Verdidebatt

Det er først og fremst rasismen som er aggressiv

DISKRIMINERING: Jeg ser ikke hvordan antirasistisk kamp på minoriteters premisser skal kunne føres på en måte som alltid er behagelig for majoritetssamfunnet.

Oslo 20210720. 
Minnesmerket over Benjamin Hermansen har blitt tagget ned, to dager før tiårsmarkeringen av 22. juli. Taggingen ble raskt fjernet. 
Foto: Beate Oma Dahle / NTB

I et intervju med Vårt Land beskriver jeg hvordan antirasisme – det å aktivt snakke om og jobbe mot rasisme, blir forbigått i den offentlige samtalen til fordel for debatter om «woke» og «kansellering». I tillegg blir antirasisme problematisert og snakket om som en trussel mot ytringsfriheten. Det gjør meg bekymret.

Som svar på dette, argumenterer Eirik Løkke fra Civita at antirasismen ER aggressiv og at denne «woke» atferden ofte materialiserer seg i en form for «cancel culture» (kanselleringskultur).

Lisa Esohel Knudsen. «Det er personlig: Om rasisme og ytringsfrihet»

For det første: antirasisme trengs i aller største grad. Ut fra undersøkelser vet vi at mulighetene for å bli innkalt til intervju minker dersom man har tydelig minoritetsbakgrunn, og at antallet rapporterte tilfeller av hatkriminalitet har økt kraftig de siste årene. Av 854 registrerte hatmotiver i 2019 dreide 62 prosent seg om «rase/etnisk tilhørighet». I tillegg er det kommet flere ulike rapporter som viser at stor andel samer opplever rasisme, og en rapport som slår fast at utenlandsadopterte også utsettes for rasisme. Vi trenger derfor aktører i samfunnet som jobber strukturelt mot rasisme. Men vi trenger også å utfordre rasismen som skjer mellom individer og i sosiale sammenhenger. Der mener vi at alle har et ansvar.

I tillegg til undersøkelser og forskning, har vi de utallige vitnesbyrdene fra minoritetsnordmenn som har opplevelser med rasisme. Disse rommer alt fra det å ha bli kalt for «jævla utlending» til grov fysisk vold motivert av rasisme. Dette er forferdelig skadelig. Ikke bare for enkeltindivider, men for samfunnet som helhet. Vi betaler en høy pris for rasismen – noen mer enn andre.

Anklagene mot antirasister

I sin kritikk av antirasismen skriver Eirik Løkke at woke-bevegelsen, som ifølge Løkke er synonymt med antirasismen, «underminerer ikke bare kampen mot rasisme gjennom å fremmedgjøre naturlige allierte, den undergraver også det offentlige ordskiftet ved å gjøre folk med gode intensjoner redde for å ytre seg. Hvis man ønsker at antirasismen skal fremstå mindre aggressiv, kan det være lurt å opptre mindre aggressivt.» Dette er en kritikk jeg konfronterer i boken Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet:

«Antirasismen vil alltid ha kritikere. Sånn er det bare. Som antirasist ønsker du å endre verden. Du vil ut av en tilstand som veldig mange later til å trives helt fint med. De «ser» ikke rasismen og kjenner derfor heller ikke et brennende ønske om å endre på noe. Da vil det nødvendigvis oppstå friksjon og konflikt. I praksis vil man jo som antirasist utfordre institusjoner, tenkemåter og handlinger som har vært helt alminnelige inntil i dag. Dermed kommer man til å utfordre en del folk med makt som slett ikke er så interessert i å endre seg for å løse et problem de selv ikke engang ser eller har lyst til å se.

En slik kamp innebærer å konfrontere blindsoner, og at vi som samfunn ser på oss selv med et kritisk blikk

—  Lisa Esohel Knudsen

Dette er nok også grunnen til at antirasister så ofte blir anklaget for på en eller måte å dytte folk lenger mot ytre høyre. På ytre høyre får de jo en annen og diametralt motsatt beskjed. Der sies det at du ikke trenger å endre deg, og at det ikke er noe galt med måten vi så langt har gjort ting på her i landet. Så legges det gjerne til at det er antirasistene og alle de krenkede minoritetene som utgjør et problem. Dette er et veldig fristende budskap for dem som kvier seg for endring. Antirasismen kan imidlertid ikke få skylden for at mange lar seg overbevise av en slik retorikk, selv om dette skjer i ordskiftet iblant. Faktisk er det jo, når man tenker nærmere etter, også en helt urimelig påstand – omtrent som å gi feminister skylden for at det finnes kvinnehatere. Det tror jeg kun et svært lite mindretall synes virker logisk.»

På minoriteters premisser

Antirasistisk kamp ført på minoritetenes premisser er gjerne litt mer radikal enn den langsomme endringen som ser ut til å være idealet blant enkelte kritikere. Det skyldes rett og slett at rasisme er noe vi som hører til blant minoritetsbefolkningen, kjenner på i hverdagen – hver eneste dag. Å kjempe mot rasisme fra et slikt utgangspunkt vil med nødvendighet innebære å stille krav, forlange endringer og insistere på at de ubehagelige samtalene må tas – jo før, jo heller.

En slik kamp innebærer å konfrontere blindsoner, og at vi som samfunn ser på oss selv med et kritisk blikk. At dette kan oppfattes ubehagelig og aggressivt for noen er til en viss grad forståelig. Men jeg ser ikke hvordan antirasistisk kamp på minoriteters premisser skal kunne føres på en måte som alltid er behagelig for majoritetssamfunnet.

Rasistiske fremstillinger gjort med «gode intensjoner» er fortsatt uttrykk for rasisme

—  Lisa Esohel Knudsen

Så kan man selvsagt kritisere framgangsmåten til enkelte antirasister. Akkurat som med mennesker som kaller seg liberalister eller feminister, finnes det et stort spenn i meninger og valg av framgangsmåte blant dem som kaller seg for antirasister. Antirasistiske aktører har ofte samtaler om strategier seg imellom. Men å påstå at aggressivitet definerer den antirasistiske kampen, blir for meg helt feil. Hvis det er slik at man ikke kan påpeke rasisme i bøker, humor, musikk og kunst, hvordan skal man da skape større bevissthet rundt hva rasisme er og hvordan rasisme ser ut?

Rasistiske fremstillinger gjort med «gode intensjoner» er fortsatt uttrykk for rasisme. Det må det være lov å påpeke og å kritisere, uten at det skal ropes om kansellering.

(Deler av kronikken er utdrag fra boken Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet)

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt