Verdidebatt

Folkekirkens spiritualitet

BISKOP-AVGANG: Norges evangelisk-lutherske folkekirke er bygget rundt fire hovedkomponenter som sammen utgjør folkekirkens spiritualitet. Fram mot år 2030 må disse utvikles målbevisst og strategisk.

Søndag holdt jeg min siste gudstjeneste i Fredrikstad domkirke. Etter ti år som biskop i Borg, vil jeg dele mine tanker om veien videre for Den norske kirke.

Det neste tiåret må Den norske kirke målbevisst og strategisk arbeide med hvordan den skal utvikles videre som Norges evangelisk-lutherske folkekirke, uten å være en integrert del av stat og kommuneforvaltningen.

Norges største aktør

Endringen i grunnloven fra 2012 og den påfølgende selvstendiggjøring betyr at Den norske kirke beveger seg fra å være en liten, men respektert aktør i den offentlige forvaltningen, til å fremstå som Norges største aktør i det sivile samfunnet med sine 3,6 millioner medlemmer – 1,5 million flere enn den samlede idrettsbevegelsen.

Oslo  20160219.
Atle Sommerfeldt er biskop i Borg bispedømme med bispesete i Fredrikstad.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Kirken er tilstede og tilgjengelig i alle lokalsamfunn, forvalter en vesentlig del av nasjonens kulturarv, er landets største aktør på landsomfattende kulturarrangementer, er landets største billedkunstgalleri, gir majoriteten av befolkningen rom for å markere livets store begivenheter og har fortsatt nærmere 70 prosent av befolkningen som medlemmer.

Folkekirkens spiritualitet er bygget rundt fire hovedkomponenter som må utvikles videre i tiden framover. Når kirken skal videreutvikle sin spiritualitet må den utvikles fra de stedene kirken fremstår mest betydningsfull for folks liv og er sterkest. Alt for ofte fokuserer vi i kirken på det vi ikke får til og det vi mangler. Langt mer fruktbart er det å la det vi er sterke på danne grunnlaget for utviklingen.

En livsløpskirke

Kirken er stedet for de store begivenhetene i menneskers livsløp, gjenkjennbare for alle mennesker til alle tider og på alle steder. Vi markerer fødsel, overgang fra barn til voksen, innstifting av enheten for reproduksjon og død. Disse livsløpshendelsene er kjernen i folkekirkens spiritualitet og der vi opplever å få en meningsbærende livstolkning. Disse grunnleggende begivenhetene er mange steder supplert med åremålsmarkeringer, som tradisjonen med 50-årskonfirmanter.

Det kan tenkes at vi bør supplere med livsløpshendelser som mange i vår tid oppleve

—  Atle Sommerfeldt

Det kan tenkes at vi bør supplere med livsløpshendelser som mange i vår tid opplever, men som vi ikke har utviklet gode kirkelige markeringer rundt. Eksempler kan være ritualer ved skilsmisse, når foreldre kommer på sykehjem, jubileer knyttet til ekteskapsinngåelsen, avslutning av skolegangen, og forbønn ved inngåelse av samboerskap.

En årshjulkirke

Folkekirken er en årshjulkirke der kirkeårets sykliske gjentagelse knytter seg til mennesker livsfølelse. Jul og påske er de store begivenhetene, supplert med fastetiden, med Kirkens Nødhjelps fasteaksjon som involverer alle lokalsamfunn, og høsttakkefesten som på tilsvarende vis involverer organisasjoner i lokalsamfunnet.

Mulighetene som ligger i pinsen til store feiringer av sommeren og vekstsesongen kan vi sannsynligvis utvikle sammen med kulturaktører lokalt. I vår generasjon har vi utvidet med Lucia-feiringen og Allehelgen som får stadig bredere deltagelse.

Kanskje er det tid for at vi markerer Frans Assisi-dagen også i vår kirke, med en gudstjeneste der mennesker kan bringe sine trofaste kjæledyr til kirkerommet for velsignelse?

—  Atle Sommerfeldt

Kirkens tradisjon er å knytte allmenne årshjulsbegivenheter til kirkens rom og tolkning. Når barnehagene starter Luciafeiringen i kirkene, og kirkene holder åpent under Allehelgen for å gi mennesker mulighet til å ta lyset fra gravstedene inn i kirkens lysglobe, skjer denne tilknytningen i for oss som lever nå.

Mens en i tidligere generasjoner markerte med en messe at husdyrene kom ned fra setra, er det kanskje tid for at vi markerer Frans Assisi-dagen også i vår kirke, med en gudstjeneste der mennesker kan bringe sine trofaste kjæledyr til kirkerommet for velsignelse? Kirkens tilstedeværelse i lokalsamfunnets årshjul handler ikke bare om at mennesker skal komme til kirken, men også at kirken kommer til mennesker når store begivenheter feires.

Kirkens tilstedeværelse på festivaler av alle slag som årlig mobiliserer lokalsamfunnet, er også en måte vi markerer vår tilstedeværelse i folks årshjul.

Kirken er et annerledesrom

Kirkehusene, ofte med gravplasser, er sentrale identitetsmarkører i lokalsamfunn over hele Norge. Rommene gir kontinuitet i lokalsamfunn som gjennomgår store endringer i befolkningssammensetning og livsform. De er annerledesrom, forskjellig fra foreningshusene, gymsalene og kulturhusene, utformet for direkte og indirekte deltagelse og bevegelse.

Den sentrale bevegelsen er frem mot døpefont og alter, men øynenes og ørenes deltagelse i det som skjer i rommet, omfatter alle. Nattverdvekkelsen i Den norske kirke de siste 25 årene viser at vi er i ferd med å utvikle en spiritualitet forankret i Guds handling for oss, mer enn i vår egen kraft eller tilhørighet til et menneskelig fellesskap.

Når vi nå i økende grad finner frem til personlige trospraksiser i rommet, enten ved åpen kirke, uten noe annet enn rommet selv som taler, eller lysgloben eller bønnekrukkene, gir rommet mulighet både til å lytte i stillheten og være alene i fellesskapet. Å utvikle tilgjengelighet samtidig som rommet får være et annerledes og hellig rom for alle slags pilegrimer, vil fornye kirkehusenes relevans for alle folkekirkens medlemmer.

I nestekjærlighetens tjeneste

Den fjerde komponenten i folkekirkens spiritualitet er tilstedeværelsen i samfunnet og å utvikle gode samfunn som sikrer alle mennesker gode levekår og sikkerhet. Den ortodokse kirke kaller dette liturgien etter liturgien. Den store kirkefaderen Johannes Krysostomus sier at denne liturgien gjennomføres i tjeneste for de fattige, som er alteret der den korsfestede og oppstandne møter oss i hverdagen.

Gjennom lovgiving, praksis og institusjonsutvikling har den kristne kirke alltid hatt denne tjenesten i og for samfunnet, som en integrert del av sin identitet. Det finnes ikke en sann kristen kirke uten nestekjærlighetens tjeneste i samfunnet. Også denne siden ved folkekirkens spiritualitet har utviklet seg i dialog med samfunnsforholdene, myndighetenes adferd og menneskers levekår.

Det finnes ikke en sann kristen kirke uten nestekjærlighetens tjeneste i samfunnet.

—  Atle Sommerfeldt

I 1968 knyttet Den norske kirkes bispemøte dette til de universelle menneskerettighetene og la grunnlaget for kirkens samfunnsengasjement i mange tiår fremover. I dette tiåret gir bærekraftsmålene, som verdens statsledere ble enige om i 2015, en tilsvarende ramme for kirkens samfunnsengasjement lokalt, nasjonalt og globalt. På samme måte som de universelle menneskerettighetene, er bærekraftsmålene solid forankret i både den hebraiske bibelen og Det nye testamentets konkretiseringer av nestekjærlighetsbudet.

Den viktigste utvidelsen i forhold til menneskerettighetene er at hele skaperverket inkluderes og at alle samfunnsaktører sammen forpliktes for å nå målene. De danner nå rammen og retning for kommunenes samfunnsplaner, og Norge må rapportere til FN om fremgangen lokalt og bidragene globalt.

Én organisasjon

Så må vi be og arbeide for at den nye organiseringen kirken nå er i ferd med å utvikle, vil bidra til at vår evangelisk-lutherske folkekirke settes i stand til å videreutvikle kirkens oppdrag. Da må kirken i langt større grad enn i dag fremstå som én organisasjon med et forsonet mangfold.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt