I en kronikk i Vårt Land (6.4.22) sier Anne-Karin Kolstad, Halvor Moxnes og Berge-Andreas Jenvin-Steinsvåg at kirken må ta opp sin respons på hiv-epidemien, og ta et oppgjør med fordømmende holdninger. Biskop emeritus Andreas Aarflot svarer i Vårs Land noen dager senere at biskopene eller bispemøtet aldri ga noe støtte til utsagn fra Bjørn Bue i 1985 om at «aids er et eksempel på hva som kan skje når en bryter Guds lover».
Kirken står midt i en prosess hvor tidligere behandling av LHBT-personer blir diskutert og vurdert. Kolstad, Moxnes og Jenvin-Steinsvåg sier at behandlingen av hivpositive bør gå inn i denne prosessen. Det er synd hvis dette ender opp i en formaldebatt om hva bispemøtet vedtok eller ikke.
Omfattende diskriminering
Da hiv kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet var det særlig homofile menn og rusbrukere som ble smittet. Men hiv rammet ikke bare de som ble smittet. I tillegg til hivpositive selv fikk venner og pårørende merke epidemien på kroppen. Selv mistet jeg mange venner på 80- og 90-tallet. Et helt miljø ble rammet.
Kirken har en moralsk makt og det bildet som ble stående igjen var et bilde av fordømmende holdninger
— Arne Backer Grønningsæter
Jeg har vært involvert i flere forskningsprosjekter om holdninger, levekår og livskvalitet blant personer som lever med hiv i regi av Forskningsstiftelsen Fafo. Gjennom disse prosjektene kom det fram erfaringer med diskriminering og stigmatisering som bidro til ensomhet, isolasjon og problematiske levekår. Diskriminerende holdninger var gjennomgående i samfunnet. Hivpositive møtte diskriminering i helsetjenestene, i velferdsstatens tjenesteapparat, i nære relasjoner, i storsamfunnet, i mediene og ikke minst i kirken.
I 2018 laget vi en rapport om å bli eldre med hiv. Grovt sett var det to grupper som ble omfattet av denne undersøkelsen. Det var personer som var blitt smittet på et sent tidspunkt i livet og en gruppe som hadde levd lenge med hiv. Flere i den siste gruppa hadde vært hivsmittet helt siden 80-tallet. Mange av disse langtidsoverlevende er preget av å ha mistet mange venner til sykdommen. Noen har levd med hiv i nesten hele sitt voksne liv og sliter med psykiske og i noen grad også somatiske ettervirkninger av hivinfeksjonen og et liv med hivmedisiner.
De har med seg sterke erfaringer med opplevelse av stigmatisering og angst for konsekvensene av hiv-status.
Kirken tok ikke avstand
Utsagn som Bjørn Bues som er referert over, ble av mange, både hivpositive og mennesker i såkalte risikogrupper, opplevde som sterkt belastende. Slike utsagn gjorde så dypt inntrykk at mange av oss husker dette enda.
Bue ble biskop kort tid etter at den siterte uttalelsen falt. Aarflot sier at bispemøtet aldri vedtok noe støtte til Bue. Nei, det stemmer, men de tok heller aldri avstand fra utsagnet. Og hvis jeg husker riktig stilte en av biskopene opp på Fredagsforum på Dagsrevyen i NRK og forsvarte Bues uttalelse, riktignok litt modifisert. Kirken har en moralsk makt og det bildet som ble stående igjen var et bilde av fordømmende holdninger.
Jeg håper at det nåværende bispekollegiet og andre ledende organer i kirken kan følge opp dette
— Arne Backer Grønningsæter
På 80-tallet var det store diskusjoner i samfunnet mellom de som ville bruke tvangsmidler og restriktive tiltak, og de som la hovedvekten på omsorg og å samarbeide med rammede grupper. Selv om det også var andre stemmer, oppfattet mange på bakgrunn av slike episoder som de som er referert over, at kirken representerte avvisning og tvang. Fordømmende holdninger bidro til forverret livskvalitet.
Må tas på alvor
Jeg håper at det nåværende bispekollegiet og andre ledende organer i kirken kan følge opp dette. Jeg vil også oppfordre de som var i posisjon på 80- og 90-tallet å ta dette på alvor. Både enkeltpersoner og miljøer som ble rammet, fortjener at kirken viser ydmykhet og bidrar til en bearbeiding av denne både såre og traumatiserende erfaringen som noen av oss bærer på.