Kirkens åndelige fattigdom
ÅNDELIG LIV: Reformer og pandemi har ført til at jeg er åndelig utmattet, og har en stor sorg over forholdene i Den norske kirke.
ADMINISTRASJONSKIRKEN: «Det kjennes ofte som om Den norske kirke er så opptatt med alt det andre, at det nesten ikke blir tid til det vi skulle gjøre først: søke Gud og Guds rike», skriver prest Anna Ramskov Laursen.
Freedom Studio / Shutterstock / NTB
Mange lurer på hvordan det vil bli med menighets- og gudstjenestelivet nå som restriksjonene etter pandemien fjernes. Vil folk komme tilbake til kirken? Et annet, minst like viktig spørsmål er: Hvordan står det til med prestenes og andre kirkeansattes åndelige liv etter to år med nedstenging og mangel på åndelig, faglig og sosialt fellesskap?
Administrasjonskirken
Jeg har jobbet som prest i Den norske kirke under nedstengingen. I denne perioden har det blitt sendt ut utallige nyhetsbrev på e-post til ansatte fra kirken sentralt. De aller fleste av dem har handlet om hvordan regjeringens koronarestriksjoner skulle gjennomføres i praksis i kirke og menighetsarbeid. Fokuset har vært på hvordan vi skulle holde hjulene i gang som «tjenesteytingskirke», det vil si hvordan vi skulle få gjennomført begravelser og dåp, og eventuelt gudstjenester og annet menighetsarbeid hvis mulig. Så langt jeg har oversikt, har nyhetsbrevene ikke en eneste gang tatt opp som tema hvordan det står til med kirkens ansatte og vårt åndelige liv under pandemien.
Bestill abonnement her
KJØP
