I media er krigen uten blod

Tomm Kristiansen gikk bort søndag 5. november 2022. Han ble bisatt fra Mortensrud kirke 17. november 2022. Dette er den mest leste teksten på vl.no i 2022 - den ble publisert første gang 11. april 2022.

Bildene av lik fra gatene i Butsja er bare begynnelsen. Det er verre i Borodjanka, og hva vil vi få se fra skrekkens Mariupol med boligblokker som råtne tanngarder. Sivile drepte vil regnes i tusentalls, men vi får ikke se hvordan de døde, for fotografene ble drevet ut. Russland vet hvilken ødeleggende effekt bildet av et drept barn med bamsen under armen har.

Norske medier har hatt tunge redaksjonsmøter og besluttet at nå må bildene av døde mennesker publiseres. Her har redaksjonsjustisen alltid vært stram. Man viser ikke fram lik på TV og i avisen, bare hvis de er dekket over – men fortsatt med den ytterste varsomhet. NRK-etikken er sin egen sjanger: Er bilder for brutale, kan de ikke vises i Dagsrevyen. De spares til Kveldsnytt.

En annerledes krig?

Bildene fra Butsja i Ukraina er vendepunktet. Den bakbundne mannen i arbeidsskjorte, skutt fra nært hold, er blitt vår felles opplevelse. Han er for viktig til å skrotes. Ansiktet til en drept arbeidsmann på ryggen over en midtrabatt må riktignok dekkes over, men det er viktig at vi får se hva krig virkelig er. Utenriksminister Anniken Huitfeldt sier til NRK at det er viktig å få dette dokumentert, fordi «dette er langt mer alvorlig enn det vi har sett i andre kriger».

Jeg håper denne krigen kan være slutten for det redaksjonelle hykleriet

—  Tomm Kristiansen

NRK-redaktør Espen Olsen Langfeldt sier til Medier24 at «den nye virkeligheten i Europa» krever publisering. «Vi må dokumentere virkeligheten», sier redaktør Olsen Langfeldt.

Så enkelt var det å skifte presseetikk, fra «hensyn til seerne» til «kravet om dokumentasjon». Alltid finnes det en forgylt plakat å henge opp på redaktørers kontorvegg. Jeg håper denne krigen kan være slutten for det redaksjonelle hykleriet. Noen redaktører har funnet ut at de skal vise krigen, som et unntak, fordi den er «helt annerledes».

Men den er ikke annerledes; den er akkurat som andre kriger med lik av sivile i gatene, soldater som går amok i fryd og redsel – og snart skal vi få voldtektshistoriene. Massevoldtekter, skjending av småjenter. Denne krigen har ikke vist noe annet ansikt. Det eneste som er forskjellig er nærheten. De ser ut som oss. De er nesten naboer.

Massakrene vi ikke så

I 1992 sto jeg i den svarte bydelen Boipatong utenfor Johannesburg, foran 45 drepte. I løpet av natta ble de skutt og stukket ned av det Zulu-inspirerte Inkatha-partiets tilhengere. Et spyd var stukket gjennom en kvinne med et barn på ryggen, menn var slaktet ned foran huset, ungdom skutt mens de stakk. Det var en slagscene du bare ser på film, men Johannesburg-avisenes konfliktfotografer, «The Bang-Bang-Club» dokumenterte alt. Min reportasje fra Boipatong, derimot, inneholdt ingen drepte, bare noen spyd på bakken, hylende kvinner, patruljerende politifolk og resignerte gamle. Det var én grunn til å dekke denne hendelsen, og det var det som ikke måtte vises; massakren, massedrapene, myrderiet. Slik hindret vi at folk ble skaket opp.

I byen Mai Kadra i Tigray ble mellom 600 og 1100 sivile drept i en massakre november 2020. Ikke ett bilde ble vist

—  Tomm Kristiansen

I byen Mai Kadra i Tigray ble mellom 600 og 1100 sivile drept i en massakre november 2020. Ikke ett bilde ble vist. Blodbadet i denne etiopiske provinsen forholder vi oss helt rolige til, fordi vi ikke har sett bildene av brutaliteten. Men den har liknet bildene fra Butsja. I Afghanistan ble 874 barn drept i 2019, ifølge en rapport fra Redd Barna. 26.000 barn ble drept mellom 2005 og 2016. Det raker oss ikke, for norske redaktører har bestemt at afghanske, så vel som andre lik, ikke skal vises fram. Vi snakker om krigens grusomhet, men vi viser den ikke.

I Libya deltok Norge i 2011 med 588 bombeslipp. 72 sivile ble drept, ifølge Human Rights Watch. Hva som skjedde vet vi ikke, for fotografene var sendt ut av landet. Vi har ikke sett småjenta som ble matet av sin mor utenfor huset, og så var alt slutt. Vi ble aldri kjent med bonden som pløyde sin arme jord, guttungene på moped som ble blåst i lufta. Hadde vi sett de bildene, ville Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre måttet svare uhyrligheter de nå anklager Russland for.

[ Ukraina: Føder i kjellere mens bombene faller ]

Å vokte sin egen rygg

På mange kveldsvakter i NRK har jeg deltatt i diskusjoner med vaktsjefer, etikkvoktere og redaktører om hvilke bilder som kan brukes. Jeg har tapt dem alle. Hensynet til seerne går foran. Det sitter jo barn og ser på Dagsrevyen, skal de få et lik i fanget? Vårt «uttrykk» blir forsimplet ved å vise krigens grovheter. Dessuten: Ved stadig å vise lik og krigens brutalitet vil folk sløves, og ikke reagere på noe til slutt.

På mange kveldsvakter i NRK har jeg deltatt i diskusjoner om hvilke bilder som kan brukes. Jeg har tapt dem alle

—  Tomm Kristiansen

Jeg har gått til min redigering med påtvungen «delete», og blitt en leverandør til dette publikumshensynets valium. Vi skal gi deg en krig du tåler, uten blod og drepte. Du skal skånes for dens ufattelige ondskap og ugjerninger. Til slutt vil du ane at krig er en pågående negativ virksomhet noen til slutt kan stanse ved å forhandle. Helst Norge. Krig er en del av hverdagen, send meg popkornet. Det framgår ikke av nyhetsdekningen at krig utelukkende er drap og ødeleggelse, at militæres profesjon er å drepe og ødelegge. Krig er «kunst» vil generaler forklare, og de gjør det i sendinger, på nett og i aviser, godt hjulpet av eksperter som bringer denne kunst opp på et intellektuelt nivå. Hvor den ikke hører hjemme.

[ En korrekturleser uten korttidshukommelse. En forlegger uten fritid. Et liv med lidelser som ligner en viss bok i Bibelen. ]

Holocaust uten bilder?

Katalogen over massakre er lang. Den er nitid utformet av internasjonale organisasjoner som overvåker verdens kriger. For dem er bildedokumentasjon helt avgjørende, det endelige beviset på folkemord og krigsforbrytelser. Men de bildene unnlater medier å publisere, og dermed la folkemordere og krigsforbrytere slippe unna. Denne gang sier redaktørene at bildene skal vises, fordi dokumentasjonen er viktig. Hvorfor var den aldri viktig i Tigray i 2020, Odessa i 2014, Libya i 2011, Rwanda i 1994, Boipatoing i 1992?

Kanskje er det derfor de fortsatt sitter på Lesvos? Har noen redaktør tenkt at hun er medansvarlig? Neppe

—  Tomm Kristiansen

Bildet av en massegrav, fylt opp av nakne lik, ville aldri nådd en forside. Der er grensen for lengst nådd. Men etter den annen verdenskrig viste vi slike bilder. Krigshistorien er utenkelig uten denne dokumentasjon. Massakren i Katynskogen og bildene fra konsentrasjonsleirene viser fram krigens resultat i sin mest groteske form. Ingen har argumentert for at de bildene aldri skulle vises. De står endog på trykk i skolebøker. Uten dem, ville vi ikke hatt annet inntrykk av holocausts sanne natur, enn en leksikal forklaring.

Fra krigen i Syria har fotografene levert spektakulære bilder av ruinerte bygning, men ingen døde soldater, langt mindre drepte barn. Heller ikke her fløt det blod. Syriakrigens ofre har siden rømt fra skrekkens slagmarker, og kommet seg til den greske øya Lesvos. Hva har de rømt fra? De har sett byer som Butsja med lik i gatene, revet opp i natten av bomberegn, reist fra sine drepte. Men vi har ikke sett de bildene. Kanskje er det derfor de fortsatt sitter på Lesvos? Har noen redaktør tenkt at hun er medansvarlig? Neppe.

Drap som underholdning

På nett og fjernsyn tar man et grep, for å gi folk anledning til å lukke øyene. «Vi advarer mot sterke bilder». Men hvis man trenger å advare sine kunder om det man presenterer, så hadde det vel vært redeligere å la være å bruke materialet? Det hadde holdt med å «gjøre oppmerksom» på at bilder og filminnslag inneholder sterke scener.

Hele denne diskusjonen i redaksjonene tar slutt utover kvelden, etter værmeldingen. For da er det film med krim og horror, krigsforbrytelser og folkemord. Da er det tid for drap på nært hold, og i slow motion. Men det får gå. Det er tross alt bare underholdning.

[ «Tror jeg fortsatt på Gud? Jeg tror i alle fall ikke han er slik jeg lærte på bedehuset» ]