Verdidebatt

Lidelsens tolk

SPRÅK: Kan det hende at det journalspråket i helsevesenet skaper avstand mellom hjelperen og det lidende mennesket?

En gang kjøpte jeg en bok bare på grunn av tittelen. Det var den prisbelønte novellesamlingen «Lidelsenes tolk» av Jhumpa Lahiri.

Tittelnovellen handler om en tolk som jobber som oversetter på et legekontor med å oversette fra en indisk dialekt til en annen. Mr. Kaskis jobb var å gjøre pasientens lidelse forståelig for den som skulle hjelpe; tolke mellom pasienten og legen. Det viste seg å handle om å tolke fysiske symptomer, ikke eksistensielle lidelser slik jeg først trodde. Når tolken hadde gjort sitt, ble pasientenes beskrivelser oversatt til det kliniske legespråket.

Det distanserte journalspråket

Det kliniske språket er nyttig. Det er ofte presist og effektivt, og ordner verden i diagnoser og tiltak. På sitt beste hjelper det pasientene med å tolke det de erfarer i kroppene sine. Faren er at det fortrenger viktige dimensjoner ved det lidende menneskets liv hvis det blir for dominerende.

Aud Irene Svartvasmo

Når det korthuggede, ofte latiniserte journalspråket har beskrevet pasienten, er det meste fortsatt usagt. En ting er at det ofte er «gresk» for den det gjelder, slik at man i liten grad kjenner seg selv igjen i det. En annen, og vel så viktig side av det, er hva det gjør med helsepersonell. Kan det hende at det rådende språket i helsevesenet bidrar til å etablere en avstand mellom hjelperen og det lidende mennesket?

Jeg erfarer at det kan fungere slik for meg. At det beskytter meg, slik gummihansken beskytter mot kroppsvæsker. Hansken kan være nødvendig og nyttig, men hindrer jo den menneskelige hudkontakten. På samme måte erfarer jeg at sykehusspråket kan føre til en avstand som i verste fall påvirker min evne til innlevelse og medlidenhet. Vi må til en viss grad berøre for å berøres, og la oss gripes for å begripe.

Når et menneske som er lei seg beskrives i journalen som gråtlabil, er det et eksempel på en avstandtagen til lidelsen. Når pasienten som ikke orker å leve lenger beskrives som suicidal, har vi etablert en avstand mellom oss som beskytter oss mot den andres truende mørke. Den eksistensielle dimensjonen reflekteres ikke særlig godt i journalnotatene. Ikke alltid i samtalen heller.

«Vi har hatt et mors»

Prester og diakoner, filosofer og humanister både kan og bør være uromomenter i denne språkkulturen. Selv om jeg ofte tar meg i å bruke det kliniske språket selv, har jeg stadig en ambisjon om å være et forstyrrende element. En som har som oppgave å holde det eksistensielle språket levende. Være en lidelsens tolk, så å si, mellom pasienten og helsevesenet. Det handler om å komplettere språket, snarere enn å konkurrere med det rådende.

Når et menneske som er lei seg beskrives i journalen som gråtlabil, er det et eksempel på en avstandstagen til lidelsen

—  Aud Irene Svartvasmo

En typisk situasjon er at det kommer en henvendelse til vår vakttelefon, med beskjeden: «Vi har hatt et mors». Da spør jeg gjerne: Hvem er det som er død? En liten reformulering, for å minne meg selv på at med morset, med den døde kroppen, følger et helt liv: Mennesker. Historier. Fine og vanskelige følelser. I møte med den døde kroppen møter vi også vår egen dødelighet. Hver gang.

I jobben min får jeg være med på å bidra til at det velsmurte sykehusmaskineriet også holder fast at døden er eksistensiell. Faktisk noe av det mest eksistensielt dirrende vi er i berøring med i livet. Jeg får bidra til å minne om at sider ved det å være syk kan være dypt eksistensielle og kreve et rikere ordforråd enn det kliniske.

Sykehuset som katedral

Når mennesket sitter igjen i ruinene av livet sitt og skraper seg med potteskår som en moderne Job, hva da? Da trenger vi ord som lei seg, fortvilet, håpløs, redd. Noen ganger ikke engang ord.

«Da Jobs venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham (…) Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.» (Job 2:11 FF).

Lidelsens tolk kan arbeide østenfor ord og vestenfor forstand. Jeg finner det vakkert at det fortsatt finnes slike funksjoner i sykehusene våre. At det finnes noen som har mandat til å bare være med de som lider – uten krav om noe som skal gjøres i form av manual eller sjekkliste, og avvæpnet det tekniske sykehusspråket. Det gjør sykehuset til noe mer enn et verksted for vellykkede og mislykkede reparasjoner. Sammen gjør vi sykehuset til en katedral.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt