Den rammer denne presten hver påske. Å være prest i påskeuka kjennes som å være på en tivolikarusell, der jeg slenges rundt i et drama som gjør meg både svimmel og ør. Jeg liker ikke karuseller. Liker ikke tivoli heller, men ville ikke vært påsken foruten, selv om den ikke alltid gjør meg godt.
Denne påsken har jeg sittet i kirkebenken, noe som har gitt meg mulighet til å lene meg tilbake å lytte til hvordan andre teologer kommer til rette med dramaene. Påskedagspresten min åpnet med å si at han var fortumlet. Gud velsigne ham, som kjente på den svimle følelsen av død og sorg som hadde rammet familien på påskeaften, og som nå skulle møte påskedagens jubel. Takk, tenkte jeg i mitt stille sinn. Takk for at du deler din fortumlede følelse. Sånn har jeg det hver eneste påskedag.
Et livsdrama på én uke
Vi snakker om et helt livsdrama på en uke, og parallelt med det kirkelige dramaet finnes selvsagt dramaene i våre egne liv. De som gjør at vi kan relatere til fortellingen: Palmesøndags begeistring med alt som skumler i kulissene. Skjærtorsdags glimt av hverdagsliv og relasjonsutfordringer: Vask, mat, fellesskap og svik. Langfredagens lidelse og død. Påskeaftens limbo med sorg, forvirring og resignasjon. Det er intenst alt dette. Intenst og kontrastfylt, men så langt er det gjenkjennelige ingredienser. Inntil påskedagen bryter løs: Morgenen som, med Grundtvigs ord, slukker sorgen til evig tid. Dagen som bryter med alt vi kjenner fra før, og krever et realt trossprang.
Påskemorgen slukker ingen sorger, hverken mine egne, sorgene til de jeg møter i jobben min eller lidelsene til mennesker rundt i verden
— Aud Irene Svartvasmo
Selv er jeg mer av et langfredagsmenneske. Til tross for at dramaet topper seg denne dagen, finner jeg roen nettopp der. Langfredagen oppleves som den dagen som best beskriver livets realitet. I noen timer er Gud død. I noen timer er verden forlatt. Det høres kanskje depressivt ut, men jeg opplever det ikke slik. Langfredagen krever ikke at jeg tror. Den avslører heller ikke min tvil. Den inviterer meg bare til å tåle å være i den. Tåle det faktum at døden er det eneste vi vet.
Glede på mørk bunn
Men langfredagsroen er vanligvis kortvarig for gudstjenestepresten, som snart skal gestalte påskedagens seiers- og gledesbudskap. Finne ord å gi påskedagen. Ord som bokstavelig talt kan gi troverdighet. Vanligvis finner jeg mye støtte i salmeskatten, men påskedagens salmer blir altfor proklamatoriske for meg.
Jeg leste nylig at salmen «Å salige stund uten like» er den mest populære påskesalmen noensinne. Jeg har ingen favorittpåskesang. I stedet er det en linje fra Kari Bremnes’ sang om hurtigruta som har fulgt meg mange påsker og hjulpet meg til å finne noen ord. De fire ordene: glede på mørk bunn. Bremnes synger om hurtigruta, om hvordan ei lita pia ved en diger fjord så på dette underet som kom seilende i mørket. Dette barnlige drømmebildet har hjulpet meg å finne ord for min påske: det var glede på mørk bunn som kom.
Kraften til å synge håp, tross alt, henter jeg fra alle de små tegnene som jeg velger å gjøre til håpspunkter
— Aud Irene Svartvasmo
Påske i vår verden, eller i Guds verden om du vil, er glede mot mørk bunn. Vi synger påskesalmer, mens døden fortsatt er det eneste vi vet. Det trøster meg at bibeltekstene ikke tar av på langt nær så mye som salmene på påskedag. I evangelietekstene finnes det tilfluktssteder for en tviler som meg. Det var lite trompeter og mye forvirring, frykt og tårer som blandet seg med gleden i møte med den tomme graven. Og på søndag kunne vi igjen høre fortellingen om Tomas, tvillingen. Og om Jesus som kom gjennom veggen for å møte – ikke først og fremst de trygt troende, men han som fant det vanskelig å tro.
De små håpstegnene
Påskemorgen slukker ingen sorger, hverken mine egne, sorgene til de jeg møter i jobben min eller lidelsene til mennesker rundt i verden. Det gjorde den ikke den første påskemorgen heller. Livet banket på og realitetene meldte seg fort nok for disiplene også.
Likevel blander jeg stemmen min i salmesangen påskedag. Former de altfor store ordene med munnen min i noe jeg tror er en slags trassighet. Kraften til å synge håp, tross alt, henter jeg fra alle de små tegnene som jeg velger å gjøre til håpspunkter: Som i våren som skjer rundt oss i disse dager, der de mest hardføre vårplantene, de som tåler en frostnatt, viser oss fargene sine. Som i en hånd som finner en annens hånd, når noe som har gått i stykker repareres.
Som det langfredagsmennesket jeg er, må jeg likevel spørre meg sjøl – hva hvis det ikke fantes noen ting igjen av dette? Hva hvis det ble slutt på disse øyeblikkene av glede, av liv, av det vakre – ville jeg likevel kunne bevare troen? Hvis jeg kom dit at jeg kjente at ropet på langfredag ikke bare var det sanneste, men også det eneste som var igjen, ville jeg da kunne se med troens øye? Finne håp? Svaret på det er at det vet jeg ikke.
En kjempende tro
I en av påskesalmene sine skriver Grundtvig: «Tag det sorte kors fra graven! Plant en lilje hvor det sto!». Skal vi være tro mot erfaringene våre, er det for tidlig å ta korset fra graven. Men vi kan plante en lilje som får stå ved siden av korset. En lilje som symbol for de livskreftene det fortsatt går an å få øye på. En lilje for håpet om at det er sant at noe vi ennå ikke kan se, har beveget seg.
For så lenge de to står der sammen ved graven, er det håp. Så lenge det finnes glimt av dette andre, finnes også troen, om enn en kjempende en, på jorden. Lengre vil jeg ikke tenke.
[ Åpenhjertig Sondre Bratland: – Å miste en kone er som å bli amputert ]