Verdidebatt

Jeg vil be for synodemøtet

FRIKIRKEN: Før jeg giftet meg med min kone, ble jeg nødt til å melde meg ut av Frikirken. Nå ber jeg for synodemøtet, om at kjærligheten skal bli størst, også i Frikirken.

Samtidig som pride-flaggene heises, gjør Frikirken seg klar til synodemøte til helga. Her skal de behandle kirkens samlivsteologi, med utgangspunkt i at det ikke skal gjøres endringer i dagens konservative ekteskapssyn. Rommet dette gir for en reell inkludering av skeive, er dermed allerede innskrenket av møtets egne rammer.

Liv Marit Nesset

Som svar på dette vil jeg utfordre Frikirkens syn på hva som er synd, kjærlighet og nåde gjennom min fortelling om å være skeiv i møte med Gud.

Barn i frikirka

Da jeg vokste opp, var jeg den eneste i venneflokken som var kristen. Jeg kan huske at jeg fortalte bibelhistorier til bestevennen min i storefri. Jeg kan også huske hvordan jeg stolt fortalte at det var fint å komme fra Frikirken. Der var vi nemlig friere enn de var i den vanlige kirken.

Jeg husker jeg bestemte meg for å bli nonne dersom dette vedvarte

—  Liv Marit Nesset

Naturligvis tenkte jeg det. Det var så mange som var negative til det å være kristen, men jeg forbandt det med et trygt sted med snille folk. Og dessuten lå jo «fri» i navnet. Det måtte være mye bedre der jeg kom fra.

Så kom puberteten, så brutalt. Frykten for å være feil eller annerledes dukket opp i forholdet til kropp, følelser, og andre mennesker. Som et resultat hadde jeg startet kampen om å gjøre alt det rette, ikke overfor vennene, men overfor min kristne familie. Det innebar at jeg aldri drakk alkohol, jeg baksnakket ingen, jeg løy så lite som et menneske kan lyve. Men jeg kunne ikke gjøre stort med at jeg hadde blitt rammet av et jordskjelv, en forelskelse i en kvinne.

Jeg husker jeg bestemte meg for å bli nonne dersom dette vedvarte. Det streifet meg ikke at det kunne være greit å føle som jeg gjorde. Kulturen jeg kom fra, var kanskje ikke så fri likevel.

Kun det strengeste er sant

Følelsene mine for kvinner forsvant ikke, enda så gjerne jeg ønsket det. Dermed besto bildet av meg selv som noe syndig og utafor, og det ble til slutt også bildet av meg selv i møte med Gud.

Dessverre er dette også mange andre menneskers bilde på seg selv overfor Gud, skeiv eller ei. I våre øyne har Gud blitt det strenge blikket som vi aldri kan leve opp til. For med en grunnleggende følelse av å være feil, blir det vanskelig å stole på eget kompass. I stedet begynner man å navigere etter andres meninger, der kun den strengeste bibeltolkningen er forsikring nok for å holde seg på rett side av streken.

En prest som jobber på sykehjem fortalte meg det samme: Man skal være klar over at ikke alle har et godt forhold til Gud. Noen er heldige og har stor glede av å kunne be til Gud når de trenger støtte og trøst. Andre forbinder Gud med straff og utilstrekkelighet. For disse er ikke nødvendigvis presten et helsebringende besøk.

Vendepunktet

Jeg utviklet etter hvert sterk angst. Jeg ble redd for å forelske meg i nye kvinner. Jeg ble redd for å bli full, ikke bare fordi jeg brøt med et restriktivt alkoholsyn, men fordi jeg var redd promillen skulle føre til at jeg avslørte legningen min. Jeg sluttet å utvikle meg, jeg trakk meg tilbake fra livet.

Til slutt begynte jeg hos psykolog, der jeg fikk hjelp til å få bedre kontakt med meg selv. Det førte til at jeg også tok større avstand til kirken, og gradvis ble jeg bedre. Til slutt kunne jeg endelig tillate meg å bli forelsket, og fikk gaven det var å bli elsket tilbake. Først da forsto jeg for alvor at dette ikke var synd, men kjærlighet.

Selv om det gav meg stor glede å gifte meg i Den norske kirke, bærer jeg med meg en stor skuffelse

—  Liv Marit Nesset

Den virkelige synden

Det har tatt meg mange år å vende blikket mot Gud igjen. Bildet på det strenge som jeg frykter, finnes i skyggene inni meg. Men jeg skjønner nå at det er skyggene og ikke kjærligheten, som er den virkelige synden. For i skyggene ligger frykten for å bli avvist eller utstøtt, trusselen som alltid vil være tilstede så lenge jeg er bevisst at jeg er avgrenset fra verden rundt meg.

Synden forstår jeg som det uunngåelige mellomrommet forbundet med å være menneske: Avstanden mellom den vi er og den vi ønsker å være, mellom oss og de vi elsker, eller mellom oss og Gud. Så lenge vi er oss selv bevisst, vil vi forsøke å tilpasse oss så vi unngår avvisning.

Problemet er at vi fort kan lage en avstand til oss selv i forsøket på å være innafor.

Kjærlighet, frelse og nåde

Det er her Jesus kommer inn. Jeg har hatt mine opplevelser av frelse, ikke i møte med kirken men i møte med mennesker. For meg har den bestått av at en del av meg selv, som jeg kanskje ikke visste hadde gjort seg utilgjengelig, får komme frem og bli inkludert.

Resultatet er en erfaring av dyp nåde som har forandret måten jeg leser Bibelen på. Jesus forteller jo om det på mange steder og i mange former. Han ba oss ikke om å vri oss om for å passe inn i en regelbok eller kirke.

I stedet fjerner han avstanden, med budskapet om at vi allerede er sett og elsket slik vi er.

Om man velger å tro på Bibelen eller ei, har den for meg fullverdige beskrivelser av hvordan man gjenforenes med seg selv, med verden rundt seg, eller med Gud. Slik vil jeg også beskrive mitt møte med kjærligheten jeg får oppleve med min kone.

Frikirkens ekteskapssyn

Jeg er ikke teolog, og skal ikke argumentere for eller mot homofili på bakgrunn av bibelvers. Men jeg vil komme med en betraktning til slutt.

Altfor ofte har jeg møtt på velmenende innspill om legning som kan endres, eller parforhold som bør unngås fordi vi er av samme kjønn. Dette er råd som har kledd seg i ord om kjærlighet. Men bare den som kjenner ordenes virkning på kroppen, kan bestemme om det er ekte kjærlighet, som åpner opp og lager kontakt, eller et budskap som heller skaper skam, frykt og avstand.

Frikirkens ekteskapssyn skaper nettopp en slik avstand. For min del ble det ikke lenger mulig å være medlem av en kirke som anser homofili som synd. Jeg valgte derfor å melde meg ut av Frikirken og inn i Den norske kirke for å gifte meg der, i fjor høst. Det gav meg en stor glede, samtidig som jeg bærer med meg et vemod og en skuffelse.

Den kirken jeg vokste opp i, og som jeg trodde representerte et godt fellesskap, har omsider presset meg helt ut, og med dette gått imot det jeg anser som kristendommens kjerneverdier. Det er store steg som må tas for at Frikirken skal gjenvinne egen troverdighet i mine øyne. Men jeg vil be for synodemøtet, og om at kjærligheten er størst, også i Frikirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt