Verdidebatt

Ikke alt kan telles

RAPPORTERING: Målstyring har blitt så viktig at mange kirkelige medarbeidere buker mer tid foran dataskjermen enn å være sammen med mennesker

Det er tid for årsrapporter og statistikker. Midt i alle tall og skjemaer som skal fylles ut, føler jeg behov å for minne meg selv og andre om at det ikke er alt som kan telles og måles.

Vi lever i et samfunn som er opptatt av effektivitet og produktivitet. Målstyring har blitt det store mantra, og økonomiske begrep erstatter mennesker. Elever og studenter har blitt produkter, og pasienter kan omtales som kunder. I helsevesenet brukes store deler av arbeidsdagen til å fylle ut skjemaer istedenfor å være sammen med pasienter.

Også i kirken har målstyring blitt så viktig at mange kirkelige medarbeidere buker mer tid foran dataskjermen enn på å være sammen med mennesker. Det er nesten så vi må omskrive det kjente verset til at «Ordet ble skjerm, og der ble vi sittende».

Per Anders Nordengen, Fungerende sokneprest

Verdier som ikke kan måles

Selvsagt er rapportering og statistikker viktig også for kirken. Men i stedet for å gjøre knefall for tidens krav om målstyring, må en av kirkens oppgaver i samfunnet være å holde oppe de verdiene som ikke kan måles i statistikker. «Innrett dere ikke etter den nåværende verden», skriver Paulus. I vår tid handler det kanskje om at vi i kirken må løfte de verdiene som ikke kan analyseres i effektivitet, tall og skjemaer.

I kirken forvalter vi viktige verdier som ikke kan måles. Hverken omsorg, tro, livsmot eller bærekraft i motgang kan føres opp i skjemaer. Som kirke må vi holde menneskesynet høyt. For det kristne menneskesynet avhenger hverken av produktivitet eller markedsverdi.

Ingen kan måle om livsmotet styrkes

Vi kan telle hvor mange som går på gudstjenester, men ingen statistikk kan registere om noen får styrket troen og håpet. Vi kan skrive rapporter over hvor mange samtaler presten og diakonen har, men ingen kan måle om livsmotet styrkes hos de som oppsøker oss for å sette ord på livet sitt. Forsoning mellom par som søker samtale, er det ingen rubrikk i statistikkene for. Antallet begravelser og samtaler med pårørende er enkelt å telle, men det går ikke an å føre statistikk over om de får trøst og styrke til å leve videre med sorgen på en bærekraftig måte.

Jeg lurer også på om jeg skal føre opp og rapportere samtalene på nærbutikken eller halvtimen på fortauet med en konfirmant-mor eller noen som nylig var i begravelse som sjelesorg? Det er mange konfirmanter og deltagere som er med i kirkens allsidige barne- og ungdomsarbeid, men det kan ikke måles hvor mange av dem som gjennom dette arbeidet får styrket selvfølelsen og som får tro på at de duger til mer enn de trodde om seg selv.

Utad håper jeg at kirken i samfunnet først og fremst oppfattes som bærer av verdier som ikke kan måles i statistikker

Faren for en byråkratisk hverdag

Rapportering og planarbeid er viktig også for kirken, men vi må vi aldri glemme å legge hovedfokuset på de verdiene kirken primært er satt til å forvalte. For de av oss som ikke er vokst opp med data kan mye av rapporteringen oppleves som tidkrevende og demotiverende. Reformer som for eksempel tidsregistrering, har for noen ført til merarbeid, og vi er mange som ser faren for en byråkratisk og administrativ hverdag for kirkelige ansatte.

Som kirke må vi internt legge enda mer til rette for den unike muligheten kirkelige medarbeidere har til å ivareta medmenneskelige oppgaver som tilstedeværelse, samtaler, sykebesøk og samvær med mennesker i menighet og nærmiljø. Og utad håper jeg at kirken i samfunnet først og fremst oppfattes som bærer av verdier som ikke kan måles i statistikker, og som forsvarer av et menneskesyn som ikke avhenger av avkastning, tap eller nytteverdi.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt