De årene jeg bodde i Nederland var flere av mine etnisk norske venner snare med å gi et godt råd: Besøk Sjømannskirken! Dersom jeg lengtet etter å snakke norsk, spise vafler eller ville feire 17. mai på skikkelig vis, ja da var den norske sjømannskirken i Rotterdam et godt sted.
At de selv ikke var hyppige kirkegjengere, og at jeg er muslim, var ikke til hinder for dette gode rådet. Det var fascinerende å se hvordan rådet ble en måte å inkludere meg i det norske på, gjennom et tenkt behov om at jeg ville snakke norsk, spise norsk mat og feire nasjonaldagen i utlandet.
Den norske sjømannskirken finnes i dag i alle verdenshjørner. Kirkens historie begynte i 1863 da en prest så behovet for åndelig oppfølgning (misjon) av norske sjømenn i Skottland. De første faste rammene for kirken ble lagt året etter, i Bergen. Gjennom kriser og utvikling vokste organisasjonen, og oppdraget endret seg i takt med behovene.
Sjømannskirken er selvstendig fra Den norske kirke. På nettsiden (i.sjomannskirken.no) står det at 28 prester er ansatt som sjømannsprester. Dette inkluderer en omreisende studentprest i Nord-Amerika, og syv offshore-prester kommer i tillegg. Prestene reiser rundt besøker nordmenn i utlandet som ønsker det, eller dersom noen har behov for hjelp eller annen type omsorg. 28 kirkebygg står til rådighet for gudstjenester, sosiale og kulturelle aktiviteter, samt et eget nettkirke-opplegg. Kirkene er åpne for å motta pengegaver og inviterer til frivillig virksomhet.
Sammenligning av moskeer og kirker
I Norge har det lenge vært søkelys på de «mange» moskeene her til lands, og de har til tider vakt sterke reaksjoner. Det har blitt stilt spørsmål ved finansiering, språk under prekener, ansettelser av imamer og ikke minst kvinneandelen i styre og ledelse. Disse sakskompleksene, som ofte har blitt til politiske utfordringer, har vekket stor nysgjerrighet hos mine studenter. Religionspolitikk i Norge er en av de mest spennende punktene på programmet i Religion og samfunn ved Det teologiske fakultet.
Her ser vi blant annet på historien til de første muslimske forsamlingene i Norge, organiseringen i moskeer og muslimske paraplyorganisasjoner. Jeg har blitt stilt spørsmål om hvorfor muslimene organiseres etter landet de opprinnelig kommer fra, og hvorfor har de ikke en felles organisasjon? Spørsmålet følges ofte av kommentaren «slik vi har her».
På samme måte som nordmenn vandret inn i mange land og sjømannskirker ble opprettet for å være der for dem, fungerer mange moskeer i Norge på samme vis
Det er flere ting en kan svare til dette spørsmålet. For eksempel at denne kategoriseringen ikke (lenger) stemmer, og at det er flere viktige nyanser, som for eksempel om moskeen er misjonerende, eller om den er frittstående. Ikke minst er det viktig på å påpeke perspektivet – hvem vurderes, av hvem og fra hvilket ståsted?
Å vurdere muslimsk organisering fra perspektivet til Den norske kirke, som fortsatt representerer organisert kristendom for folk flest, og dermed ikke ha i mente de mange andre kirkene og forsamlingene som finnes i Norge, gir et unyansert bilde av organisert islam i Norge.
Det islamske felleskap Bosnia-Herzegovina
På samme måte som nordmenn vandret inn i mange land og sjømannskirker ble opprettet for å være der for dem, fungere mange moskeer i Norge på samme vis. De er diaspora-moskeer, et begrep kjent for mange muslimer i Norge.
Det islamske felleskap Bosnia-Herzegovina (IFBH) har moskeer og forsamlinger på de fleste kontinenter. Disse er organisert på forskjellige plan, ofte med tette bånd til Sarajevo hvor hovedsetet for IFBH ligger. Det islamske felleskapet Bosnia-Herzegovina i Norge er et av disse. De fjerneste forsamlingene (uoffisielle) er i Indonesia, Malaysia og på Java, og som mange andre utkommer de av flyktningene som kom på 1990-tallet.
I dag er det 14 lokale forsamlinger og ni faste ansatte IFBHN-imamer i Norge. Slikt jeg kjenner IFBHN er dets oppdrag ganske lik den til Sjømannskirken. Imamene er der for bosniere i Norge: De gjennomfører ritualer, de bidrar i det sosiale liv, de organiserer og de underviser. De reiser rundt i det vidstrakte land og besøker bosniere som trenger hjelp eller bare stikker innom og slår av en prat og drikker kaffe (bosnisk kaffe). Det er noe mange setter enorm pris på.
Jeg husker hvordan den første forsamlingen i Norge kom i stand, og hvor viktig den var for oss som kom til landet som flyktninger i 1992. Mine beste minner har jeg fra den gang lokalene var på Grønland. Selv kom jeg dit for trosopplæring, resitasjonstrening og folkedans, som alle var viktige for å bevare det bosniske språket og kulturen. Under våre første år i Norge var moskeen det stedet vi følte nærhet og trygghet, og det stedet hvor våre liv fortsatte i et kjent mønster; vi snakket et språk vi behersket, deltok i ritualer vi kjente, og følte varmen som felleskapet gav oss. Utenfor moskeen fulgte våre liv nye og ukjente mønstre, med språkopplæring og hyppige tanker til et hjemland i krig.
Sammenligningens kunst
Det er nå mange år siden IFBHN, som i dag er en av de største muslimske organisasjonene i Norge, bare var viktig for bosniske muslimer. IFBHN er i dag et viktig innslag i det norske samfunnet, der flere imamer drivkrefter i religionspolitikk og religionsdialog. På det punktet har IFBHN og Sjømannskirken noe ulike oppdrag.
Som et svar på studentenes spørsmål om organisering av moskeer, kan jeg derfor starte med å risse opp historien til Sjømannskirken, før jeg går over til mine egne erfaringer. Pedagogen i meg sier at bruken av eksempler som studenter kan relatere til hjelper dem å forstå nye landsmenns behov – og ikke minst at disse behovene endres med tiden. Ikke ulikt behovene til nordmenn i utlandet.
