Verdidebatt

Radikale endringer i norsk bistand

BISTAND: Mens politikere og byråkrater tidligere dro til utviklingsland og diskuterte hvordan satsingen skulle gjennomføres, drar de nå til New York, Genève og Washington og diskuterer med multilaterale organisasjoner.

Norge er et av få land i verden som gir én prosent av det vi tjener i bistand. Årlig betyr det ca. 40 milliarder kroner. Det gir Norge en sterk stemme i mange internasjonale diskusjoner – enten det er om klima, helse eller jenters utdanning. Sannsynligvis er også dette de pengene på det norske statsbudsjettet som har størst effekt per krone, hvis vi tenker på hvor mange menneskeliv som er spart og skoleplasser det har bidratt til. Samtidig er det en vei å gå når det gjelder hvordan pengene brukes.

Denne uken lanserer vi et notat som viser at norsk bistand har gått igjennom radikale endringer de siste tjue årene, nærmest helt uten offentlig debatt. Det har skjedd en stille revolusjon i hvordan norske myndigheter har valgt å kanalisere norsk bistand. Rekordmye av bistanden går i dag til det multilaterale systemet – nærmere 60 prosent. Det vil i all hovedsak si ulike FN-organisasjoner, multilaterale og regionale utviklingsbanker som Verdensbanken, og av nyere modell: frittstående fond som for eksempel Det Grønne Klimafondet.

Mens politikere og byråkrater tidligere dro til utviklingsland, og diskuterte med myndighetene der hvordan den norske satsingen skulle gjennomføres, drar de nå til New York, Genève og Washington og diskuterer med ledelse og medarbeidere i multilaterale organisasjoner om hvilke globale initiativ, fond og mekanismer Norge skal støtte.

Et godt informasjonsgrunnlag vil sørge for mest mulig effektiv bruk av bistandspengene. Det skylder vi norske skattebetalere, men viktigere: den bistanden er ment til å hjelpe

—  Catharina Bu

Mer påvirkning fra giverland

Samtidig som multilateral bistand har økt, har den også blitt lagt betydelig om. Et stort antall nye multilaterale aktører, med varierende form og status, har blitt stadig viktigere. Dette gjør at den globale bistandsarkitekturen fremstår som mer uoversiktlig. I tillegg har støtten blitt mer og mer øremerket. Multilaterale organisasjoner som mottar høye andeler øremerkede bidrag står overfor en større finansieringssårbarhet, og er mer utsatt for påvirkning fra individuelle giverland.

Bistanden direkte til myndighetene i utviklingsland har nesten helt forsvunnet. Og mens bistanden gjennom de norske organisasjonene i alle fall tidvis er gjenstand for debatt, er det nesten ingen offentlig debatt om overvekten av norsk bistand som brukes multilateralt.

Det overdrevne fokuset på tema

Å gi bistand betyr å foreta valg, og nye regjeringer ønsker ofte å markere seg på et eller flere nye tema. Regjeringen Stoltenberg løftet fram skog og helse. Regjeringen Solberg jenters utdanning. Under Støre-regjeringen ønsker utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim fra Senterpartiet økt fokus på mat.

At politikere vil gjøre noe nytt og annerledes enn sine forgjengere er ikke unikt. Slik sett skiller ikke bistandspolitikken seg nevneverdig fra andre områder i norsk politikk. Med et økende bistandsbudsjett har det dessuten vært mulig å legge til stadig nye områder man vil fokusere på. Problemet er at det overdrevne fokuset på tema skygger for viktigere spørsmål: Hva er det beste og mest kostnadseffektive virkemiddelet? Og: Er opprettelsen av noe nytt verdt den tilleggskostnaden det representerer?

Man er først og fremst opptatt av kroner og prosenter, ikke hvordan de brukes eller hvilke resultater det gir.

—  Catharina Bu

Hvert ledd koster

Det er mange gode grunner til at et lite land som Norge skal jobbe multilateralt, og noen av de nye mekanismene Norge har vært med på å drive fram (som vaksinealliansen GAVI) har vært svært vellykket. Men de har også bidratt til fragmentering og flyttet makt ut av FN-systemet.

Øremerking av bistandsmidler kan også være en god måte for Norge å løfte fram viktige norske prioriteringer, slik som likestilling. Samtidig har øremerkingen klare nedsider, og omfanget gjør at Norges praksis butter mot Norges tydelig uttalte politikk om verdien av kjernestøtte. Når mange enheter i UD, Norad og på ambassadene har opptil 100 avtaler med samme FN-organisasjon, blir det krevende å sikre at Norge taler med én stemme.

Mange av de nye initiativene er i praksis mellomledd, det vil si at de gir pengene videre til noen som skal gjøre jobben. Slik kan norske utdanningspenger gå fra Norge til et globalt utdanningsfond og så tilbake til en norsk frivillig organisasjon – for så å havne i mottakerlandet. Og alt har en pris. Hvert ledd koster.

Dreier seg om effektivitet og makt

Når man ser totaliteten, er det vanskelig å se sporene av en samlet strategisk styring av norsk bistand. Og uten en slik sterk strategisk styring er det vanskelig å sikre at man når målene mest mulig effektivt. I dag sitter kritikken løst fra Stortinget og det sivile samfunn dersom bistandsbudsjettet ikke når en prosent, eller om noen tematiske satsinger får kutt eller økning. Det er imidlertid liten oppmerksomhet om valg av kanal, graden av øremerking og hvordan drive strategisk styring av bistanden.

For å si det på en annen måte: Man er først og fremst opptatt av kroner og prosenter, ikke hvordan de brukes eller hvilke resultater det gir.

Effektivitet og makt

Til syvende og sist dreier dette seg både om effektivitet og om makt – at mest mulig av bistanden når fram til sluttbrukerne, og at de får størst mulig styring med hvordan den brukes. Hvordan vi sikrer det krever både en bredere og en dypere analyse og debatt, og vi foreslår derfor at regjeringen nedsetter en ekspertgruppe for å gi råd om hvordan.

I tillegg peker vi i vårt nye notat på flere andre tiltak, for eksempel at det gjøres en systematisk gjennomgang av alle eksisterende multilaterale partnere og avtaler, og at ambassadene får et bredere mandat til å følge opp den samlede multilaterale bistanden på landnivå. Et godt informasjonsgrunnlag vil sørge for mest mulig effektiv bruk av bistandspengene. Det skylder vi norske skattebetalere, men viktigere: den bistanden er ment til å hjelpe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt