Å skille mellom hva et menneske er, og hva et menneske gjør, er ganske selvfølgelige for vestlige mennesker. Bare ved å foreta et slikt skille gir det mening å hevde at en notorisk overgriper har samme menneskeverd som den mest fromme idealist.
Ut fra en slik logikk skrev Katrine Holter, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, nylig i Bergens Tidende: «Mennesker er mer enn sine verste handlinger» (19. januar). Ordene hennes, som jeg ofte har sett på trykk, ble koblet til en debatt om TV2s bruk av David Toska som sjakkekspert.
Etter min mening, er skillet mellom identiteten vår og handlingene våre helt sentralt i et kristent menneskesyn – og har påvirket vestlig tankegang. Bare ved å opprettholde et slikt skille, er det mulig å kritisere andre mennesker uten dermed å angripe deres menneskeverd. Men på seksualitetens arena vrakes skillet mellom identitet og handlinger i økende grad.
Kristent menneskesyn stemples
I Finland venter den kristne legen og toppolitikeren Päivi Räsänen på dom etter en rettssak i januar om noen av hennes uttalelser om homofili. Under rettssaken uttalte aktor at å «fordømme homoseksuelle handlinger innebærer å fordømme personen og vedkommendes identitet» (Dagen 24. januar).
Slik settes altså likhetstegn mellom handlinger og identitet. Den finske juristen uttalelser viser også hvordan et kristent menneskesyn stemples som uholdbart. For en ting er å mene at sammenhengen er sterk mellom seksuell orientering og seksuelle handlinger. Noe ganske annet er det å argumentere for at kristne som tenker annerledes om samlivsetikk bør straffes for å krenke andres identitet.
Moderne form for blasfemi
Det kan argumenteres godt for at tankegangen til den finske juristen er en naturlig konsekvens av et helt nytt syn på seksualitet. Historikeren Carl R. Trueman viser i boken The Rise and Triumph of the Modern Self (2020) at å fastslå sin egen identitet – ikke minst sitt kjønn og sin seksualitet – er blitt helt avgjørende for moderne mennesker. Det handler rett og slett om å finne ut hvem man «virkelig er».
Trueman hevder at en slik forståelse av identitet er grunnleggende sekulær. Istedenfor å tenke at Gud har gitt oss et kjønn – og fastlagt en ramme for seksuell utfoldelse – blir valgfrihet et hellig prinsipp. Dermed blir det en moderne form for blasfemi å hevde at noen samlivsformer er mer problematiske enn andre. En slik kritikk rammer automatisk andre menneskers grunnleggende identitet.
«Sex er ikke lenger en privat aktivitet fordi seksualiteten er et grunnleggende element ved en offentlig, sosial identitet,» skriver Trueman. Derfor fremstiller vår tid «å komme ut av skapet» alltid som noe positivt. For hva er vel bedre enn at et individ har funnet ut hvem vedkommende virkelig er?
Mitt inntrykk er at mange kristne ikke innser hvor ukristelige de nye ideene om kjønn og seksualitet egentlig er
— Espen Ottosen
Gud avsettes som skaper
Ut ifra denne logikken er det også et ubetinget gode at valgmulighetene bare øker. Brukere av Facebook kan nå velge mellom hele 71 ulike kategorier for å beskrive sitt kjønn og sin seksuelle orientering. Å kunne velge et annet kjønn enn «fødselskjønnet» er blitt en menneskerett.
Etter mitt syn, står vi her overfor en grunnleggende sekulær tankegang. Gud avsettes som skaper. I stedet får mennesket til oppgave å konstruere sin identitet. Og ingen vet bedre enn det enkelte individ – heller ikke Gud – hvem man er. Mitt inntrykk er at mange kristne ikke innser hvor ukristelige de nye ideene om kjønn og seksualitet egentlig er.
De siste månedene har flere noenlunde konservative teologer, som Per Arne Dahl, Harald Hegstad og Terje Hegertun, blitt såkalt homoliberale. De fremstiller sitt ståsted som «moderat» og hevder også at de har stor respekt for mennesker med et tradisjonelt, konservativt ståsted.
Etter min mening, er det imidlertid umulig å innta et slags moderat mellomstandpunkt i homofilidebatten. Det skyldes at vi i realiteten står overfor en mye større diskusjon om sammenhengen mellom identitet, seksualitet og samlivsform. Da blir spørsmålet om vi mener at alt er etisk akseptabelt såfremt vi møtes av erklæringer av typen: «Siden identiteten min er slik, er det selvsagt rett å leve sånn».
Etter min mening er det imidlertid umulig å innta et slags moderat mellomstandpunkt i homofilidebatten
— Espen Ottosen
Vanskelig å gi plass til to syn
Den sekulære ideen om at selverklært identitet avgjør rett og galt, og dessuten gir rettigheter, har fått fotfeste langt inn i Den norske kirke. I den betente transdebatten har øverste leder i Den norske kirke, preses Olav Fykse Tveit, tonet flagg. Han hevdet i en radioandakt i juni 2021 at en kanadisk prest som gikk fra å være mann til å være kvinne, var kalt til kvinne av Gud.
Sjømannsprest Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen skrev nylig i Vårt Land om Den norske kirkes to syn på homofilt samliv: «Det er to syn som står i ren motsetning til hverandre. Det ene synet åpner opp for diskriminering og redusering av menneskeverdet, imens det andre synet fordømmer nettopp denne diskrimineringen og løfter menneskeverdet».
Jeg har lenge ment at det er vanskelig å gi plass til to syn på homofilt samliv i Den norske kirke. En viktig grunn er at den liberale fløyen avviser at uenigheten handler om etikk. Isteden er spørsmålet hvem som slår ring om menneskeverdet. Derfor vil den liberale fløyen i kirkelandskapet neppe gi særlig støtte til konservative kristne som i fremtiden anmeldes for hatprat fordi de fastholder et tradisjonelt syn på kjønn eller homofili.
