Kristus med funksjonsnedsettelse

Forbønn er bønn til Gud på vegne av andre enn oss selv, og finnes der troende samles. Den kan være til støtte for noen og direkte skadelig for andre. Derfor må vi snakke mer om hvordan vi kan utvikle gode praksiser.

Forbønnspraksisen Vårt Land har satt søkelys på er problematisk på flere måter. Den er lett å ta avstand fra, men kan stikke dypere i oss og henge sammen med holdninger vi finner mange steder i samfunnet.

[ Pastor: – Fekk beskjed om at eg ikkje ba rett sidan barna hadde funksjonshemmingar ]

Fokus på å finne feil

For det første, har praksisen som utgangspunkt at funksjonsnedsettelse er en feil eller mangel som ligger hos enkeltmennesket, og som i noen tilfeller også er resultat av manglende tro. Dette mener vi er vranglære, inspirert av forestillinger om at funksjonsnedsettelse og sykdom er et resultat av synd og en tydeliggjøring av Guds straff for synden. Rester av slike forestillinger viser seg også i andre sammenhenger i vårt moderne samfunn, for eksempel i tanker om at vi har gjort noe galt når ulykker eller alvorlig sykdom rammer oss. I tillegg, bygger det på en individuell, medisinsk forståelsesmodell av funksjonsnedsettelse. Det er enkeltpersonen det er noe feil på, og som trenger å fikses.

En ensidig, individualistisk tilnærming til funksjonsnedsettelser og andre begrensninger mennesker måtte ha, gjør at viktige aspekter ved situasjonen vil gå under radaren. For eksempel, kan adferdsvansker hos et barn skyldes faktorer i oppvekstmiljø istedenfor feil ved barnet. En menighet med ensidig fokus på problemene rundt en funksjonsnedsettelse, kan tyde på at det er sider ved menigheten eller kirken som helhet, som er problemet og burde rettes opp i.

En måte å forstå funksjonsnedsettelse i kirkelig kontekst, som bedre ivaretar både enkeltindivid og kontekst, er den sosiale modellen. Den setter søkelys på hvordan det blir tilrettelagt for folk med funksjonsnedsettelser og på holdninger generelt.

Utformingen av kirkerommet eller de kirkelige tilbudene kan ha svært mye å si for hvor ofte og i hvor stor grad folk opplever sin funksjonsnedsettelse som et problem. Et slikt blikk på funksjonsnedsettelse viser at problemet som trenger å fikses ikke nødvendigvis ligger hos enkeltpersoner, men i våre fellesskap, som i stor grad er utilgjengelige for folk med ulike funksjonsnedsettelser.

Ifølge offentlige tall, er funksjonshemmede en stor minoritet i kristne trossamfunn i Norge og utgjør 6-700.000 medlemmer.

Kristus med funksjonsnedsettelse

For det andre, er praksisen ikke i samsvar med et kristent menneskesyn. Det sies ofte at mennesket er skapt i Guds bilde, men i hvilken guds bilde er vi skapt, og hva innebærer det?

Det aller mest sentrale i kristen tro er at Gud selv ble menneske i personen Jesus. Jesus er altså det tydeligste bildet på Gud vi har. Funksjonshemmingsteologen Nancy Eiesland viser i sin bok The disabled God (1995) hvordan Jesu kropp også etter oppstandelsen har sår og skader etter behandlingen han ble utsatt for på langfredag — skader det er vanskelig å forestille seg at ikke førte til funksjonsnedsettelser. Det er faktisk disse skadene han blir gjenkjent på av flere av disiplene. Dette gjør det, etter vår mening, teologisk legitimt å si at Jesus også som oppstanden fremstår med en kropp med funksjonsnedsettelser.

Det er ikke den feilfrie Gud som er kilden til nåde og håp for oss

—  Sundnes og Woie

Dette får også konsekvenser for hvordan vi skal tenke om menneskets gudsbilledlikhet. Når Gud blir et menneske med funksjonsnedsettelse, viser det at mennesker, også de av oss som har en funksjonsnedsettelse, er skapt i Guds bilde, ikke på tross av sin funksjonsnedsettelse, men med den. Istedenfor å være en feil, blir funksjonsnedsettelsen en del av det mangfoldige Guds bilde i verden.

Dette betyr ikke at det er uproblematisk å leve med funksjonsnedsettelser. Det innebærer smerte og ekstra strev, både fysisk og psykisk. Mye får vi ikke gjort noe med. Men det vi kan gjøre noe med er smerten som følger med utenforskap og manglende respekt for menneskelig mangfold og variasjon.

[ Elise Kruse: «Når forbønn blir et onde» ]

Den feilfrie Gud?

Her er vi over i det tredje problemet med en overdreven opptatthet av helbredelse ved bønn. Den har en tendens til å ikke anerkjenne smerte og begrensninger som en naturlig del av livet i den verden Gud har skapt.

Begrensning betraktes som noe som bør overvinnes og i beste fall fjernes. Men evangeliefortellingene om Jesus viser oss en Gud som ikke er fremmed for menneskelige begrensninger i form av både sult, tørst og utmattelse. Heller ikke for kroppslige skader og arr. Det er ikke den feilfrie Gud som er kilden til nåde og håp for oss. Håpet bringes oss av den inkarnerte Kristi merkede kropp, både ødelagte og oppstanden. Dette gir oss både ord og bilder til å snakke sant om det som er smertefullt i livet, og om det som gir glede.

Eiesland kaller livet en blandet velsignelse. Det er ikke alltid behagelig å leve. Begrensning og smerte kan ikke alltid fjernes. Vi må leve med og tåle dette, både i eget og andres liv. De aller fleste av oss vil erfare funksjonsnedsettelser på en eller annen måte i løpet av livet. Å ta inkarnasjonen på alvor innebærer å erkjenne at vi alle har begrensninger, og at det er sånn verden er.

Maktbalanse og bønnebegjær

For det fjerde, ser mye av denne forbønnspraksisen bort fra asymmetrien mellom, på den ene siden, den som ber og på den andre siden, den som det blir bedt for. Særlig i miljøer der funksjonsnedsettelse og sykdom blir sett på som et resultat av synd og manglende tro, vil denne maktasymmetrien føre til at mennesker kan ønske forbønn ut fra en feilaktig tro på at det er hen som er problemet som må fikses. Dette gjør det ikke bare respektløst å ukritisk tilby folk forbønn, men det gjør det også vanskelig å avgjøre i hvilken grad forbønnen er ønsket, også når mennesker takker ja til den.

De alle fleste av oss vil erfare funksjonsnedsettelser på en eller annen måte i løpet av livet

—  Sundnes og Woie

Bevissthet om maktstrukturer, respekt og lydhørhet overfor hva mennesker med funksjonsnedsettelser opplever som utfordringer, vil øke respekten for enkeltmennesket og gjøre menighetene til gode plasser å være i — både for folk som har en funksjonsnedsettelse og for folk som ennå ikke har det.

Å skyve fokuset bort fra egne bønnebegjær og møte hverandre i en lyttende tilnærming gjennom Jesus sitt eget spørsmål: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», kan være en av nøklene til en bedre praksis.

[ Forfatteren har lenge vært profilert i LHBT-bevegelsen. Nå får han egen messe i frikirke ]