Verdidebatt

Kulturfundamentalistisk Paulus-lesning

UNDERORDNINGSTEOLOGI: Ved å gjøre Paulus’ ord om kvinners underordning til noe universelt, er konsekvensen at antikkens kultur blir den kristne kulturen.

Intervjuet med Sofie Braut som har valgt å leve med mannen som «overhode» i familien, slik Bibelen taler om, har vakt reaksjoner. Siden jeg har brukt en del tid på det vi kaller underordningstekstene i Det nye testamente, vil jeg si noe om saken.

Karl Olav Sandnes. MF

Et annet samfunn

Jeg har ikke noe ønske om å kritisere hvordan enkeltmennesker sammen med sin ektefelle finner at de vil ordne sitt samliv. Det er når dette blir uttrykk for en teologi som egentlig alle burde leve etter, det begynner å bli vanskelig. Her synes jeg Braut opptrer ryddig og klokt: «Min måte å leve på, er for meg eit godt liv, men eg trur ikkje at det berre fins éin måte å innrette seg på «(VL 2. mai). Men dermed beskriver hun dette som et valg hun tar, men som også kunne vært annerledes.

Kvinners underordning var i det samfunnet Paulus levde i, ikke noe man kunne velge å slutte seg til eller ikke. Det var livsvilkårene i familien og i samfunnet. Det var en struktur på alle plan i samfunnet, ikke et alternativ man valgte hvordan man forholdt seg til. Tekstene i Det nye testamente om kvinners underordning under sine menn, barn under sine foreldre og slaver under sine eiere springer ut av en slik situasjon. Det ser vi blant annet av at tekstene ofte nevner hva som sømmer seg, og at man ikke gir grunn til at Guds ord blir spottet (Tit 2,1-15).

Kvinners underordning var i det samfunnet Paulus levde i, ikke noe man kunne velge

—  Karl Olav Sandnes

Med dette plasseres tekstene i forhold til samfunnets forventninger om hvordan livet skal leves. Å gjøre dette til noe universelt som gjelder enhver, på ethvert sted og til enhver tid, blir i sin konsekvens en slags «kulturfundamentalisme» hvor antikkens kultur blir den kristne kulturen.

Inkonsekvent argumentasjon

Tekstene i Det nye testamente som handler om underordning hører hjemme blant de såkalte hustavler. Dette er en litterær sjanger som er overtatt fra samtidens moralfilosofi, den såkalte oikonomia-litteraturen. Den sier ikke bare hvordan familien er bygget opp, men samfunnet som sådan. Familien var et speilbilde av hvordan samfunnet var organisert i hierarkiske maktstrukturer. Det var ikke uten grunn at keiseren ble kalt «fedrelandets far» (pater patriae).

Når kristne i dag sier at dette bare gjelder i familien og menigheten, så snakker vi om noe helt annet enn hvordan disse tekstene kommuniserte den gang de ble skrevet. Det blir en inkonsekvens å si at det tekstene snakker om, er noe vi velger, eller noe som bare gjelder visse bestemte livsområder. Dette viser at det blir for tilfeldig å flytte tekstene over til vår tid uformidlet.

En slik inkonsekvens kan belyses med 1 Timoteus 3,1-7. Her finner vi krav til en «tilsynsmann» (episkopos). Ett av dem er «barn som er lydige.» Hva det betyr, ser vi av Titus 1,6, som har en lignende kravliste: «barna må være troende». Dette er en refleks av antikkens familielojalitet og lydigheten innad i familien. Knapt noen vil mene at en leder i en menighet i dag er diskvalifisert om hans eller hennes barn ikke er troende. Men da velger vi å la noe ligge som er en del av den pakken som heter «underordning».

Behov for refleksjon

Selv om disse nytestamentlige tekstene hører hjemme i en annen kultur, betyr ikke det at Paulus og Peter, for å nevne to forfattere som vi knytter slike tekster til, ikke motiverer underordningen kristent. Men nettopp i måten de gjør det på, ser vi at det er behov for å reflektere rundt hva som skjer. Hva skjer hermeneutisk når Kristi vilje til å oppgi sitt eget knyttes til kvinnenes underordning flere steder i Det nye testamente?

Familien var et speilbilde av hvordan samfunnet var organisert i hierarkiske maktstrukturer

—  Karl Olav Sandnes

Tydeligst er dette muligens i 1 Pet 2,21: «Kristus etterlot et eksempel for at vi skulle følge i hans spor». I 1 Peters brev heter dette sporet «underordning», og det er særlig slavene og kristne kvinner gift med vantro menn som illustrerer hva det handler om. Men det er ikke slik at Kristi eksempel til å oppgi sitt eget, bare knyttes til noen. Tvert om, det er et grunnleggende ideal for alle (!) som tilhører Kristus: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel», sier Paulus i 1 Korinterbrev 11,1 (jfr. Filipperbrevet 2,4-7). Slik summerer han opp en kristen måte å tenke på.

Hustavlene blir i sin historiske kontekst et uttrykk for denne begrunnelsen. Å si i dag at dette gjelder bare kvinner, blir delvis å videreføre tekstenes ordlyd, men ikke motivasjonen og begrunnelsen de har. Dette kommer til uttrykk i Efeserbrevet 5,21 når Paulus sier «Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus». Den Kristus-orienterte motivering i disse tekstene formuleres her gjensidig.

Definerer ikke kristen lære

Det er først og fremst i nytestamentlige brev vi finner tekster som er aktuelle i denne sammenhengen. Brevene er også den delen av vår eldste kristne litteratur som er mest situasjonspreget. De drøfter og veileder i praktiske situasjoner som de første kristne befant seg i. De er ikke skrevet først og fremst for å definere hva som er kristen lære, men de formulerer konsekvenser av kristen tro i møte med datidens hverdag.

Når brevene blir en del av kanon, og dermed del av kirkenes hellige skrifter, skjer det noe interessant: historien, situasjonene og adressatene byttes ut med det generelle, universelle, forpliktende og det varige. Historien og kulturen de taler utifra og inn i, blir byttet ut med det som alltid gjelder. Det dynamiske som kjennetegner brevene, blir statisk, ord til enhver tid.

Debatten om underordning i familien illustrerer dette poenget, og at vi har glemt hva det betyr at vår kristne tro i sin eldste form er nettopp brevet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt