Verdidebatt

Min norske barndom i frykt og usikkerhet

ASYLPOLITIKK: I min barndom hadde jeg ingen trygge rammer og følte bare midlertidig glede. Jeg lurer på om barna til Genet og Sabrin har det på samme måte.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Jeg kom fra Jordan til Norge i 2008 da jeg var seks år gammel, sammen med mamma og fire brødre. Vi flyktet fra min far, som også er min mors fetter. Da hun var omtrent på min alder, kanskje til og med yngre, ble hun tvangsgiftet med ham.

Da vi kom til Norge fortalte hun sannheten om seg selv og sin identitet. Men hun unnlot å fortelle om ekteskapet fordi hun var redd for hva min far ville gjøre hvis vi ble sendt tilbake til Jordan. Elleve år senere, i 2019, ble jeg utvist fra Norge fordi mamma hadde gitt feil informasjon til myndighetene.

Vi har ingen reell rettssikkerhet

I Norge ser vi det som en selvfølge at alle får en rettferdig rettergang. Som nordmann er du uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det gjelder derimot ikke meg eller andre som befinner seg i en lignende situasjon som min. Vi har ingen reell rettssikkerhet dersom vi ikke har penger.

.

I motsetning til alle andre nordmenn hadde ikke jeg rett på mer enn fem timers fri rettshjelp. Alt etter det måtte jeg betale fra egen lomme, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å jobbe eller tjene egne penger.

Det var innsamlede midler, medieoppmerksomhet og dugnadsånd som ga meg muligheten til å få prøvd saken min på nytt. Det er et mirakel at jeg har fått støttegrupper og mennesker som frivillig finansierte min rettssikkerhet. Uten dem hadde ikke jeg fått muligheten til å søke beskyttelse fra rettssystemet, slik som alle andre nordmenn har.

Et liv uten trygge rammer

De fleste er ikke like heldige som meg. Genet Gemedo Hensene fra Etiopia og Sabrin Mohammed Ali fra Eritrea er to mødre som begge har norskfødte barn. Nå har Utlendingsnemnda (UNE) varslet at de må si farvel til barna sine og forlate landet.

Jeg spør meg selv hvordan barna til disse mødrene har det akkurat nå. Har de det slik jeg hadde det? Et liv uten trygge rammer og med bare midlertidig glede. Et liv i frykt og usikkerhet. Jeg er utrolig takknemlig for all oppmerksomhet, engasjement og glede jeg har fått det siste året, men usikkerheten som preget oppveksten kommer til å kaste skygger over meg resten av livet.

Jeg har virkelig ikke lyst til at mennesker – og spesielt små uskyldige barn – skal måtte leve sånn som jeg har gjort. Det er en energikrevende og drømmeknusende vei. Du blir sterk og det former deg, men det tok også den viktigste delen av mitt liv: Det å få lov til å være et barn.

Saksbehandlerens makt

Hva om mødrene er uskyldige? I så fall har det lite eller ingenting å si, skal vi tro flere høyesterettsadvokater som skrev et brev til Stortinget: «De færreste har økonomisk evne til å be om rettslig overprøving, da det generelt kun tilbys noen få timers fri rettshjelp. Uten innsamling av midler i regi av støttegrupper eller lignende, ville det knapt ha vært mulig å få prøvd selv de mest prinsipielle spørsmål for retten på dette området.» (Arild Humlen, Brynjulf Risnes, Nicolai V. Skjerdal, Stephan L. Jervell og Andre Møkkelgjerd.)

Akkurat som i en domstol så har UNE som oppgave å tolke lovverket, for så å komme med et vedtak som bestemmer skjebnen til personen i saken. Forskjellen er at i en domstol er det flere dommere som sammen vedtar utfallet i en sak. Høyesterett for eksempel, består av justitiarius og 19 dommere.

Jeg har virkelig ikke lyst til at mennesker – og spesielt små uskyldige barn – skal måtte leve sånn som jeg har gjort

—  Mustafa Hasan

I saken min var det én nemndleder alene som bestemte utfallet. Det paradoksale viser seg i hvordan utlendingsmyndighetene behandlet saken til broren min, Abdel Hasan. Han fikk nemlig oppholdstillatelse. Saksbehandlerne til Abdel i UDI veide menneskelige hensyn høyere enn innvandringsregulerende hensyn. Jeg har identisk sak som Abdel, men jeg fikk ikke oppholdstillatelse fordi nemndlederen som avgjorde min sak, veide innvandringsregulerende hensyn høyere.

Saksbehandlere i UNE har definisjonsmakt på hensynet til barnets beste og menneskelige hensyn. Om du får oppholdstillatelse, avhenger uten tvil av hvem som behandler din sak. Dette til tross for at hensynet til barnets beste er nedskrevet i Grunnloven, Utlendingsloven, FNs barnekonvensjon og Europeisk menneskerettighetskonvensjon.

Vi trenger hjelp

Denne type saker er vanskelig å forstå. Ikke på grunn av sakens fakta, men fordi nordmenn får innblikk i en side av Norge som de fleste ikke kjenner til. En side av Norge som sakte, men sikkert blir avdekket takket være folks private engasjement.

Mange år med ventetid og usikkerhet formet meg til den jeg er i dag. En person som kan snakke for meg og forsvare meg mot påstander som ikke har noe med meg å gjøre. Det har vært 14 år med venting og stadig trenering. 14 lange år for et barn som aldri fikk være et barn.

Jeg er ikke redd for meg selv lenger. Det jeg er redd for er at andre mennesker – andre barn – skal måtte gå gjennom det samme som meg. At man skal måtte forandre sin egen personlighet for å i det hele tatt ha en sjans mot systemet.

Det har vært 14 år med venting og stadig trenering. 14 lange år for et barn som aldri fikk være et barn

—  Mustafa Hasan

Vi trenger hjelp. Jeg er ett ansikt på dette problemet, og jeg har fått et ærefullt oppdrag i å representere noe som er så mye større en meg selv. For dette er ikke kan kamp mellom meg og staten – tvert imot. Dette er en kamp mellom folket og systemet.

Alene er jeg ingenting, men hvis vi holder sammen og står opp for de som ligger nede, kan vi endre systemet, slik at de mest sårbare – barna – blir tatt hensyn til.

Mustafa Hasan opplyser om at han har skrevet teksten i samarbeid med lederen for støttegruppen hans, Bjørn Norman.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt