Kultur

Hun vil ha et oppgjør med rasisme-debatten: – Det koster å være så personlig

RASISME: Lisa Esohel Knudsen mener advarslene mot identitetspolitikken har fått altfor mye plass. I ny bok tar hun et oppgjør med det hun kaller den norske berøringsangsten for rasisme.

– Det skjedde absolutt noe stort i ukene etter drapet. Det opplevdes så sterkt når videoen gikk rundt i sosiale medier, bare det at det kunne skje så åpenlyst. Denne gangen var det så brutalt, det viste så tydelig at dette var noe som skjedde med svarte.

Politidrapet på George Floyd jr. 25. mai 2020 innleder Lisa Esohel Knudsens debutbok Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet. Hendelsen, som ble filmet og spredd i sosiale medier, utløste store protester verden over.

Rasismen, og bekjempelsen av den, fikk brått offentlighetens flomlys over seg.

Samfunnsdebattanten Esohel Knudsen ble selv invitert til å diskutere rasisme en rekke nyhetssendinger. Flere historier fikk komme til overflaten, også fra nordmenn.

– Men så tror jeg at det ble litt for mye, litt for stort. I stedet begynte man å snakke om «den farlige identitetspolitikken» og hvordan den kan påvirke ytringsfriheten, mener Knudsen.

For mye av det gode?

I boken argumenterer hun for at den store oppvåkningen i tiden etter Floyd-drapet ikke har endret måten rasismedebatten utspiller seg på her hjemme. For henne, som er halvt norsk og halvt nigeriansk, er det åpenlyst at det fremdeles er majoriteten – de som ikke er personlig berørt av rasisme – som legger premissene.

Som eksempler bruker hun mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter om farene ved politisk korrekthet, krenkelseshysteri og importerte holdninger fra et polarisert USA der «woke-bevegelsen» har gått over styr.

– Antirasismen blir sett på som aggressiv. Sier du at du er antirasist, må du raskt følge opp med «men jeg er ikke ute etter å ta noen».

Ytre høyre utnytter skepsisen mot antirasismen og blåser den opp i et veldig skremselsbilde.

—  Lisa Esohel Knudsen

– Hvorfor er det sånn?

– Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endring. Man ønsker å endre samfunnet, på små og store måter. Da må noen gi slipp på makt og fordeler, og det er ubehagelig. Konflikten ligger der som et premiss. Men advarslene man kunne forvente at skulle komme, har fått for stor plass. Ytre høyre utnytter skepsisen mot antirasismen og blåser den opp i et veldig skremselsbilde.

Den som forventer store strukturelle endringer i måten offentligheten fungerer på, blir fort bli skuffet, konstaterer forfatteren. Likevel, den sosiale bevegelsen mot rasismen har satt i gang noe:

– Flere tør å utfordre, flere snakker om egne opplevelser.

---

Lisa Esohel Knudsen

  • Født i Bergen i 1997. Skribent, samfunnsdebattant og rådgiver i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.
  • Aktuell med boken Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet (Res Publica).
  • Bakgrunn fra blant annet Changemaker og UWC Norge (United World College).
esohel knudsen

---

Det er personlig

Lisa Esohel Knudsen har selv valgt å snakke. I boken forteller 24-åringen om egne opplevelser med hverdagsrasisme og åpenlys trakassering i barndommen.

– Hva innebærer det for deg å tørre å være personlig, og hvorfor er det viktig i kampen mot rasisme?

– Det koster å være så personlig, men for meg har det også vært terapeutisk å skrive. Jeg har følt meg ganske alene om opplevelsene mine. Jeg har også kjent meg alene om å være i stand til å se rasismen i en verden som ikke har skjønt at den finnes.

En gjennomgangstone i boken er omgivelsenes problem med å anerkjenne at mobbingen og stikkene i hverdagen faktisk var rasisme. Knudsen kaller det berøringsangst. Da hun var i elleveårsalderen sprayet nynazister «Sieg Heil» og «White Power» på barnehager og kirker i Bergens-bydelen hun bodde i.

Med mangel på anerkjennelse følger også tvil, usikkerhet og et negativt selvbilde. I oppveksten grudde hun seg til sommeren, fordi solen gjorde huden mørkere.

– Skrivingen er en måte å si til meg selv at det faktisk er greit at jeg deler. Dette bør andre få vite og være oppmerksomme på. Jeg opplever at folk forstår på en annen måte når de personlige fortellingene kommer frem.

Lisa Esohel Knudsen. «Det er personlig: Om rasisme og ytringsfrihet»

Antirasisme og universalisme

Lisa Esohel Knudsen er rådgiver i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. Hun har også markert seg som en aktiv samfunnsdebattant, blant annet i «blackface»-debatten om julekalenderen Nissene over skog og hei og i spørsmål om scenenekt som virkemiddel.

– Samfunnsengasjementet ble vekket tidlig, og jeg kommer fra en familie hvor vi har diskutert mye. Som barn var jeg veldig opptatt av å redde verden.

I Det er personlig oppfordrer hun antirasismens skeptikere til å se saken fra den andre siden. Hun peker på hvor begrepet identitetspolitikk kommer fra, og hvorfor det å ta utgangspunkt i – og ta tilbake – det andre har brukt for å undertrykke deg – som farge eller seksualitet – er så viktig. Dette er sider ved din eksistens som du ikke kan endre på, og som er vevet sammen med kampen for frihet og anerkjennelse.

Det handler om å være kritisk til om vi faktisk er det samfunnet vi sier at vi er.

—  Lisa Esohel Knudsen

Ved å fremheve hudfarge, blir antirasismen samtidig anklaget for å skape skillelinjer i stedet for å bryte dem ned.

– I boken peker du på noe som ofte innvendes mot identitetspolitikken: At den står i motsetning til de liberale prinsippene om universalisme og individualisme. Altså at det er det fellesmenneskelige som bør løftes frem, og at vi skal vurdere hverandre som enkeltmennesker, ikke grupper. Du mener dette bygger på en misforståelse. Hvorfor?

– Det er en fin tanke at dersom vi bare lager like rettigheter for alle, løser alt seg. Men det er ikke sånn det fungerer i virkeligheten. Mennesker blir plassert i grupper og dømt etter hvor de havner. Jeg mener måtene å analysere samfunnet på som jeg forbinder med identitetspolitikk og woke, altså våkenhet omkring diskriminering, gjør at vi kan komme nærmere et slikt idealsamfunn. Det handler om å være kritisk til om vi faktisk er det samfunnet vi sier at vi er.

Lisa Esohel Knudsen. «Det er personlig: Om rasisme og ytringsfrihet»

Spøk og alvor

Språket er et mål på hvordan samfunnet endrer seg. En episode av Farmen-kjendis ved starten av året, der n-ordet ble brukt spøkefullt om en ku, kan tyde på at det fremdeles er ulike oppfatninger om hva som er innafor å si. Debatten i etterkant bekreftet likevel at det er nokså bred enighet om at ordet er støtende og utdatert.

– For meg som har jobbet med antirasisme i noen år nå, oppleves slike debatter ganske overraskende. Det blir en påminnelse om at vi lever i ulike bobler.

– Hva mener du må til for å få fortgang i arbeidet med å bekjempe rasisme?

– Akkurat det er jo titusenkroners-spørsmålet. Det trengs i alle fall penger til forskning på rasisme, mer kunnskap og bedre undervisning om rasisme i skolen. Vi trenger flere stemmer i samfunnsdebatten, flere som får komme frem med sine perspektiver. Det er også et stort behov for lengre formater, der vi kan få til en ordentlig samtale om rasisme. Rasisme er et sammensatt problem som det tar tid å forklare. Da er det ikke godt nok med tre minutter i et debattprogram.

Den store samtalen

Kunsten og litteraturen løftes ofte frem som motstykke til medienes kjappe replikkveksling. De siste årene har vi sett et visst tilfang av nye stemmer med minoritetsbakgrunn. Knudsen nevner Camara Lundestad Joofs oppsetning De må føde oss eller pule oss for å elske oss som en særlig inspirerende opplevelse. Lundestad Joof er husdramatiker på Nasjonaltheatret, og stykket utgis i bokform denne våren.

– Jeg var så heldig å få snakke om offerrollen med Guro Sibeko og Camara Lundestad Joof i etterkant av forestillingen. Vi var minoriteten – men publikum måtte høre på de vi ville snakke om, det var vi som la premissene. For meg var det en ny erfaring, og det var stort.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur