Vi som er en «verdensfare»

Den internasjonale Holocaustdagen, i dag 27. januar, minnes ikke bare jøder, men også andre grupper som ble drept i nazistenes utryddelsesleirer. På markeringen i Oslo som blir arrangert av HL-senteret, deltar representanter også for romfolk, romani og homofile. Samtidig er dette en dag også for å feste oppmerksomheten mot dagens situasjon i Europa der tankegangen fra Holocaust kommer igjen og rammer der jøder og flere andre.

Dette er en historie og hendinger som skjer delvis langt fra oss. Hvordan kan vi få et nærmere forhold til disse begivenhetene?

Min egen historie som homofil

Jeg oppdaget uventet hvordan det kunne skje i mitt eget nabolag, et hyggelig strøk i indre by i Oslo. Det begynte med at jeg tenkte over min egen historie som homofil.

Da jeg var ti år kom biskopene i Den norske kirke med et høringssvar til forslaget om å oppheve § 213 i Straffeloven, om forbud mot sex mellom menn. Da sa de at «vi står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner.» Hvordan kunne de si noe slikt på en tid da det ikke var noen kjente åpne homofile i Norge? Det var en gruppe de ikke kjente til, og det fantes ikke grunnlag for slike anklager.

Dette var ekstreme holdninger (som senere biskoper gikk bort fra), antakelig inspirert av McCarthys forfølgelse av homoseksuelle og kommunister i USA på denne tiden. Forbudet som rammet homofile menn skapte en fryktkultur, førte til hemmelighold og påførte folk skam. I år er det 50 år siden dette forbudet ble opphevet, og som alle vet, har situasjonen endret seg totalt, slik at LHBT-personer nå er juridisk likestilt med alle andre.

Esther og Harry, to naboer

Men jeg ble minnet om historien om denne voldsomme anklagen mot homofile da jeg så nærmere på to snublesteiner utenfor en inngang rett rundt hjørnet. Det var navnene til to unge jøder, Esther og Harry Isidor Mendel. Jeg googlet dem og fant ut at de var to søsken.

Så oppdaget jeg at høsten 2021 hadde datteren til deres eldre søster skrevet en bok om sin mor og hennes familie (Lill Fanny Sæther: Hvordan min mor overlevde Holocaust, 2021). Der fortalte hun hvordan moren hadde klart å berge de andre i familien fra deportasjonen. Og plutselig satt jeg med en mengde opplysninger om en familie som ville vært naboer hvis vi hadde bodd her samtidig.

Det var en familie som hadde kommet fra Baltikum, via Storbritannia og Trondheim til Oslo på 1930-tallet. De var, som mange jødiske som var kommet til Norge fra datidens Russland, arbeidsomme, flittige og fredelige. Men hvordan var det å leve i Norge under nazi-styret? Ulike tiltak ble satt i gang for å registrere jøder og frata dem rettigheter, men få jøder forestilte seg muligheten av at de ville bli utryddet.

Kanskje vi kunne lage lokale «snuble-stein-fellesskap» på Holocaust-dagen, og oppfordre naboer til å komme?

—  Halvor Moxnes

Men hva tenkte de når de leste den nazi-ledede Aftenposten en måned før deportasjonen? Den skrev at man må «ikke i falsk sentimentalitet forsøke å skjule for seg selv det faktum at jødene selv har villet denne krig, har skapt de hatefulle forutsetninger for den, og samvittighetsløst har styrtet land etter land inn i den. (…) Jødeproblemet er et verdensproblem og et nasjonalt problem.»

Her var den samme anklagen om å representere en verdensfare. Det var en lang historie av antisemittisme med konspirasjonsteorier om at jødene ville overta verden, at de styrte den gjennom kapitalismen. Dette var anklager som ble reist uavhengig av kjennskap til jøder og deres liv. I Norge var det ved begynnelsen av krigen bare 2100 jøder, de fleste i Oslo, spredt rundt i ulike nabolag, som i mitt. Og takket være boken om familien Mendel synes jeg at jeg kjenner dem, og deres liv, til og med møbleringen i leiligheten, gjennom listen over konfiskerte eiendeler.

Anklagen om snikislamisering

På det motsatte hjørnet til familien Mendel er det en nabolagsbutikk. Den drives av et hjelpsomt pakistansk par og en del ungdommer, og er et eksempel på hvordan lokalbutikker fortsatt blir opprettholdt i mange nabo-lag. Den er et eksempel på hvor hardt mange pakistanske familier jobber, og hvordan ungdomsgenerasjonen står på med jobb og studier for å skaffe seg god utdannelse.

Samtidig lever de også under mye skepsis og negative holdninger som kommer utenfra. Anklager om å være en samfunnsfare og å ville overta styringen av verden rammer også dem. Den mest kjente varianten er anklagen om snikislamisering, at muslimer i Europa og også Norge har en skjult agenda om å ta over makten. Denne konspirasjonsteorien, som også er kommet fra Fremskrittsparti-politikere, er det faktisk mange i Norge som tror på, ikke bare høyreekstreme. HL-senterets undersøkelse av holdninger til jøder og muslimer fra 2017 viser at mens negative holdninger til jøder er gått tilbake siden 2011, er det mange med negative holdninger til muslimer.

Situasjonen i mange land i Europa er skremmende for flere minoriteter

—  Halvor Moxnes

Jeg tror mange kan kjenne igjen disse erfaringene fra mitt nabolag, særlig i Oslo der det er flest snublesteiner som minner om jødenes holocaust-historie. Oppdagelsen av at vi er flere minoriteter med lignende erfaringer med å bli angrepet og mistenkeliggjort fikk meg til å tenke på hva det kan bety. Situasjonen i mange land i Europa er skremmende for flere minoriteter – jøder, LHBT-personer, rom, for ikke å snakke om flyktninger fra ikke-europeiske land. Anklagene og fordømmelsene kommer ikke bare fra høyreekstreme grupper, i mange land kommer de også fra ledende politikere og maktpersoner.

«Snuble-stein-fellesskap»

Mange av oss som har lite makt, kan bli motløse i møtet med denne utviklingen. Hva kan vi gjøre? Det er her jeg tror at å begynne lokalt, i nabolaget, er en mulighet. Vi kunne ta utgangspunkt i snublesteinene som de sterkeste bildene på trusselen mot minoriteter. Kanskje vi kunne lage lokale «snuble-stein-fellesskap» på Holocaust-dagen, og oppfordre naboer til å komme?

Jeg tipper det ville komme folk med mange forskjellige bakgrunner som kunne fortelle om mange ulike erfaringer. Hvis vi som naboer blir bedre kjent med hverandre, vil vi også kunne bygge fellesskap rundt erfaringene, og motvirke den splittelsen som anklager og konspirasjonsteoriene skaper.

Med mer kjennskap til hverandre og sterkere fellesskap blir det vanskeligere for konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring å slå igjennom. Det ville være et håpstegn på Holocaust-dagen.

[ «Taliban drepte broren min. La oss snakke med Taliban» ]