Krigen avdekker diskriminerende holdninger

Vi har sett det før. Stridsvogner som ruller inn over en nasjons landegrenser begrunnet i at den invaderte nasjons folk er bråkmakerne. Åpenbare folkerettsbrudd som forsøkes kamuflert av nettopp folkerettslige begrunnelser av en eneveldig diktator. Scener av masseødeleggelse og død.

Forskjellen er at i Europa er dette første gang siden Bosnia-krigen dette oppleves på kloss hold. Og det setter sterke følelser i sving – av frykt, urettferdighet og en solidaritetserklæring til ukrainere.

Kan oppleves dobbeltmoralsk

Innleggene som fordømmer Putin og hedrer den ukrainske motstandsbevegelsen er utallige i internasjonale og nasjonale medier. Noen norske muslimer eller andre med innvandrerbakgrunn utenfor Europa kan oppleve det som dobbeltmoralsk når statsledere og nyhetsmedier ikke går like hardt til verks for å fordømme brudd på menneskerettigheter og folkerett andre steder i verden. Det kan også oppleves urettferdig at folkerettsbrudd i andre land nedtones ved å antyde at opprørere i disse områdene selv har skylden eller fremstilles som terrorister.

Det er forståelige reaksjoner. Det vi likevel må huske, er at frykt og urettferdighet oppleves sterkere jo nærmere slike situasjoner skjer, og derfor kommer sterkere reaksjoner. Det er bare slik menneskelig psyke fungerer, og mange er kanskje ikke engang bevisste på hvordan dette oppfattes. Krigen har også vist at Russland utgjør en reell fare for Norge, og det er en frykt alle som bor her, også norske muslimer, føler på. De færreste sitter i dette øyeblikk og tenker at Norge må ut av NATO.

Minoriteter har også påvirkningskraft

Sammenligninger med andre hendelser er også til lite hjelp for ukrainerne. De opplever massive og urettmessige overgrep, som store deler av innvandrerbefolkningen i Europa inderlig kan relatere til. Mange vet hvordan det er, eller kjenner godt til mennesker som vet hvordan det er å bli utsatt for militære offensiver, invasjoner, okkupasjon og menneskerettsbrudd. Disse følelsene bør nå få utspill med empati for ukrainerne, og ikke en «Nå kan Europa kjenne hvordan det føles»-holdning.

Som en minoritet er det lett å tenke at man ikke har påvirkningskraft, og heller klage over det man mener majoriteten gjør galt. Men da glipper sjansen til å utrette noe selv. Minoriteter har også påvirkningskraft gjennom våre aktive handlinger og holdninger. Til de som har følt i sin nærmeste sirkel hva krig kan føre meg seg, og til de som ikke har det, men er idealister som vil kjempe mot folkerettsbrudd og overgrep: ta ordet på vegne av ukrainere. Vis at vi bryr oss, spre budskapet med samme glød som vi gjør for de som «ligner».

Ingen vet bedre enn mennesker med tilhørighet til konfliktområder hvilken motivasjon det gir å få støtte fra de som ikke er personlig berørt. Folkeretten og menneskerettighetene skal være lik for alle uavhengig av øyefarge, religion og klassetilhørighet. Uavhengig av hvor i verden man bor. Krigen i Ukraina trenger ikke være et nytt skille mellom «dem» og «oss». Den representerer kun det evige skille mellom de som undertrykker og de som står opp mot dem.

Norske muslimer har et viktig bidrag

Hvis du har en kollega eller venn med bakgrunn i Ukraina, hør hvordan det går. Snart er det ramadan – send noe av veldedigheten til ukrainere, og når den ukrainske flyktningestrømmen kommer – ønsk dem velkommen med åpne armer.

Norske muslimer har også et annet viktig bidrag: mange har helt siden 9/11 opplevd kommentarer og hets for ekstreme menneskers handlinger, og føler seg forpliktet til å vise at vi tar avstand fra alt fra Taliban til IS. La oss sørge for at norske russere skal slippe å oppleve det samme, og forklare barna våre at de ikke står til ansvar for Kremls handlinger.

Det er urovekkende når Ukrainas egen visestatsadvokat uttalte på BBC News at han ble veldig emosjonell av å se europeiske mennesker med blå øyne og blondt hår bli drept hver dag

—  Pavan Maira Awais

Urovekkende uttalelser

Samtidig bør majoritetseuropeere, særlig vestlig media, gjennomgå egne holdninger til mennesker på flukt. Det er urovekkende når Ukrainas egen visestatsadvokat uttalte på BBC News at han ble veldig emosjonell av å se europeiske mennesker med blå øyne og blondt hår bli drept hver dag. CBS News sin utenrikskorrespondent Charlie d’Agata rapporterte fra Kyiv at dette er en relativt sivilisert, relativt europeisk by, og ikke Irak eller Afghanistan, så man forventer ikke slikt.

NBC-korrespondent Kelly Cobiella svarte på hva som har endret seg i Polen siden siste flyktningkrise i 2015, hvor Polen nølte med å ta imot flyktninger. Svaret var at dette ikke er flyktninger fra Syria. De er fra nabolandet, hvite og kristne. Til Al Jazeera uttalte Peter Dobbie at det er overveldende å se på hvordan disse menneskene er kledd. Han utdypet at de er velstående mennesker fra middelklassen, og åpenbart ikke flyktninger som prøver å komme seg vekk fra Midtøsten eller Nord-Afrika.

Daniel Hannan skrev for The Telegraph i Storbritannia at det er sjokkerende hvor like oss krigsofrene er. Blant likhetene er at ukrainere ser på Netflix og har Instagram, stemmer ved frie valg og leser usensurerte nyheter.

Listen over lignende uttalelser er for lang. Nå kan det hende at dette bare er noen svært uheldige utsagn som ikke reflekterer hva majoritetens av Europas befolkning tenker, blant annet har d’Agata unnskyldt seg offentlig i ettertid. Likevel setter det følelser i sving at slike uttalelser blir gitt i vestlig media i 2022.

Er alle utenfor Europas grenser så primitive og fattige at det umulig kan være så ille for dem å være flyktning?

—  Pavan Maira Awais

Er blå øyne mer verdt?

Hvordan skal man tolke det? Hva er den underliggende «europeiske» holdningen til mennesker som opplever krig? Er det slik at det er så «normalt» med krig og konflikt i den tredje verden, at det er helt akseptabelt? At svakt begrunnede intervensjoner og overgrep ikke spiller noen rolle overfor og blant mennesker «der borte»?

Har europeisk media ikke et ansvar for å fordømme overgrep eller støtte frihetskjempere som ikke ser ut som den «typiske» europeer? Er alle utenfor Europas grenser så primitive og fattige at det umulig kan være så ille for dem å være flyktning? Eller er blå øyne verdt mer enn brune den dag i dag? Det ser ikke ut å være overflødig nok en gang å måtte ta et oppgjør med diskriminerende holdninger og forskjellsbehandling.

[ Kristent leirsted avlyser arrangementer for å ta imot flyktninger ]