Verdidebatt

Det manglende oppgjøret

RUSSLAND: 30 år etter Sovjetunionens kollaps ser vi ingen tegn til oppgjør med de antireligiøse og antikristne holdningene som gjennomsyret sovjetkommunismen.

«Det skal ikke lenger finnes noen røde flagg», annonserte Russlands leder, Boris Jeltsin, da det sovjetiske flagget ble firt over Kreml for siste gang. Første juledag er det 30 år siden Sovjet-imperiet kollapset under vekten av sin egen ineffektivitet.

Med Sovjetunionens sammenbrudd forsvant ikke bare verdens største imperium, men også mye av troen på marxismen – ideologien som millioner hadde ofret sitt liv for, og som kom til å koste livet til enda flere millioner.

Marxismen, som en gang var bejublet og beundret blant Vestens intellektuelle, klarer idag knapt å skape begeistring utenfor en liten gruppe historieløse i Rødt. For marxismen feilet nettopp der den hadde lovet mest – når det gjaldt å sørge for brød til folket. Men marxismens mørke, ideologiske side, den autoritære ensrettingen og volden mot annerledestenkende var også viktige faktorer.

Ole Petter Erlandsen

Apokalyptisk ateisme

Sovjets kommunisme var ikke bare en økonomisk teori, men en altomfattende ideologi, en apokalyptisk ateisme som forkynte en verdensorden hvor Gud var død og hvor himmelen skulle komme i skikkelse av proletariatets diktatur.

Den russiske forfatteren og historikeren Aleksandr Solsjenitsyn går så langt som å hevde at marxismens antireligiøse – og først og fremst antikristne – holdning slettes ikke var en perifer del av ideologien, men det sentrale punkt: «Verden har aldri før kjent en gudløshet så organisert, militarisert og iherdig ondskapsfull som den som ble praktisert av marxismen», skriver han. Ja, selve drivkraften i Marx’ og Lenins ideologi var hatet mot Gud: «Militant ateisme er ikke bare tilfeldig eller marginalt for kommunistisk politikk – det er ikke en sideeffekt, men det sentrale punkt».

Russland er landet hvor torturister har gått fri, hvor sannheten forties og hvor Putin selv har en fortid som leder for det fryktede KGB

—  Ole Petter Erlandsen

Mange grupper led under sovjetkommunismen, og selv vanlige russere levde i frykt for å havne i unåde. Men få var mer utsatt enn de kristne. Under sovjetisk styre ble titusener av kirker stengt eller revet, kirkelige eiendommer konfiskert og religiøse ledere skutt eller satt i konsentrasjonsleir.

Bare i årene 1937 til 1941 ble 106.000 prester henrettet, ifølge historikeren Alexandr Jakolev, og totalt kommer dødsofrene opp i millioner. Kristne familier ble fratatt sine barn, kirker ble infiltrert av angivere og propagandaen mot gudstroen var intens. Sovjetunionens «vitenskaplige ateisme» ble offisiell politikk, og kritikk av ateismen ble forbudt.

Landet hvor sannheten forties

Det hører til sjeldenhetene at ideologier og despotiske regimer blir stilt til ansvar for sine forbrytelser. Mens Nazi-Tyskland hadde sin Nürnberg-prosess og Sør-Afrika sin Sannhetskommisjon, var det aldri noe rettsoppgjør etter Kremls forbrytelser. Stalins balsamerte kropp ble riktignok fjernet etter Khrutsjovs halvhjertede opprydding i 1956, men som en påminnelse om et ideologisk oppgjør som aldri fant sted, ligger Lenin fortsatt på lit de parade.

Russland er landet hvor torturister har gått fri, hvor sannheten forties og hvor Putin selv har en fortid som leder for det fryktede KGB. Da er det ikke så underlig at så mange som 70 prosent av russiske innbyggere har et positivt inntrykk av Stalins rolle i russisk historie (The Moscow Times).

Skjult videreføring av ideologi

En bekjent av meg som arbeider i fengselsvesenet har fortalt meg litt om hva som ofte skjer rett etter en arrestasjon. Når angeren river, når konsekvensene av egne handlinger bli synlige, er de fleste villige til å gå i seg selv og endre livskursen. Inntil advokaten dukker opp. Og forteller at du slettes ikke trenger å tilstå noe som helst, du kan pynte på det. Du kan nekte. Ingen har noe bevis. Da, forteller hun, kan den gode prosessen stoppe opp, og det hele blir et spørsmål om å redde sitt egen skinn.

Derfor er det tidligere Sovjets fornektelse av sin egen historie et problem for trosfriheten nå.

—  Ole Petter Erlandsen

Hva skjer hvis ingen stiller IS folkerettslig ansvarlig? Eller når Røde Khmers overgrep forties for Kambodsjas nye generasjoner, eller når Putin lefler med minnet om massemorderen Stalin? Hva skjer med menneskeheten når forbilder som Gandhi, Jesus eller Merkel byttes ut med bøller som Stalin, al-Zarqawi eller Kim il-Sung?

Noe av det som i hvert fall skjer, er en skjult kontinuitet, en fordekt videreføring av makt og ideologi. I de sentral-asiatiske republikkene kom de fleste sovjetlederne raskt tilbake, lett forkledd som nyomvendte demokrater, og videreførte mye av den autoritære, persondyrkende og religionsfiendtlige politikken fra sovjet-tiden.

Nye overgrep mot minoriteter

I Turkmenistan blir muslimske menn tvangsbarbert og tvunget til å drikke alkohol, mens kristne blir arrestert, bøtelagt og truet til å frasi seg troen. Myndighetene i Usbekistan raider gudstjenester og beslaglegger kristen litteratur (Åpne Dørers Watch List 2021). Og selv Russland har strenge begrensninger på religiøse grupper som ikke har historiske røtter i landet. Dette er bare noen av mange eksempler på hvordan marxismens religionsfiendtlighet fører til nye overgrep mot minoriteter.

Uten en erkjennelse, uten et oppgjør, uten en bevissthet om at dette aldri må skje igjen har man ingen garanti for hva som skjer i morgen, eller neste uke, eller om ti år. Derfor er det tidligere Sovjets fornektelse av sin egen historie et problem for trosfriheten nå.

Sovjetunionen skal vi ikke savne, og det er utopisk å tro på noe rettsoppgjør eller tungt ideologisk oppgjør nå

—  Ole Petter Erlandsen

Viktig press

Sovjets kollaps var ikke en «geopolitisk katastrofe», som Putin har kalt det, men en forbausende fredelig avvikling av et diktatur som hadde frarøvet millioner av mennesker grunnleggende rettigheter. Sovjetunionen skal vi ikke savne, og det er utopisk å tro på noe rettsoppgjør eller tungt ideologisk oppgjør nå.

Derimot er det all grunn til å fortsette å legge press på de post-sovjetiske statene for at de skal ivareta sine internasjonale forpliktelser rundt trosfrihet, demokrati og menneskerettigheter. Og det er all grunn til å minne hverandre på hvor viktige våre grunnleggende rettigheter er – til å tro, tenke, mene og ytre seg fritt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt