Jeg er født og oppvokst der den finske politikeren for Kristendemokratene, Päivi Räsänen, kommer fra. Hun er fra min valgkrets, fra Riihimäki, en liten by mellom mitt hjemsted Lahti og hovedstaden Helsinki. Da jeg var barn, lærte jeg av min mor at vi aldri skulle stemme på politikere fra denne byen, «for da får vi aldri en direkte toglinje til Helsinki».
Vi har direkte personvalg i Finland. Partiene rangerer ikke kandidater på en liste, så det har alltid vært enkelt å velge en kandidat fra Lahti. Man velger simpelthen den kandidaten man vil, og stemmer på hen. Her i Norge kan det jo skje at partiet mitt nominerer en fra Gjøvik på topp og da må vi på Lillehammer stemme på en politiker fra Gjøvik. Jeg har aldri skjønt hvordan det kan kalles for demokrati, men det er strengt tatt et tema for en annen tekst.
Min mor var for øvrig inne på noe. Togene mellom Lahti og Helsinki svingte innom Päivi Räsänens hjemby i min barndom. Det tok en halvtime ekstra. Den direkte jernbanen mellom Lahti og Helsinki ble ferdig først i 2006 – mange år etter min mors død. Nå tar det bare 52 minutter fra min hjemby til hovedstaden. Det har gjort underverker for utviklingen av Lahti.
At homofili er en utviklingsfeil er en helt legitim mening, tenker jeg, selv om jeg overhodet ikke deler den meningen
— Sanna Sarromaa
Uforbeholden ytringsfrihet
Räsänen ble valgt til Riksdagen for første gang i 1995, da hun var en ung småbarnsmor og jeg var 15 år gammel. Hun har vært riksdagsrepresentant i 27 år. Nå står hun for retten. Jeg har fulgt hennes politiske liv helt siden starten. «For en kødd!» har jeg ofte tenkt om henne og hennes homofobiske, fundamentalistiske meninger, men jeg har aldri betraktet ytringene som straffbare.
Da hun sa at det var vitenskapelig bevist at homofili er en feil i barnets psykoseksuelle utvikling, lo jeg bare og tenkte at hun sikkert har sin egen tilhengerskare som liker disse utspillene. At homofili er en utviklingsfeil er en helt legitim mening, tenker jeg, selv om jeg overhodet ikke deler den meningen. Det er kanskje mer tvilsomt å påstå at det er vitenskapelig bevist, men jeg mener det fortsatt ikke er kriminelt å si at «forskning viser», selv når forskning ikke viser det.
Og sin egen tilhengerskare har Räsänen. Oppslutningen til Kristendemokratene i Finland er i underkant av fire prosent, altså, omtrent sånn som i Norge. Det er ikke sperregrense (som heller ikke er demokrati, spør du meg) i Finland, så kristendemokratene har fem representanter i Riksdagen nå.
Jeg er utvilsomt og uforbeholdent for ytringsfrihet. For meg er Räsänen og hennes ytringer klassisk, og helt uproblematisk, Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Jeg tror at ytringer vi er uenige i, bekjempes best med gode motytringer. Vi kjenner alle til samfunn der man kneblet eller knebler debatten. Det er samfunn vi trolig ikke ønsker å sammenligne oss med. Nasjonalsosialismen i Tyskland eller stalinismen i Sovjet vant fordi de fjernet motytringene og motdebattantene. Dit vil i hvert fall ikke jeg.
[ 100 skeive katolikker står fram og krever kirkereform ]
Prinsipper står på spill
I en kronikk i VG nylig skrev jeg at vaksinemotstandere er noen kremidioter som fortjener å få lett, men likevel passe smertefull, juling og sitte i gapestokk på alle offentlige torg i hele januar. Da eksploderte det i min innboks. Vaksinemotstandere skulle visstnok anmelde meg for ekstreme hatytringer og ærekrenkelse. «Vær så god» og tommelen opp, svarte jeg, men jeg har ikke mottatt noen anmeldelse eller stevning ennå.
Det er derimot nettopp det Räsänen fikk. Hun ble anmeldt for sine ytringer og rettssaken pågår nå. Alle tiltalepunktene mot henne handler om hennes ytringer mot homofile. Hun hadde unngått rettssaken hvis hun hadde fjernet skriveriene sine, men det ville hun ikke. Det ville heller ikke jeg gjort når selve prinsippet om ytringsfrihet står på spill.
Og det prinsipielle står sannelig på spill. Rettssaken er viktig, fordi den vil skape presedens. Det spekuleres i Finland om saken vil gå helt opp til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I den ene skålen ligger ytringsfrihet og religionsfrihet, og i den andre likeverdighet og antidiskriminering. Alt er grunnleggende verdier og rettigheter. Men hvor går grensen mellom dem?
Og det prinsipielle står sannelig på spill. Rettssaken er viktig, fordi den vil skape presedens
— Sannas Sarromaa
Hva tenker gjennomsnitts-finnene?
Det er utvilsomt noe umusikalsk ved Räsänens uttalelser. Loven i Finland forbyr rasistisk propaganda. Men hva er det som skiller homopropaganda fra rasistisk propaganda? Det er snakk om en minoritet, og man skal ikke diskriminere på bakgrunn av nasjonalitet, opprinnelse eller seksuell legning, fastslår loven.
For å få en mening fra en gjennomsnittsfinne ringte jeg min bror som bor i vår barndoms valgkrets, der Räsänen velges år etter år. «Dette er en viktig rettssak for gale kristne og sannfinner. De vil jo si hva som helst om innvandrere og kalle det for ytringsfrihet. For alle andre spiller dette ingen verdens rolle», svarte min bror. De fleste har jo ikke så ekstreme meninger.
Et annet sted uttalte den finske biskopen Teemu Laajasalo seg klokt: «Jeg har ofte ønsket at Päivi Räsänen ikke brukte så sterke ord. Et kristent menneske skal beskytte, ikke krenke. Stygge ord er en synd. Det er likevel en ubehagelig tanke at hennes ord skulle være kriminelle. Uten ytrings- og religionsfrihet har vi ingen frihet.»
Motargumenter, ikke dom
Jeg er en hvit, heterofil middelklassekvinne. Jeg kjenner mine privilegier. Jeg har aldri følt homohets på min egen kropp. Jeg er på ingen måte offer for de synspunktene Räsänen har fremmet i den finske offentligheten. Likevel er det soleklart for meg at ytringsfrihet er en grunnpilar i alle demokratiske samfunn. Ytringer vi er uenige i, som Räsänen sine, skal møtes med motargumenter, ikke med en dom. Som Laajasalo sier: Uten ytringsfrihet, har vi ingen frihet.
Jeg er dypt uenig i det Räsänen sier, men jeg vil aldri hindre henne i å si det. Men å skamme seg, det kan hun gjerne gjøre!