I forrige uke tok mennesker i Moskva og andre steder i Russland farvel med sine gamle liv – de spiste sin siste Big Mac og tok sine siste handleturer på Uniqlo og Zara. Disse merkevarene trekker seg nå ut av landet, som med lynets hastighet har blitt et Nord-Korea på steroider.
Russerne kan heller ikke ta ut hard valuta lenger, og rubelen er i fritt fall. Samtidig begrenser myndighetene tilgangen til alle store sosiale nettverk, inkludert Instagram, som utallige småselskaper – alt fra kafeer og frisørsalonger til turistguider – er så avhengige av.
Hvem vet hvor lenge det vil vare? Kanskje et par uker, kanskje flere tiår. Ingenting er så stabilt som et regime underlagt vestlige sanksjoner. Iran, Cuba og – nettopp – Nord-Korea er de tre mest nærliggende eksemplene.
Bør klandre seg selv
Russere, eller i hvert fall gruppen på mer enn 60 prosent som er kjent som «Putins flertall», bør klandre seg selv for dette uføret. Det er de som har latt en liten gruppe sikkerhetsagenter og forretningsmenn fra St. Petersburg med nære bånd avvikle demokratiet og ta over staten deres i løpet av siste 20 årene.
Enda flere russere støttet okkupasjonen av Krim-halvøya i 2014, noe som nå bare føles som opptakten til den skrekkelige russiske invasjonen av Ukraina. Ikke mange har merket seg Putins mentale tilbakegang de siste årene, noe som kan vise seg å bli skjebnesvangert for hans politiske regime, og kanskje til og med for Russland slik vi kjenner det.
Hovedforskjellen mellom 1900-tallets totalitære regimer og Putins Russland er at den sistnevnte verkebyllen ikke utviklet seg ved massiv politisk mobilisering. Det er tvert imot apati og egenvalgt uteblivelse fra politikken som har spilt den største rollen.
Jeg husker fra Putins tidlige år hvordan noen av de skarpeste og mest vellykkede menneskene i landet avfeide dem som var bekymret over manglende menneskerettigheter og forvitring av demokratiet som demschiza – demokratisk schizofrene. Mange av disse menneskene er nå uttalte Putin-motstandere, mens andre har blitt en del av regimet.
Kremls propaganda er en flukt
De fleste vanlige russere er imidlertid fremdeles lojale mot Putin. Hva er grunnen til det? Det russiske samfunnet er stygt traumatisert av sine erfaringer fra 1900-tallet, der første halvdel var preget av de to verdenskrigenes folkemord, og den andre halvdelen var en dyster tilværelse i et totalitært fengsel. Det var et kortvarig blaff av entusiasme for demokratiet og integrasjon med Vesten etter Russlands demokratiske revolusjon i 1991, men det ble etterfulgt av ny traumatisering forårsaket av 1990-tallets uro og nød.
Kremls propaganda tilbyr russerne en psykisk fluktmulighet ved å flytte skylden over på ukrainerne
Menneskets naturlige reaksjon på traumer er tilbaketrekning, der man nekter å godta enhver informasjon som kan gjøre det psykiske såret dypere. Kremls propaganda tilbyr russerne en psykisk fluktmulighet ved å flytte skylden over på ukrainerne – som propagandaen nå beskriver som «nazister» – eller på Vesten. Millioner av russere godtar denne rettferdiggjøringen fordi virkeligheten, der Russland i skrivende stund utsletter russisktalende byer i Øst-Ukraina, er altfor vond å ta innover seg.
Men jeg kan ikke nok om adferdspsykologi til å kunne forutsi om vestlige sanksjoner vil få Putins flertall til å slå sprekker eller – tvert om – få disse menneskene til å mobilisere til støtte for ham, slik gisler stiller seg bak gisseltakeren i fenomenet vi kjenner som Stockholm-syndromet.
Hva kan Vesten tilby?
Saken er den at i motsetning til folk i Ukraina eller andre øst-europeiske land, har ikke Vesten noen positive alternativer å tilby disse menneskene. Det var ingen utsikt til medlemskap i EU eller Nato før krigen, og nå venter bare straff, krigsskadeerstatninger og fremmedgjøring.
Fortellingen om russernes kollektive skyld som er så utbredt i Vesten i disse dager, er ikke et spesielt godt insitament, særlig fordi den faktisk stort sett bare når dem som allerede skammer seg dypt og inderlig over Russlands oppførsel. Det fører bare til depresjon og utbredte selvmordstendenser – husk at lederen deres tilfeldigvis har kontroll over et enormt atomvåpenlager, og en gang sa at «verden gir ingen mening uten Russland».
Russene trenger sårt et positivt alternativ til Putin, en vei som kan føre dem ut av deres selvmordsdepresjon, og gi dem en realistisk oppnåelig drøm
— Leonid Ragozin
Det er dette våpenlageret som gjør det umulig å løse problemet som Russland utgjør for verden, uten å få russere med på laget. De som motsetter seg Putin, er for øyeblikket i mindretall, men etter ulike undersøkelser å dømme, er de ganske mange. I rene tall utgjør de mange ganger Norges befolkning.
De fleste av disse er for redde til å protestere i gatene. Likevel gjør titalls tusen dette over hele landet. De risikerer å bli arrestert, banket opp og få langvarige fengselsstraffer. Denne kampen er åpenbart donquijotisk når du vet altfor godt at flertallet ikke er på din side. Mange som protesterte tidligere, velger nå å flykte fra Russland. Det er kanskje en klok beslutning, siden målet ikke er å få disse menneskene ut på gata. Det aller viktigste er å få Putins flertall til å slå sprekker.
Det er umulig uten stor hjelp fra Vesten. Russene trenger sårt et positivt alternativ til Putin, en vei som kan føre dem ut av deres selvmordsdepresjon, og gi dem en realistisk oppnåelig drøm. En omfattende integrasjon med Vesten er det eneste konkrete målet som enkelt kan kommuniseres og er i stand til å spille denne rollen.
Vestens feilslutning
Det er utsikten til euroatlantiske strukturer som satte fyr på Maidan-revolusjonen i Ukraina og etter hvert knyttet sammen det som tidligere var en svært polarisert nasjon, da Putins regime forsøkte å hindre denne forvandlingen. Det samme vil også gjelde Russland, om denne utsikten forespeiles folket.
Hvis Vesten ønsker å få russere med på laget, må den sende dem et budskap om fremtidig aksept, selvsagt betinget av en klar avvisning av autoritære prinsipper og irredentisme, faktorene som førte til krigen i Ukraina.
Tilbake på 1990-tallet valgte det amerikansk-ledede Vesten å demme opp for Russland i stedet for å integrere landet, som Vesten den gang anså som en svekket eller i stor grad irrelevant makt. I stedet for å sette som første prioritet å jobbe for å integrere Russland, ble vekten lagt på å skjære bort Moskvas tidligere besittelser i Øst-Europa og gradvis nærme seg den russiske grensen, noe som gjorde at Russland ble fremmedgjort og at de autoritære kreftene innad i landet ble styrket.
Det at vi nå helt alvorlig snakker om muligheten for tredje verdenskrig, vitner om at denne politikken var en strategisk feilslutning. Det bør ikke gjentas.
[ Fader Kliment: – Akkurat nå tror jeg at den russiske ortodoksien har ødelagt for seg selv ]
