Dette kan vi ikke finne oss i!

«Panserlesbe», «prestebærte» og «bimbo» var bare noen av de graverende karakteristikkene Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Movafagh kunne fortelle om å ha fått slengt etter seg, da Norges Kristne Råd og MF Vitenskapelig Høyskole inviterte til fagdag om kvinner i lederroller i norske frikirker.

De forteller videre om det som har rammet så mange kvinnelige frontfigurer at det har fortjent et eget begrep: «bedragersyndromet».

Mange går og føler på at de på en måte snart blir «avslørt» – at kompetansen ikke holder og fremgangen må ta slutt en gang. Flere forteller også om at de føler at de må strekke seg lengre enn menn for å leve opp til forventningene og gjøre en god jobb.

Jeg burde kanskje ikke blitt sjokkert, men jeg ble det.

Problemet synes stadig å komme tilbake med svinnende bevissthet om det

—  Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd

Oversett i møter

I forbindelse med debatten i Vårt Land den siste tiden – om underordning av kvinner – tenker jeg det er på sin plass å adressere hvordan noen kvinner behandles i lederstillinger i frikirker.

Det er kanskje ikke så rart når de må leve med hersketeknikker, som å stadig oppleve at man blir tiltalt rundt lederbordet som «frøken» - og «hør nå her, unge dame» - rett og slett snakket til som små jenter uten kompetanse eller erfaring.

For en ting burde alle være hjertens enig i: Dette kan vi ikke finne oss i!

At kvinner blir oversett i møter, hvor menn får æren for forslag som en kvinne fremmet først, slik Movafagh har erfart flere ganger. Jeg har også møtt kvinner som opplever å ikke bli invitert inn i sammenhenger der de skulle hatt sin rettmessige plass. Alt dette har understreket viktigheten av å få en debatt om også denne siden av likestillingsdebatten.

Her kan vi snakke om bevisstgjøring, bevisstgjøring og atter bevisstgjøring. For problemet synes stadig å komme tilbake med svinnende bevissthet om det.

Mer enn rettigheter

Bevisstgjøringen må foregå på to plan. Det er forskjell på kampen for rettigheter, og kampen for likebehandling når rettighetene er på plass.

Store deler av kampen for likestilling har handlet om rettigheter, som kampen for stemmerett, fødselspermisjon eller like rettigheter i arbeidslivet, inkludert kampen for å kunne bli ordinert eller bli pastor på lik linje med menn. I mange kirker er likestillingen på dette planet på plass, men ikke hos alle.

Det andre planet er når alle rettigheter er i orden, men hvor kvinner likevel opplever forskjellsbehandling, eller må finne seg i kommentarer som de denne kronikken ble innledet med, eller at det forventes at den kvinnelige pastoren ordner kaffe til menighetsrådet, mens den mannlige leder møtet. Dette planet er vanskeligere å adressere, fordi forskjellsbehandlingen ofte er ubevisst. Derfor er bevisstgjøring om mekanismer som skaper denne forskjellsbehandlingen, så viktig.

[ Mener sosiale strukturer hindrer kvinner i pinsebevegelsen ]

Glidd tilbake

På en fjelltur sist helg lyttet jeg til podkasten Tore og Tarjei: En podkast fra Dagen. Der blir det sagt at vi når det gjelder likestilling har kommer langt de siste tjue årene. Men stemmer dette? Det kan snarere se ut som om det noen steder har gått feil vei. Hva skyldes det? Er det teori eller praksis som har ramlet på avveie? Tror vi kanskje at kampen for likestilling er over, og derfor liksom kan stryke den ut som «gjort»?

De som gikk foran og etablerte flere av de kristne organisasjonene og kirkesamfunnet på 1800-tallet og tidlig 1900-tall, var tydelige forkjempere for likestilling og likeverd i tjenestene i kirke og organisasjon. Men, på veien – gjennom årene – har det skjedd noe. Og det er tydelig ut fra historiene som kommer frem at vi fremdeles har en jobb å gjøre.

Praksis blir tro

Må det på nytt foregangspersoner som Othilie Tonning til for å få likestilling og likebehandling på rett kjøl? Spørsmålet stilte forskningsleder i Frelsesarmeen, Marta Maria Espeseth, i sitt innlegg om Tonning. Der det var ulovlig at kvinner i Frelsesarmeen hadde kort hår, klarte likevel Tonning å komme opp og frem med piggsveisen sin. Hun dro lasset. Før man visste ordet av det, var damer med håret kort en hverdagslig del av forsamlingen.

Kanskje måtte Tonnings standhaftighet til for å bevisstgjøre og la praksis gå foran teorien, slik erfaringen var flere steder.

Da Tonning klippet håret og konsekvent kledte seg maskulint og reglementert i uniform, sendte det en bølge av uro gjennom armeen. Etter hvert så det ut til å roe seg. Kort hår var visst ikke nok til å sende hele skuta akterut likevel. Flere klippet håret inspirert av Tonning – uten at endetiden rammet, slik paneldeltaker Terje Hegertun sa, til latter fra salen: «kvinnelig ledelse ble lenge sett på som et endetidstegn i pinsemenigheten». Men også han fremhevet at «praksis blir tro»: Ved å ansette flere kvinner, blir det etter hvert akseptert.

[ Før Stine Tollefsen ble pinsepastor, tenkte hun at rollen passet best for menn ]

Flere forbilder

Det er noe ved uroen som åpner. En forsøker å lukke, men straks utviklingen nekter å returnere til utgangspunktet, åpnes døra. Det er vel akkurat det mange er redde for – at ting skal skli ut. Det er menneskelig.

Med andre ord handler det vel både om bevisstgjøring og om noe man enkelt og greit må bli vant til. Rett og slett går teori og praksis hånd i hånd mot det målet vi ønsker oss.

Kanskje trenger vi flere historier om kvinnelige pastorer som gjør en god jobb. Vi trenger å se kvinnelige talere på de store festivalene, kvinnelige ledere for kirkesamfunn og organisasjoner, kvinner som tar lederskap og som bærer lederskapet godt. De blir både forbilder for yngre generasjoner, og de viser hvor godt, viktig og naturlig det er å ha kvinner i ledelsen.