Verdidebatt

Hva med hensynet til mødre i asylpolitikken?

ASYLPOLITIKK: Det er selvsagt riktig å tenke på barna først, de sårbare. Men hva med en mors sårbarhet?

Eva Røine, asylpolitikk, debatt

Det er gått noen måneder etter rettsprosessen mot Mustafa Hasan. Denne gangen er søkelyset mot Genet Gemedo Hensene og Sabrin Mohammed Ali, to mødre som skal skilles fra sine barn. Jeg skriver skilles fra sine barn, ikke barn som skilles fra sine mødre. For hvor blir det av barmhjertighet og hensynet til mødre?

Har dommere og regelryttere ingen anelse om det som heter morskjærlighet? Det er selvsagt riktig å tenke på barna først, de sårbare. Men hva med en mors sårbarhet? Det heter at morskjærligheten er den sterkeste egenskap av alle. Hvilken mor har ikke følt, etter måneders tyngde, det lille levende mennesket bli lagt til brystet. I et dikt som handler om barbari heter det: «Krigeren rev barnet fra morens bryst» …

Har dommere og regelryttere ingen anelse om det som heter morskjærlighet?

I Mustafa-saken var det ingen som interesserte seg for moren, Samar. Hun ble dømt etter å ha satt signaturen sin på et stykke papir. Ingen trengte inn bak tragedien: Født i en fangeleir i Palestina. Tapt barndom. Tvangsgiftet med en fetter i Jordan. Tapt ungdom. Flyktning gjennom Europa til Norge, høygravid, med tre små barn. Hjelpeløs. Og etterpå seks års kamp for frihet for seg og sine barn, for så å bli sendt «hjem».

Hvor ble det av Samar Hasan? Ingen har vist interesse for hvor det er blitt av henne. Enda så viktig det er for pressen å skrive om tragedier.

Og nå gjelder det Sabrin og Genet som skal sendes hjem til utrygge skjebner i Etiopia og Somalia – to land blant de mest krigsherjede og sulttruede i verden.

Orker vi dette?

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt