Når sårende ord blir vold

Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk og Civitas Kristin Clemet har begge kritisert Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) for utydelig formidling av omfangstall på barn utsatt for vold. Nå kan Clemet og Selbekk selv ha begått utydelig formidling, og skapt grobunn for en farlig utvikling for barn i Norge.

Kristin Clemet skriver at «vold og overgrep» er definert så bredt at det dekker over langt mer enn det vi vanligvis forbinder med disse begrepene. Hun sier at hendelsene kan være ubehagelige og vonde, men i daglig tale ikke kan karakteriseres som vold. Vebjørn Selbekk skriver på lederplass under tittelen: «Når for mye blir kalt vold» (...) «vi må også vokte oss for at hendelser som er nærmest uunngåelige i samspill mellom feilbarlige mennesker, blir betraktet som vold.» De mener altså at «alminnelige hendelser» og «daglig tale» blant voksne flest skal være styrende for hva vi kan kalle vold mot barn. Det må tas på alvor.

Retten til å jule opp barn

Etter hvert som vi får kunnskap om skadene ved ulike voldsformer, så utvikler også voldsbegrepet seg. Frem til 1972 hadde norske foreldre en lovfestet rett til å jule opp barna sine. Da ble den såkalte «refselsesloven» opphevet etter at kunnskap om skadevirkningene endelig nådde frem. Likevel mente «folk flest» at det fantes en slik rett og oppdragervolden fortsatte. Nå skulle det gå 15 år før det ble innført et forbud mot oppdragervold (1987).

I perioden 1972 til 1987 kan vi huske opphetede debatter, i beste sendetid, hvor konservative miljøer ytte forskerne motstand. Det førte til at ørefik og klaps fortsatt ble akseptert. I 2005 ble en far frikjent av retten fordi han kun slo barna med flat hånd. Forskningsmiljøene fortsatte å presse på. Nye funn om skadeomfang kom til. Først i 2010 fikk Norge nulltoleranse mot klaps og fik i oppdragelsen. Det er bare tolv år siden.

Det tok altså ikke mindre en 38 år før foreldres rett til å gi juling, endte med et totalforbud mot alle former for vold i oppdragelsen. Endringene har ikke kommet fordi «folk flest» mente det var feil. Endringene har kommet fordi forskning har vist at det «normale» er skadelig. Derfor har NKVTS spurt om psykisk vold, og om barnet gjentatte ganger har fått en sårende kommentar – det bærer med seg store muligheter for å skade nå, eller senere.

Sårende bemerkninger som psykisk vold

Flere internasjonale studier peker på det enorme skadeomfanget psykisk vold har, og fremhever at dette er den formen for mishandling som forårsaker mest uønskede utviklingsmessige konsekvenser over tid. (Hart et. al., 1996). Verre enn fysisk mishandling. Senest i en studie fra 2020 (Dye, H., L.) fremkommer det at de som ble utsatt for emosjonell mishandling som barn, skåret langt høyere på markører for angst, depresjon og stress som voksne, enn de som opplevde fysisk vold alene, seksuelle overgrep alene, eller en kombinasjon av disse.

For å forstå psykisk vold, og herunder sårende bemerkninger, må vi forstå at de kommer med ulik tyngde. «Er du dum, eller?!», sagt av en fremmed, ville vært ubehagelig å høre, men ikke traumatisk. Sagt av din nærmeste leder, ville kanskje fått deg til å reagere mer. Sies det gjentatte ganger, over lang tid, av din nærmeste leder, foran dine kollegaer, vil det kunne bryte deg ned.

For å forstå psykisk vold, og herunder sårende bemerkninger, må vi forstå at de kommer med ulik tyngde

—  Stian Tobiassen

For Selbekk og Clemet sin skyld, skal vi til sandkassa: En stor stein i en bøtte er tung å bære. Alvorlig vold er også tung å bære. Den samme bøtten kan fylles med mange små sandkorn. For tydelighetens skyld, sårende bemerkninger. De kan være lette å bære til å begynne med, men blir de mange nok vil bøtten bli full. Den får tyngde. Til slutt renner det over. Slik fungerer sårende kommentarer.

I sin iver etter å komme «feilbarlige» voksne i møte, så ender Clemet og Selbekk opp med å si at sårende bemerkninger ikke kan klassifiseres som vold. Dermed kaster de barna som lever med stadig devaluering ut med badevannet. Selbekk og Clemets minimering av mindre alvorlig vold er derfor svært alvorlig.

Tilbake til 1972

Før foreldre over hele landet nå går i skammekroken, vil vi også legge vekt på at det finnes beskyttende faktorer. De er motkraften etter man som forelder, i press og stress, har sagt noe uheldig. De fleste barn i Norge vokser opp i trygge hjem hvor respekt og kjærlighet er regelen. Klimaet i slike familier danner god motstandskraft mot enkelte dumme kommentarer fordi grunnfjellet er solid. Foreldrene her klarer å si unnskyld. De kan fortelle at de skammer seg og legge skyld på egen reaksjon. De forstår at barn gjør så godt de kan og at det er de voksnes ansvar å lede dem frem til positiv selvforståelse og mestring.

Med Selbekk og Clemet er vi tilbake til 1972 i 2022. Deres anekdotiske bevis om hva «folk flest» skulle mene om sårende bemerkninger fratar foreldre viktig informasjon på vold som kan skade barna deres. Når Clemet avslutter sitt innlegg med at nyanser er viktig, «ikke minst av hensyn til barna selv», så kunne det vært klokt å sette seg inn i nyansene av hensyn til barna og ikke de voksne. Kampen mot latterliggjøring og sårende kommentarer i hjemmet må fortsette.

[ Misjonærbarn har hyret kjendis-advokat – planlegger kollektivt søksmål mot Misjonssambandet ]