Den norske kirke er ikke, og har aldri vært, et meningsfellesskap. Ulike meninger og ulike tolkninger av bibelord har eksistert så lenge den kristne troen har det, helt fra urkirkens strid om det var nødvendig for hedningkristne å omskjæres.
Kirkens medlemmer har vært uenig om mange tema. Uenighet i kirken driver teologien og kirken fremover. Vi trenger hverandre fordi vi har ulike livserfaringer og trosopplevelser. Det som binder oss sammen i samme kirke er større enn vår uenighet. Det sakramentale fellesskapet definerer oss nettopp som fellesskap.
[ Jon Fosse: – Eg melde meg ut av statskyrkja så fort eg kunne då eg var 16 år ]
Krevende for alle
Olav Rønneberg er ikke alene om det han setter ord på i et innlegg i Vårt Land 6. januar. Han beskriver en opplevelse av fremmedgjøring og av å ikke helt høre til i den kirken han er så glad i. Han beskriver smerte over en utvikling han selv ved flere anledninger har stemt mot og ikke har ønsket. Det er svært gjenkjennelig, ikke bare for Rønnebergs meningsfeller.
Å være i et mindretall er en krevende øvelse. Man ønsker å fremme sitt syn, og gjør det så ofte man får anledning, men opplever kanskje at man ikke får det gjennomslag man ønsker. Den opplevelsen deler Rønneberg med mange som før var del av et mindretall, og som nå utgjør et flertall i Den norske kirke.
Å være i et flertall er også krevende. Man skal forvalte det mandatet man er gitt, men man skal også ivareta mindretallet og deres meninger på en ansvarlig måte. Det forsøker jeg i mitt virke som kirkerådsleder å være svært bevisst på. Og jeg er smertelig klar over at jeg av og til feiler. Men jeg må bare fortsette å forsøke. Blant annet er det viktig for meg å sjekke ut om mindretall opplever seg ivaretatt i vedtak – at de er synlige, selv om de ikke får flertall.
Ingen skal presses til taushet
Når man har sittet med definisjonsmakten over tid, er det smertefullt å miste den. Det er krevende å forholde seg til at det som har vært dominerende meninger ikke lenger er det, og det kan i aller høyeste grad oppleves fremmedgjørende.
Når Rønneberg opplever at hans meninger blir oppfattet som et økende problem i kirken kan det skyldes flere ting. Det kan skyldes at flertallet ikke er flinke nok til å gi rom for mindretallets meninger. Det kan skyldes at det aktuelle mindretallet blir stadig mindre, og at man dermed har færre meningsfeller i rommet. Men det kan også skyldes at man forveksler retten til å uttrykke sin mening, med en rett til å uttrykke sin mening uten å bli motsagt.
Derfor vil jeg spørre Olav Rønneberg: Hva bør jeg gjøre bedre – helt konkret?
— Kristin Gunleiksrud Raaum
Jeg tror de færreste i Kirkemøtet mener at meningsmotstandere ikke skal få lov til å mene det de vil. En slik holdning er lite demokratisk og hører etter mitt syn ikke hjemme i kirkens øverste organ. Men det er mange i Kirkemøtet som vil utøve sin rett til å svare på andres meningsytringer, og så lenge det skjer med respekt er det en sentral del av vårt arbeid.
Det er utviklende for vårt kirkedemokrati at vi får bryne oss på hverandres meninger. Men det skal og må skje med respekt for hverandre. Det å leve med uenighet i kirken, betyr derfor ikke at noen av oss skal presses til taushet, eller at vi ikke skal stå opp for eget syn.
Et spørsmål til Rønneberg
Det er lett å snakke om enhet og samhold og fellesskap. Det er ikke fullt så lett når du opplever at et vedtak strider mot alt du tror på eller holder som hellig og gitt. Det er heller ikke lett når du opplever at ditt liv eller din tro nedskrives igjen og igjen. Det er for mange eksempler på respektløs debatt.
Respekt medfører å våge en åpenhet om eget ståsted. Respekt er å skjønne når man tråkker på andre, det er å ikke gjengi andres syn slik at de frakjennes troen eller moralen. Det er å unngå stråmannsargumentasjon. Det er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem og hvor smertepunktene er. Det er å våge å innrømme at man har tatt feil. Respekt er nettopp dette: å ta inn over seg andres liv og andres tro, andres begrunnelse og opplevelse.
Jeg kjenner et særlig ansvar og forpliktelse for å bidra til å gjøre det levelig i kirken for alle som ønsker å høre til den. For saken er jo den: Vi skal leve sammen som kirke, og vi trenger hverandre – midt i uenigheten. Derfor vil jeg spørre Olav Rønneberg: Hva bør jeg gjøre bedre – helt konkret? Hva bør vi som kirke gjøre bedre – helt konkret?
Vårt felles ansvar
Ungdommens kirkemøte har pekt på hvordan vi kan skape en god debattkultur. De var opptatt av hersketeknikker og fordommer og at det er nødvendig å jobbe med makt knyttet til minoritet og majoritet. Vi må sammen jobbe for å skape rommene der vi kan uttrykke våre meningsforskjeller på en konstruktiv måte uten å se hverandre som problemer.
Samtidig må vi fastholde at det er troen, og oppdraget vi er gitt som kirke, som er det sentrale. Det ansvaret hviler både på flertallet og mindretallet.
[ Ungarns ambassadør i Min tro: – Nordmenn er i ferd med å miste kulturen sin ]