Faren for krig i Norge er mer overhengende enn på noe tidspunkt siden 1970-tallet

Drømmen om en rasjonell verdensorden, styrt av abstrakte prinsipper og forvaltet av institusjonaliserte eliter, har vist seg å være kråkesølv. Angrepet på Ukraina handler om makt. Den amerikanske statsmannen Zbigniew Brzezinski satte det på spissen: «Uten Ukraina er Russland en annenrangs stormakt, men med Ukraina er Russland en førsterangs stormakt».

Putin hevder at Russland «ikke hadde andre alternativer» enn å invadere Ukraina. Han mener at vi skal tre inn i hans paranoide verdensbilde, der Nato er en dødelig trussel mot Russland. Putins opptreden i Ukraina har vært hasardiøs. Vinnerlykken stod ham lenge bi, mest berømmelig da han i 2014 erobret Krim-halvøya omkostningsfritt.

Men denne gangen har Putin spilt for høyt. En stadig mer samlet verden fordømmer angrepet på Ukraina.

Vestens dilemma

Hvilken pris vil han måtte betale? Det er fortsatt uklart. Putin har lenge satset på at USAs president Joe Biden er svak, og at Europa ikke er villig til å gi sanksjoner som også vil ramme våre korona-svekkede økonomier. Men, nå har altså Vesten iverksatt noen av sine sterkeste økonomiske sanksjoner. Nå vil det snart bli åpenbart at Putins legitimitet avhenger av hans evne til å levere økonomisk vekst. Den nye middelklassen er ikke villig til å ofre sin nyvunne velstand for biter av Ukraina.

Problemet er at sanksjonene vil kunne føre til ekstreme energipriser. Det vil kunne få politiske konsekvenser i Europa. Det er ikke lenge siden at et energi-opprør, De gule vestene, fikk Frankrike i knestående.

Og hva står egentlig på spill for president Biden nå? Historikeren Stephen Wertheim skriver i boka Tomorrow, the World at USA kan beholde sin privilegerte posisjon, såfremt de ikke roter seg bort i kostbare kriger med utrangerte stormakter. Wertheim hevder at Ukraina ikke er strategisk viktig for USA.

Da Russland annekterte Krim, sluttet Europa bare halvhjertet opp om USAs sanksjoner. Denne gangen er det annerledes. Gjennom å signalisere at USA styrker sitt nærvær i Europa har Washington styrket sin troverdighet. Og Russlands kyniske brudd på folkeretten er umulig å forsvare, selv for vennligsinnede stater som Kina.

Hva vil følge? Det er vanskelig å se hva Russland håper å oppnå ved å invadere Ukraina. De vil ikke kunne okkupere landet permanent. Kanskje vil de rive til seg noen nye provinser. For Vesten representerer dette et dilemma. Skal Putin behandles som en Hitler, eller som en stormakt på ville veier?

Å forstå motpartens motiver

Tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide hevdet på NRK at «Dette er tiden for fordømmelse, ikke forståelse». Det er lett å være enig med sentimentet, men nå er ting så farlig at det er grovt uansvarlig å basere vår politikk på noe annet enn kjølig analyse. Det er aldri klokt å slutte og forstå motpartens motiver.

Skal Putin behandles som en Hitler, eller som en stormakt på ville veier?

—  Asle Toje

Den amerikanske statsviteren Robert Jervis påpekte i 1976 i boka Oppfatninger og misoppfatninger i internasjonal politikk, at stater som utfører noe som oppleves som truende handlinger, gjør dette av to svært ulike grunner. I enkelte tilfeller kommer aggressiv oppførsel ikke som en respons på en opplevd trussel, men som et resultat av maktsyke ledere eller ideologiske motiver. Et eksempel er Napoleon Bonaparte. I slike tilfeller vil forsøk på forhandlinger og kompromiss ikke fungere. Her er avskrekkende oppførsel det eneste virksomme alternativ. Egen militær styrke, tydelige «røde linjer» og en vilje til å følge opp truslene eneste utvei når man møter en ugjenkallelig revisjonistisk stormakt.

Den andre hovedkategorien er aggressiv oppførsel som er motivert av frykten for at ikke å handle vil føre til uakseptable tap. I slike tilfeller vil trusler og hardhet kunne bidra til å bekrefte denne frykten, og skape en tilsvarende følelse av at ethvert tegn på svakhet vil bli utnyttet. Faren ved dette scenarioet er en spiral, preget av tiltagende fiendtlighet.

Vår overlevelse er i spill

I situasjoner hvor aggresjon springer ut av frykt og usikkerhet, er den beste løsningen å søke avspenning gjennom imøtekommelse. Hvordan skal vi lese Putins Russland? Der mange i Europa ser et skakkjørt rike som klamrer seg til fordums storhet, ser haukene i Washington en aggressiv, oppadstigende ideologisk konkurrent.

Det er i år 31 år siden Sovjet kollapset. Russland utfordrer nå de internasjonale spillereglene åpent i sin egen bakgård. Vesten kan ikke akseptere at verden styres av jungelens lov. Dette gjør en i utgangspunktet presset situasjon farlig. Russlands kyniske brudd på folkeretten er umulig å forsvare, selv for vennligsinnede regjeringer.

Derfor er faren for krig, også i Norge, mer overhengende enn på noe tidspunkt siden 1970-tallet

—  Asle Toje

President Biden har i lang tid påpekt den fare Putins Russland utgjør. Nå har han i tillegg handlet stikk i strid med hva Putin ventet; Biden har svart på Moskvas vilje til å eskalere – ikke med brysomme sanksjoner, men med motmakt: Ved å bevæpne ukrainerne.

USAs våpenbistand er skjebnesvanger, i ordets rette forstand. Russland vil trolig svare med ytterligere eskalasjon. Derfor er faren for krig, også i Norge, mer overhengende enn på noe tidspunkt siden 1970-tallet. I denne situasjonen er det påkrevd at Norge viser forsiktighet. Vår egen overlevelse er nå i spill.

Tid for å ruste opp

Utenriksminister Huitfeldts avventende linje i konflikten var lenge betryggende. Men nå har regjeringen snudd, og Norge gir likevel våpen til Ukraina. Dette er et risikabelt brudd med det 50 år gamle forbudet mot å sende våpen til land i krig. Et forbud som har tjent Norge vel.

Venstreleder Guri Melby krever at alle de 40.000 soldatene i Nato Response Forces skal sendes til Øst-Europa. Det inkluderer norske styrker og betyr at våre soldater kommer nærmere konflikten. Det vil være uklokt i en så anspent situasjon vi ser utspille seg nå.

Ved å vanskjøtte sine forsvar har Europa redusert prisen på aggresjon. Vi bør ikke oppsøke en krig vi ikke er forberedt på. Nå er tiden for å snakke lavmælt og ruste opp det norske forsvaret. Raskt.

[ Jussprofessor: – Nei, å sende våpen til Ukraina gjev ikkje Putin grunn til å angripe Noreg ]