Verdidebatt

De hiv-positive må også få en unnskyldning

STOR SMERTE: Nylig erkjente biskopene at Den norske kirkes holdninger til homofile har påført mange mennesker stor skade og smerte. Men én gruppe som ble særlig hardt rammet, nevnte de ikke.

Det er i år 50 år siden forbudet mot seksualitet mellom menn (Straffelovens § 213) ble opphevet. Det er også 40 år siden verdenssamfunnet ble rammet av hiv og aids-epidemien. Særlig homofile menn og injiserende rusbrukere ble sterkt rammet i den første fasen av epidemien. Mange kirkelige miljøer møtte aids-epidemien med fordømmende holdninger.

Anne-Karin Kolstad, generalsekretær i HivNorge
Berge-Andreas Jenvin-Steinsvåg, direktør samfunn, kommunikasjon og diakoni i Diakonhjemmet omsorg

Et særlig grovt eksempel var en radiopreken av den kjente presten, senere biskop, Bjørn Bue i 1985. Der sa han at aids var eksempel på hva som kan skje når en bryter Guds lover – det vil si at det var Guds straff over homofile menn. Bue fikk bred støtte av de andre biskopene, og dermed ble det stående som kirkens dom.

Dette rammet hiv-positive og da særlig homofile som var ansatt i Den norske kirke (DNK), hadde verv eller var aktive medlemmer av DNK. Det var også svært belastende for pårørende og venner av hiv-positive som døde av aids og som hadde tilknytning til kirken. Det er heller ingen tvil om at andre trossamfunn og særlig frikirkelige miljøer sto for samme holdninger, og at disse i større grad har holdt på disse holdningene lenger enn DNK.

Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi

Derfor er det beklagelig at biskopene ikke inkluderte hiv-positive og pårørende til de mange homofile som døde av aids. DNKs LHBT-utvalg har også invitert til seminar om LHBT i kirken på Granavolden i april. Heller ikke her har man invitert inn homofile hiv-positive eller pårørende til de viktige samtalene man skal ha der.

Vonde skjebner

For mange hiv-positive og deres pårørende var Bjørn Bues budskap om at aids var Guds straffedom over homofile menn en unødig og hjerteskjærende dom. Hiv har siden starten av epidemien vært preget av skam og stigmatisering og for mange var kirkens første respons en ekstra stor belastning og bidro til å forsterke stigmaet ved diagnosen.

Det er mange historier som kan fortelles om hvordan kirkens respons påvirket de hivpositive og pårørende som var tilknyttet kirken. Eksempler er sognepresten som fikk sparken og tok sitt eget liv, pårørende som følte de måtte kutte viktige bånd til kirken, og de som mistet mye av sin egen identitet når de forsto at kirken ikke ville akseptere dem etter at de fikk hiv-diagnosen.

Det er mange historier som kan fortelles om hvordan kirkens respons påvirket de hivpositive og pårørende som var tilknyttet kirken

Det var prester, kateketer, klokkere og medlemmer som visste at kirken ikke ville akseptere verken at de var homofile og i hvert fall ikke at de var praktiserende homofile og nå hadde fått hiv. Mange tok også med seg hemmeligheten i graven når de tok sitt eget liv. Og det er historiene om familier og venner som ikke fikk gjennomføre bisettelser slik man ønsket i kirken, fordi vedkommende døde av aids.

Det er de mange historiene fra dem som ikke lenger kan fortelle den selv, de som døde av aids før medisinene ble tilgjengelig og som fortjener sin plass i historien som nå skal fortelles.

Bymisjonens viktige arbeid

Den norske kirke og andre kirkesamfunn har endret holdninger i senere faser av hiv-epidemien. For eksempel vedtok Kirkemøtet i 2003 å oppfordre menighetene til «å tale åpent om hiv/aids og motarbeide holdninger og handlinger som stigmatiserer eller diskriminerer mennesker med hiv/aids eller deres familiemedlemmer.»

Det er uvisst hva som var resultatet av denne oppfordringen, og om den ble fulgt opp av Kirkerådet. Uttalelsen sa heller ikke noe om kirkens egen skyld i stigmatisering og diskriminering, jamfør Bues preken. Selvfølgelig fantes det både prester og andre innenfor kirken som sa biskop Bue imot, men de var i klart mindretall.

Først må DNK inkludere hivpositive langtidsoverlevere, deres pårørende og venner

Arbeidet med hivpositive ble snarere tatt opp av frivillige aktører. Særlig Kirkens Bymisjon sto på de hiv-positives side allerede fra første stund og tok oppgjør internt i kirken. De bidro også med å starte et eget værested for hiv-positive – Aksept – som de driver den dag i dag.

Veien videre i prosessen

Vår konklusjon er at hiv-positive, og særlig homofile hiv-positive og deres pårørende og venner, må inkluderes i det viktige arbeide som skal gjøres fremover med en unnskyldning overfor LHBT-personer.

HivNorge som er landets eneste pasient- og rettighetsorganisasjon for hivpositive har følgende ønsker for den kommende prosessen:

  • DNK må jobbe bredere enn bare med fokus på erfaringene fra starten av hiv og aids-epidemien og DNKs måte å håndtere den på. Dette bør iverksettes flere tiltak i tre faser:
  • Kartlegging av DNK og ulike trossamfunns reaksjoner og håndtering av hiv og aids-epidemien på 80- og 90-tallet.
  • Hvordan DNK og ulike trossamfunn har utviklet sin respons på hiv og aids-epidemien de siste 20 årene.
  • Kartlegge dagens holdning og kunnskap til hiv og aids blant ulike trossamfunn, og utvikle et eget prosjekt for hvordan vi kan utfordre disse miljøene for å øke kompetansen og bruke disse miljøene aktivt i vårt arbeid.

Men, først må DNK inkludere hiv-positive langtidsoverlevende, deres pårørende og venner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt