Verdens fattige skal ikke ta klimaregningen

Dessverre fikk ikke SV gjennomslag på dette punktet i forhandlingene. De mener «…det er feil om midler til klimafinansiering skal ete stadig mer av bistandsmidlene», som Ingrid Fiskaa uttalte til Bistandsaktuelt. Hun ville helst nå 1 prosent i bistand uten å regne inn pengene som nå settes av til et nytt klimafond. Både fordi det ikke enda er godkjent som ODA-bistand i OECD, men også fordi det var et prinsipp for partiet, ifølge Fiskaa. Det er Kirkens Nødhjelp enig i.

Dermed ble de 750 millionene til nytt klimafond, som Solberg-regjeringen planla finansiert utenfor bistandsbudsjettet, skvist inn i bistandsbudsjettet, som førte til kutt i andre utviklingstiltak. Her sender Norge deler av vår klimaregning til verdens fattige, og legger en dobbel byrde på de som har minst ansvar for klimakrisen.

For å ta det hjem – det ville vært som om finansieringen av reduksjon av nettleie på grunn av dyr strøm, som alle nordmenn nå får over statsbudsjettet, skulle tas fra sosialbudsjettet.

[ Forskere: Berit Aalborg skriver villedende og spekulativt om krigen i Etiopia ]

Ta vår egen regning

I Parisavtalen har partene tilsluttet seg prinsippet om at land har ulikt ansvar for klimakrisen, basert på historisk ansvar og økonomisk kapasitet. Kall det gjerne klimarettferdighet, eller et «forurenser betaler-prinsipp». Rike land som Norge er forpliktet til å levere klimafinansiering – støtte til fattige land for å kutte utslipp, og å sikre at de mest sårbare kan tilpasse seg og respondere på økende ekstremvær.

Fattige land har helt siden tidlig 1990-tall stilt tydelige krav om at denne finansieringen skal være addisjonell, at det skal være ny finansiering som kommer i tillegg til tradisjonell bistand. Det handler om at rike land også skal betale for konsekvensene for de som ikke har skyld i at klimakrisen finnes. Det handler om å betale vår egen regning.

Det handler om at rike land også skal betale for konsekvensene for de som ikke har skyld i at klimakrisen finnes.

—  Dagfinn Høybråten

Behovet for klimatilpasning i utviklingsland anslås å syvdobles innen 2050. Legg til utslippskutt, og prislappen tilsvarer mange ganger rike lands bistandsbudsjetter til sammen. Prisen vil også øke jo lenger vi venter. Allerede går 70 prosent av dagens klimafinansiering fra bistanden. Det er helt åpenbart at de globale behovene ikke kan dekkes av bistandsbudsjetter alene.

Derfor er det skuffende at regjeringen fortsetter å gjøre Norges klimafinansiering til en gjøkunge på bistandsbudsjettet, der annen fattigdomsbekjempelse i økende grad presses ut. Doblingen i klimafinansiering som Norge og andre rike land annonserte på klimatoppmøtet i Glasgow er viktig og riktig.

Dypt urettferdig

Kirkens Nødhjelp mener det er helt avgjørende at økningen skal komme i tillegg til dagens 1 prosent av BNI til bistand. Ikke fordi klimatiltak ikke kan være god utviklingspolitikk. Vi bekjemper ikke ekstrem fattigdom uten klimainnsatsen.

Men klimainnsatsen alene løser heller ikke fattigdomskrisen. Innfrir vi våre klimaforpliktelser på den måten regjeringen nå gjør, vil det i framtiden måtte gå på bekostning av helse, utdanning, solide skattesystemer og menneskerettigheter. Det er dypt urettferdig, usolidarisk og ikke bærekraftig.

Kirkens Nødhjelp etterlyser en plan for hvordan vi skal oppnå en betydelig høyere klimafinansiering i årene framover, uten å skvise ut annen utviklingshjelp til verdens fattige. Den må se på innretning og hvordan nivået skal utvikle seg over tid. Dette støttet både Ap, Sp og SV i behandlingen av Solbergregjeringens Klimamelding våren 2021. Vi håper å se dette som en del av regjeringens lovede klimaplan i 2022.

[ Teologiprofessor Bernt Oftestad: – Den norske kirke er ingen kirke ]