Verdidebatt

NLMs vei mot et respektfullt ordskifte

ARBEIDSMILJØ: For å utvikle en åpen og transparent organisasjonskultur må man snakke sammen – og det må starte hos den nye generalsekretæren. Ikke ved å sette munnkurv på kritikerne, men ved en inkluderende lederstil.

Det blåser i Misjonssambandet (NLM). Det er ikke første gang. Også før har vi diskutert «så busta føyk», men da alt var over ga vi hverandre hånden og så fremover.

Det bør være målet også nå. Samtidig er det klokt å titte i bakspeilet. Aldri før har konfliktbildet vært så komplisert og «personifisert». Generalsekretæren måtte forlate sin stilling. Personalsaker er krevende temaer i offentligheten. Likevel må vi spørre: Hvor gikk det galt? Noe må ha skjedd underveis, ikke bare én gang, men flere ganger,

Hans Aage Gravaas, Link-konferansen 2021, Norme

Anspent ledervalg

I 2010 ble Øyvind Åsland valgt til ny generalsekretær i NLM. Hovedstyret ble splittet på midten, og i mangel av en omforent løsning, ble Åsland valgt med fire mot tre stemmer. Mindretallet krevde å få sine stemmer protokollført, noe som ble offentlig kjent. Styremedlemmenes preferanser handlet nok om kandidatenes ulike profil. Om bekymringsmeldinger fra misjonærmiljøer, fra Åslands tid som regionleder og avdelingsleder ble vurdert, vet vi ikke – men situasjonen var anspent.

Aldri før har konfliktbildet vært så komplisert og «personifisert»

—  Hans Aage Gravaas

Generalsekretæren begynte så sitt arbeid, og etablerte sin egen ledergruppe. I årene som er gått, er det kommet atskillige kritiske tilbakemeldinger på beslutningsprosessene, strategiarbeidet og personalarbeidet. Hva personalarbeidet angår, har nok ikke kritikken gått på rutinene, for de er blitt gradvis bedre, men på måten en rekke medarbeidere har opplevd å bli møtt på. Det må tas på alvor. Det er ingen røyk uten ild. Å gå i kontinuerlig offentlig selvforsvar eller å si at alt er på stell, når mange opplever det annerledes, er nytteløst. Det handler ikke bare om fakta, men om folks følelser og erfaringer. De som har hatt det godt må faktisk tåle å høre at andre har hatt det vondt. Den siste tids mediedebatt rommer mye smerte, som ikke lenger kan ignoreres.

Repetisjon av 2010

Spenningene er ikke nye, men har eskalert de siste to årene. Frontene mellom ledelsen og kritikerne har vært steile. Nå er en viktig og lenge taus røst kommet på banen: hovedstyret. Det består av valgte representanter, som på misjonsfolkets vegne våker over fellesskapets ve og vel. Når hovedstyret tar grep, er det på vegne av «eierne». Generalsekretæren og hans ledergruppe «eier» ikke NLM. De bekler sine stillinger så lenge de har hovedstyrets tillit, på samme måte som hovedstyret ved valg og gjenvalg er avhengig av generalforsamlingens tillit.

Denne ansvarsfordelingen er avgjørende. Når Åsland går av, er det fordi hovedstyret «etter en helhetlig vurdering» ikke (lenger) har tilstrekkelig tillit til ham og hans evne til å skape ro og fremdrift i organisasjonen. Vedtaket må derfor respekteres, både av hovedstyres mindretall, generalsekretæren, hans stab og alle andre. Omkamper skaper bare støy.

Når nå hovedstyret griper inn, repeteres det som skjedde i 2010. Mindretallet markerer også denne gangen dissens. Dette er uheldig. Vedtaket er likevel gyldig og bærekraftig.

Hva har konflikten kostet NLM?

Sakens alternativer var klare. Om en leder ikke har tillit, har man to valg: Enten at lederen innser dette og selv trekker seg, eller at arbeidsgiver avskjediger lederen eller fremforhandler en sluttavtale med ham. Lite tyder på at Åsland selv har vurdert første alternativ, men at hovedstyret tok de første skritt mot en «avtale» som begge parter godkjente.

Noen etterlyser mer informasjon om det som er skjedd. Det er forståelig. Samtidig har begge parter sluttet seg til taushetsklausulen i avtalen. Hvem som er mest tjent med begrenset informasjon, vet vi ikke. Oppslaget i Vårt Land 18.5 viser at det i alle fall ikke var styret som ønsket en taushetsklausul. For ingen kjenner helheten i avtalen. Hvilke økonomiske rammer det er snakk om, vil vi nok heller aldri få vite. Men organisasjonens venner bør få vite hva denne konflikten har kostet NLM totalt.

Organisasjonens venner bør få vite hva denne konflikten har kostet NLM totalt.

—  Hans Aage Gravaas

Hva er forskjellen på flertallet og mindretallet? En får inntrykk av at alt handler om «timing»; om generalsekretærens avskjed burde skje nå eller etter generalforsamlingen. Dette er usikkert. Om Åsland faktisk hadde planer om å trekke seg etter generalforsamlingen, er neppe avgjørende. Det som er mer avgjørende er om mindretallet tenker annerledes om alvoret i situasjonen og behovet for oppgjør.

Bagatellisering av uroen ville tilslørt hele konfliktbildet og forlenget konflikten. Hadde Åsland avsluttet sin tjeneste til høsten, med den begrunnelse at han «har tjent organisasjonen lenge nok og vil overlate roret til nye krefter», ville dette, slik flertallet ser det, bidratt til å svekke situasjonens alvor.

Dropp munnkurv

Den nye generalsekretæren, Birger Helland, sier noe vesentlig når han understreker at man nå må snakke sammen. For å kunne utvikle en åpen og transparent kultur er man nødt til det, og møte hverandre på en god måte. Dette må begynne hos den nye generalsekretæren selv og den ledergruppen han velger å ha rundt seg, men inkluderer også alle andre nivåer i organisasjonen.

Dette oppnås ikke ved å sette munnkurv på kritikere, men ved en åpen og inkluderende lederstil. I tillegg må man sørge for et kultivert og respektfullt ordskifte. Gitt det konfliktnivået som nå har vart en stund, kan det nok være klokt å utsette store strategisaker på sommerens generalforsamling og heller legge vekt på mer forkynnelse, fellesskap og å utvikle gode og åpne dialoger om vanskelige tema. En «helingsprosess» er hva NLM trenger nå.



VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt