Diskriminering og overgrep har pågått lenge

I forrige uke arrangerte Den norske kirkes LHBT-utvalg symposiet «Det er våre liv – LHBT+ i kirken». Vårt Land trykker kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaums åpningsinnlegg:

Under gudstjenesten som åpnet LHBT+-symposiet, holdt prest Hilde Raastad en preken som hun fortjener stor takk for. Takk, Hilde, for at du våget og orket selv om du egentlig ikke våget og orket. Takk for at du forteller oss at nåden er skeiv.

Og takk for at jeg får være med på og være en del av dette. Jeg pleier å si at jeg ikke kan skryte på meg å være skeiv, men at jeg jo er ganske skakk. Så jeg våger å tenke at den skeive nåden også har rom for meg.

Å oppleve seg avvist av Gud

I 1954 uttalte norske biskoper at det å være homofil var «en samfunnsfare av verdensdimensjoner». De frarådet Stortinget å oppheve lovbestemmelsen om straff for homoseksuelle handlinger. I år er det 50 år siden avkriminalisering av menn som hadde sex med menn. Det feires nå, og med god grunn.

Men selv om straffen ble fjernet, ble ikke skammen det. I mange år har kirken fastslått at homofili var synd. Da hiv/Aidsepidemien rammet, var det flere – prester inkludert – som kalte den Guds straff. Vi har hørt fortellinger om menn som mistet sin samboer gjennom mange år til aids, og som ikke fikk komme i begravelsen eller fikk vite hvor gravstedet er. Dette er ikke innafor det fattbare. Men det skjedde. Er det mulig å be om unnskyldning for slikt?

Å bli avvist er vondt. Men når du får høre at Gud snur ryggen til deg fordi du er den du er eller elsker den du elsker, da bryter det virkelig på dypet. Når man blir påført en byrde av selvforakt. Når man stadig får høre at man er feil. Når man ender opp med å føle seg like uren som en spedalsk i bibelens fortellinger. Å oppleve seg avvist av Gud, er å bli avvist på det innerste, det såreste. Det er skadelig. Det har vi sett igjen og igjen. Det er mange som er traumatiserte langt inn i sjela. Man skal ikke ta lett på dette, eller hvordan vi som kirke, som samfunn møter smerte og mennesker som er påført traumer.

Jeg har sett skammen og smerten på nært hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd.

Forsoning må ta tid

Vi vet at i forsoningsarbeid er fortellingene er viktig. Noen må fortelle om hvordan det er og har vært, og noen må lytte. Vi hørte på symposiet historier om å bære på sår og arr etter et liv som LHBT+ i kirken. Vi vet at dette er viktig i forsoningsprosesser. Noen må fortelle og noen må lytte. Men vi skal aldri ta for gitt at mennesker orker å stå frem med sin historie. Derfor takker jeg de som klarte – og som gjorde det. Og takk for teologi og liturgi som er skapt gjennom mange år. Som kirken trenger, og som er viktig for at vi skal være kirke.

Jeg tilhører den heterofile majoriteten. Jeg må spørre meg om jeg kan forstå. Jeg vet at jeg er bærer av majoritetens selvfølgelige definisjonsmakt, som ofte er usynlig for den som har den. Men det bør være et minstekrav at sånne som jeg forsøker å være seg dette bevisst. Den som snakker ut fra maktens posisjon, i kraft av sin kjønnsidentitet, seksuelle orientering, historie, kjønn, etnisitet eller posisjon kan ikke definere når tilgivelse kan eller bør skje.

Jeg kan ikke kan skryte på meg å være skeiv, men jeg jo er ganske skakk. Så jeg våger å tenke at den skeive nåden også har rom for meg

—  Kristin Gunleiksrud Raaum

En av dem som har lært meg litt om forsoningsprosesser er Padraig O’Tuama. Han er en nord-irsk, homofil prest og poet, som har jobbet mye med forsoningsprosesser i ulike land, inklusive Nord-Irland. Han sier: «We often speak of reconciliation as it has one shape, and that it is absolutely lovely – for people who want things to be absolutely lovely. That isn’t the case. We usually want the prosess of reconciliation to have a shining ending. It usually hasn’t».

Det tar tid. Det må ta tid. Undertrykking og diskriminering og overgrep har pågått lenge. Forsoning må ta tid. Forsoning er ikke en målstrek, et endepunkt. Det er en prosess. Det vil skifte. Sinne og forsoningslengsel vil avløse hverandre. Det er ikke gjort en gang for alle.

Jeg må lytte

Dette symposiet var en bit i et stort puslespill av biter. Hver av disse bitene handler om endring. Hver ny bit må legges i respekt for arbeidet, for kampen som har pågått lenge. Men vi, vi som var på symposiet for å lytte, vi kan ikke kreve forsoning som et hollywoodsk resultat, som et «happily ever after». Men som en pågående erkjennelsesprosess.

Da jeg giftet meg for andre gang for ni år siden, forsøkte jeg å sette meg inn i hvordan det ville være å ikke kunne gifte seg i kirken. Hvordan det ville være å komme med hele vår kronglete historie og lengte etter å erklære sin evige kjærlighet for Guds åsyn, og så møte en stengt dør. Den øvelsen var forferdelig vond. Men jeg skjønte også at dette kan jeg egentlig ikke forstå, selv om jeg prøver.

Derfor må jeg lytte. Og det skal jeg gjøre, etter fattig evne.

[ Pastor: «Kvinnens underordning er en gave fra gud» ]