Er kristendemokratiet ved veis ende i Europa?

De kristendemokratiske partiene i Europa inngår i en sammenslutning som kalles European Peoples Party (EPP). EPP har vært et dominerende parti i EU (eller EF) siden opprettelsen. I EU-parlamentet har de også vært toneangivende siden opprettelsen i 1979. Her har de vekslet med Party of European Socialists (PES) om å være største parti.

Begge partiene er fortsatt størst i parlamentet, men begge har slitt de siste tiårene – og spesielt det siste tiåret.

[ Une Bratberg: «Nå er Merkel-æraen virkelig over» ]

Mister oppslutning

Ved EU-valget i 2009 fikk EPP mer enn 36 prosent oppslutning i EU-parlamentsvalget. Fem år senere, fikk de 23,4 prosent, og ved sist parlamentsvalg i 2019 fikk de 21 prosent. De beveger seg fortsatt nedover. Men det er ikke bare på EU nivå at EPP sliter. Når Angela Merkel går av som tysk forbundskansler, er det første gang siden krigen at EPP ikke leder noen av de store EU-landene (Polen, Tyskland, Frankrike, Italia eller Spania).

Det tyske kristendemokratiske partiet, CDU, har ledet Vest-Tyskland og Tyskland i 57 av de 72 år republikken Tyskland har eksistert. I 2013 fikk de 41,5 prosent oppslutning. I valget i september fikk 24,1 prosent. Nesten en halvering på bare åtte år. Nedgangen skyldes nok mye valg av kanslerkandidat og regjeringsslitasje, men det er like fullt er sterkt varsku. CDU har ikke klart å snu trenden etter valget.

Partiene ble representanter for en kobling til Europas fortid som ikke var knyttet til nazistenes forbrytelser.

—  Tarjei Skirbekk

I Nederland fikk tre kristendemokratiske partier over 50 prosent oppslutning i årene etter krigen. Disse partiene ble etter hvert slått sammen til ett: Christen-Democratisch Appèl (CDA). Ved valget i april i år fikk de 9,5 prosent.

Når vi ser på nedgang for kristendemokratiske partier, er det naturlig også nevne Italia hvor de var dominerende i flere tiår. Nå eksisterer det ikke noe slikt parti lenger. EPP har et parti igjen i landet, og det er Berlusconis Forza Italia som ligger på mellom 8-10 prosent.

Kjernen i etterkrigstidens demokratier

Etter andre verdenskrig inntok kristendemokratiske partier en sentral posisjon i Italia, Frankrike, Benelux-landene og etter hvert i Tyskland. Disse landene utgjorde kjernen i den demokratiske delen av datidens Europa. Partiene ble representanter for en kobling til Europas fortid som ikke var knyttet til nazistenes forbrytelser. I utgangspunktet vokste de frem i katolske land og områder, men gradvis flyttet de seg videre og fikk inkludert en voksende protestantisk velgergruppe.

For å bevare sin ny vunne posisjon som «folkepartier» (over 30 prosent), måtte kristendemokratiske partier utover på 1950-tallet gjøre «politiske-avtaler» mellom økonomisk liberale og forsvarere av religionen: Vi aksepterer din moral, og du aksepterer markedet.

Men i takt med at markedet har tatt over, har ikke de økonomisk liberale trengt denne «alliansen». Samtidig begynte den klassiske velgerskaren bestående av bønder og middelklasse å slå sprekker.

Fra moderat til nasjonalkonservativ

I takt med at andre europeiske land ble demokratisert, først på 1970-tallet i Portugal, Spania og Hellas og på 1990-tallet med alle de øst-europeiske landene, prøvde kristendemokratene å etablere seg i dem. Det klarte de ikke. I alle disse landene er det partier knyttet til EPP, men få med en klar kristendemokratisk profil.

Den ungarske statsministeren, Victor Orban, ønsker å etablere et «kristent demokrati», som i hans forståelse betyr et såkalt «illiberalt demokrati».

—  Tarjei Skirbekk

Utover 2000-tallet vokste det frem partier vi kan definere som kristent funderte og nasjonalkonservative flere øst-europeiske land. De meste kjente eksemplene er Lov og Orden partiet (PiS) i Polen og Fidesz i Ungarn. Disse nye partiene fikk i løpet av kort tid høy oppslutning. Både PiS og Fidesz er i dag folkepartier, men de er ikke moderate.

Den ungarske statsministeren, Victor Orban, ønsker å etablere et «kristent demokrati», som i hans forståelse betyr et såkalt «illiberalt demokrati». Til grunn for en slik demokratiforståelse, er at liberale demokratier har for mye fokus på individet, og for lite på det kollektive. PiS og Fidesz ønsker å beskytte nasjonen og den kristne tro. I deres forståelse er en liberal rettstat ikke kompatibelt med et kristent samfunn.

[ Ideen bak KrF var at noe bandt dem sammen som sterkere enn politiske skiller. Det limet ble etter hvert for svakt ]

Suksessformelen sliter

Når tradisjonelle kristendemokratiske partier ser fremover, holder de fast på den katolske og protestantiske sosiallære basert på «omsorg, menneskelighet, subsidiaritet, ansvar og solidaritet.»

Spør du europeiske kristendemokrater, vil de si at denne læren utgjør det beste fra konservativ, liberal og kristen-sosialt syn. De er tydelig på at kristendemokratiet ikke handler om religion, men om en politisk tilnærming basert på fundamentale verdier som enkeltmenneskets verdighet og toleranse, som da skal definere det politiske rommet hvor de «tjener menneskeheten».

Spør du europeiske kristendemokrater, vil de si at denne læren utgjør det beste fra konservativ, liberal og kristen-sosialt syn.

—  Tarjei Skirbekk

Tradisjonelt store kristendemokratiske partier, som det tyske, bygde opp allianser og en heterogen velgergruppe over tid. De har utviklet et politisk ståsted som er annerledes enn konservatisme eller liberalisme. Partiet er like opptatt av det «sosiale» som med «markedet». De er grunnleggende sett internasjonalister og mener samfunnet er fundert i en forståelse av det sosiale og familie, og ikke bare av uavhengige individer. Dette var en suksessformel i mange år. Nå sliter også de.

Den kristne sosiallære i en ny tid

Hvor skal kristendemokrater da bevege seg politisk «to gain new ground»? Hvis de beveger seg for mye til venstre, blir de for like sosialdemokratene, hvis de går til høyre kan de enten bli stemplet som «nyliberalister» eller «nasjonalkonservative». Hvis de blir mer religiøse, mister de flere velgere i mer mangfoldige og sekulære europeiske samfunn. What to do?

Jeg skal ikke prøve å gi noe fasitsvar på de kristendemokratiske partienes utfordringer i Europa, men for alle moderate partier som ønsker å være et folkeparti og en samfunnsformende kraft er brede allianser og balanserende politikk helt sentralt.

Trolig betyr det å samtidstilpasse og balansere kirkens sosiallære med menneskers og samfunns grunnleggende behov. Det handler om å være relevante for velgerne.

[ Navs beskjed til Marit: Du har lite penger å leve for. Men vi kan ikke hjelpe deg ]