Misforståelsene om Ukraina

Ukraina står midt i en stadig mer blodig invasjon. Det russiske regimet har tvunget denne krigen på en uskyldig ukrainsk befolkning, og deres militære styrker presser fra nord, sør og vest. Idet dette skrives, har Russland skaffet kontroll over to fylker i øst-Ukraina. Ukrainske militære styrker holder stand langs kontaktlinjen til utbryterrepublikkene. Det ukrainske militæret har bitt solid fra seg, tross sen mobilisering. Men vi vet ikke hvor lenge dette vil vare.

Mye tyder på at Russland sikter på å innsette en pro-russisk regime i Ukraina. I offentligheten har det dukket opp misforståelser rundt at Russland fortsatt skal ha betydelig støtte i deler av den ukrainske befolkningen. Dette stemmer ikke med solid data fra meningsmålinger og valg, og skaper et feilaktig bilde av at forutsetningene for et pro-russisk regime i Russland er langt bedre enn det de i realiteten er.

Grov forenkling om Ukraina

Misforståelsen står også i veien for en korrekt forståelse av det Ukraina Russland nå vil møte. Putin-regimet har gått til krig mot et Ukraina som ikke på noen måte likner det man på kameratslig vis sa adjø til ved Sovjetunionens fall i 1991. Allerede før Krim-anneksjonen og utbruddet av krigen i Donbas i 2014, var det en grov forenkling å si at Ukraina var delt i et pro-russisk øst og pro-vestlig vest. Selv om russiskvennlige presidenter med maktbase i øst lenge hadde betydelig støtte i Ukraina før 2014, var ikke øst-Ukraina unisont pro-russisk.

Dette har ført til at den ukrainske befolkningen har revurdert sitt identitetsmessige kompass

—  Tobias Sæther

Enda viktigere – det er milevis avstand fra å ønske tett samarbeid med Russland til å støtte en pro-russisk marionettregjering innsatt med makt. Men her er det viktig å holde tungen rett i munnen, for dette var altså situasjonen før 2014. Da tok nemlig det Ukraina, der en betydelig del av befolkningen ønsket russiskvennlig styre, en brå slutt. Det skyldes først og fremst at Russland i 2014 utnyttet en politisk ustabil situasjon til egen fordel.

Landet gikk inn militært i sitt naboland to ganger, og endret grenser med makt. Dette har ført til at den ukrainske befolkningen har revurdert sitt identitetsmessige kompass. I tiden etter har Ukraina beveget seg stadig lenger mot vest, og pro-russiske krefter har blitt stadig mer marginalisert – i øst som i vest av landet. Samtidig har mange pro-russisk innstilte fra både utbryterrepublikkene og annensteds, flyktet til Russland. Ved forrige presidentvalg stemte kun 15 prosent på en pro-russisk kandidat.

Mer samlet enn noen gang

Det Ukraina som Russland vil møte nå, er et Ukraina som står mer samlet enn noen gang siden 1991. Og det er i stor grad den russiske krigføringen i 2014, og destabiliseringsforsøkene i årene siden, som har skapt dette Ukraina. Når Russland nå igjen går inn i Ukraina er det er grunn til å regne med at dette vil svekke støtten til Russland ytterligere.

Det Ukraina som Russland vil møte nå, er et Ukraina som står mer samlet enn noen gang siden 1991

—  Tobias Sæther

Moralen i de ukrainske militære styrkene er på et helt annet nivå enn i 2014, og stridsevnen er betydelig bedret. I et scenario der Russland lykkes i å innsette et marionettregime, kan vi regne med at motstanden vil fortsette, ikke bare som aktiv motarbeidelse i det sivile liv, men også som undergrunns gerilliakrig. Det er vanskelig å opprettholde kontroll i Europas nest største land, med en befolkning som er innstilt på å utøve både aktiv og passiv motstand. Lettere blir det ikke av at russisk økonomi strupes, og det økonomiske og befolkningsmessige reservoaret av støtte begrenses tilsvarende. Dette vil i første rekke være en forferdelig situasjon for Ukraina. Men det vil være en enorm utfordring for Russland også.

Men per nå er dette kun et hypotetisk scenario. En uprovosert innmarsj i et annet land er uakseptabelt. Som samfunn må vi nå gjøre det vi kan for å støtte Ukraina på kraftigst mulig vis. Man kan støtte Ukraina med medisinsk eller humanitær hjelp. Det politiske Norge fordømmer Russland og det er riktig, men norske myndigheter kan gå lenger. Oljefondet bør trekke seg ut av russiske selskaper, og Norge bør se på veier man kan støtte Ukraina militært. Tiden for «dyp bekymring» er forbi. Tiden for handling har kommet.

[ Emil Andre Erstad: «Ukrainarane blør. Kor lenge skal vi la dei kjempe åleine?» ]