«Biskopene byr på lite anna enn forgjengelege frasar om patriarkatet, forslitne feministiske klisjear om at vi skulle ha kome så mykje lenger i 2022.» Slik skriver Sofie Braut (VL 18.5.2022). Hun gir inntrykk av at hennes kirkelige meningsmotstandere er tilhengere av «marxistisk maktkamp og feministisk kjønnskamp». Hun på sin side, tar seg «bryet med å konsultera Bibelen».
Men Braut tar seg ikke bryet med å undersøke hvordan andre «konsulterer Bibelen». Hun påstår, uten dokumentasjon, at hennes motstandere leter etter «argument for at ordet ikkje lenger er relevant eller at ideala er fullstendig umoglege å leva etter i vår tid.»
Kunsten å tolke
Braut skriver lite om hvordan hun selv konsulterer Bibelen. Hun siterer utvalgte avsnitt og sier at hun «ønskjer å leve forplikta på Paulus og resten av Guds ord». Jeg kjenner ingen biskoper eller andre prester som ikke ønsker det samme, men Braut og vi andre vet at bibelsteder må tolkes i lys av en bibelsk helhet.
Luther leste Bibelen ut fra spørsmålet om hva som driver oss til Kristus. Han ville kaste Jakobs brev ut av Skriften, og kirken har aldri fulgt alle bud og regler i Mosebøkene. Vi overtar ikke gudsbildet fra Josvas bok, hvor Gud ber Israelsfolket drepe alle i Jeriko bortsett fra én. Vi følger ikke Paulus når han skriver at kvinner skal dekke hodet om hun i gudstjenesten ber eller taler profetisk. Han begrunnet påbudet med at mannen er kvinnens hode. Og har noensinne apostlenes forbud mot å spise blodpudding blitt tatt på alvor i vårt land?
Hverken kirken eller Braut er hevet over «tidsånden»
— Trond Bakkevig
Kristelig bibelbruk består ikke i kunsten å sitere, men i kunsten å tolke. Kirken har alltid tolket enkeltsteder ut fra overordnede anliggender i Bibelen. Den har ofte hentet ny innsikt fra samtiden. Denne har i sin tur tydeliggjort bibelske anliggender som kirken eller kirkens mektige ikke så. Jeg tror kvinnebevegelsen og feminismen bidro til nylesning av bibelsteder om forholdet mellom mann og kvinne. De må leses i lys av fortellingene om at Gud skapte oss likeverdige, med like rettigheter. Braut har en annen forståelse av Paulus sine ord om underordning. Det er en annen tolkning, ikke noe annet.
Ingen er hevet over tidsånden
I følge Braut mener biskopene at vi stadig er «meir frie når trua vert underordna tidsånda» og angivelig har gitt opp forpliktelsen på Bibelen. Hun ser ikke ut til å ta høyde for at ingen er hevet over sin egen tid, heller ikke Braut og hennes meningsfeller. Det er bare i ettertid vi kan avgjøre om noe er profetisk tale, etterplapring av gamle tankemønstre, eller en sannferdig nytolkning av det kristne budskap. Kirke- og teologihistorien er en løpende fortelling om feilgrep, nytolkninger som blir akseptert, og nyformuleringer etter ny innsikt.
Kirken levde i tre hundre år uten Bibelen som samlet bok. Søndagens trosbekjennelser er resultat av kirkelige samtaler. De kom ikke som åpenbaringer, og den nikenske trosbekjennelsen er formulert ved hjelp av den tidsånd som gresk filosofi var. Med tiden ga Vestens kirke den et tillegg på to ord. Hverken kirken eller Braut er hevet over «tidsånden».
Kirken fortjener bedre
Jeg er enig med Braut i at underordning er et bibelsk anliggende. Vi skal underordne oss hverandre i kjærlighet. Hun har rett i at idealet for det kristne ekteskap er «eit delt ideal, ei gjensidig pakt, der begge partar svarar for sin del.» Det er imidlertid ikke det samme som å si at «mannen er kvinnens hode», slik Paulus sier, og Braut ser ut til å mene. Hun gir oss sin egen, tidsbestemte versjon av hva det er å være kristen i dag. Derfor bør hun møtes på sin bibeltolkning og ikke bli lest inn i andre fortolkningsrammer.
Jeg håper at Sofie Braut kan bidra i den kirkelige samtale ved å legge til side anklager som diskrediterer meningsmotstandere (f.eks. marxistisk, feministisk, tidsånden, ideologiske byggverk), eller ved å påstå at andre ikke kjenner seg forpliktet på Bibelen. Jeg håper vi kan stå sammen i viljen til å bygge kirke og formidle det kristne budskap. Kirken fortjener bedre enn at samtalen får sin svanesang.