Verdidebatt

Klimaangst utfordrer sjelesorgen

KLIMAKRISE: Det er grunn til å tro at stadig flere vil oppsøke sjelesorg for å bearbeide øko-sorg og klimaangst. Det bør kirken ta på dypt alvor.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Unge mennesker ser framtida truet av naturtap og øko-kollaps. Besteforeldre er urolige og bekymrer seg for barnebarnas og klodens framtid. Både unge og gamle engasjerer seg, på leit etter personlige og kollektive handlinger som kan gi håp om nødvendige endringer.

Men det haster. Mange kjenner uro og fortvilelse fordi det skjer for lite. Noen av disse har tilhørighet i kristne fellesskap. De søker håp og styrke i troen, og motivasjon for handling i fellesskapet. Noen – jeg tror det blir stadig flere i årene som kommer – søker også den støtte og avklaring som sjelesorgsamtaler kan gi. Det er en stor utfordring å møte disse med innlevelse, anerkjennelse og respekt.

?

Klimaangst utfordrer sjelesorgen

I romjula hadde Vårt Land et oppslag om denne tematikken, bl.a. gjennom et lite intervju med undertegnede om økosorg og klimaangst som utfordringer for sjelesorgen. Bakgrunnen for intervjuet var en større artikkel jeg har skrevet der jeg reflekterer over hva dette kan innebære (Tidsskrift for Sjelesorg nr 3/4,2021). Hvorfor adressere denne tematikken i et fagtidsskrift for sjelesorg? Grunnene er mange. Følgende momenter er etter min mening vesentlige:

For det første: Naturtap og klimakrise representerer radikale utfordringer som angår oss alle. I årene som kommer vil dette prege samfunns- og kirkeliv i økende grad. Allerede nå opplever et betydelig og økende antall personer – særlig i yngre årsklasser – dette som store belastninger psykisk og eksistensielt. Noen av disse oppsøker også sjelesorg for å bearbeide smertefulle erfaringer knyttet til øko-sorg, framtidsangst og leting etter handlinger som kan gi håp. Det er sjelesorgens gudgitte kall å ta dette på dypt alvor.

Forholdet mellom Gud og naturen

For det andre: For å kunne møte dette på en troverdig måte trenger kristen sjelesorg en fordypet teologisk refleksjon, ikke minst knyttet til forholdet mellom Gud og naturen. I min artikkel har jeg skissert seks sentrale momenter i en slik refleksjon.

Sentralt står bl.a. følgende: Den økologiske veven er ikke et selvforsynt system som består i kraft av seg selv. I, med og under alle livgivende prosesser er det relasjonen til den treenige Gud som konstituerer og bærer naturens og menneskets liv.

Kristen tro avviser splittelsen mellom ånd og materie. Gud helliget materien med sitt eget liv da Ordet ble kropp og tok bolig iblant oss (Joh 1). Skapelsen og inkarnasjonen vitner for all tid om Den treenige Guds trofasthet mot jorden. Kristen teologi kjenner ingen annen Gud enn han som bærer kloden i sin hånd. Når vår grådigheten river den økologiske veven i stykker, krenkes Skaperens godhet.

Trengs mer enn teologisk innsikt

For det tredje: Med basis i teologien om Guds trofasthet mot jorden, har sjelesorgen etter min mening et relevant og bærekraftig utgangspunkt for møtet med øko-sorg og klimaangst. Men det trengs mer enn teologisk innsikt. På samme måte som sjelesorgen tradisjonelt har lyttet til og lært av diverse kulturvitenskaper og psyko-fag, trenger den å utvide kunnskapsbasen med innsikter fra bl.a. klima/øko-vitenskaper og økofilosofi. Det vil hjelpe oss til bedre forståelse av egenarten og alvoret i de eksistensielle og psykiske utfordringene som møter oss. For øko-sorg er antakelig på flere vesentlige måter ulik annen sorg, og klimaangst forskjellig fra mye annen uro og angst.

Kristen teologi kjenner ingen annen Gud enn han som bærer kloden i sin hånd.

—  Leif Gunnar Engedal

Skal vi kunne tilby meningsfull innsikt og støtte, må vi også knytte tydeligere broer og forbindelser mellom det fortrolige sjelesorgrommet og de ressurser og muligheter som finnes i det kristne fellesskapet. Det er ikke minst i samlingen om Ordet og sakramentene – i gudstjenestens bønner og sanger – at troen og håpet får næring. Her kalles vi til omvendelse fra vår nærsynte og ødeleggende grådighet. Og her sendes vi ut i ærefrykt for alt som lever, på jakt etter handlinger som er trofaste forvaltere verdig.

Bare slik æres Hans navn som bærer kloden i sin hånd, og som lover aldri å slippe taket.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt