Det var ikke ved juletider da den hvite sør-afrikaneren ba om rom i Norge: «Jeg er en hvit mann som ikke vil avtjene verneplikt i en hær som brukes til å undertrykke svarte.»
Jeg fikk spørsmålet i 1987 som personlig rådgiver for utenriksministeren. Jeg spurte videre i departementet. Vi anbefalte at han reiste til en norsk flyplass og søkte om politisk asyl. Han fikk det og «rom» i Norge.
Norges rettsløse
Norske myndigheter har bestemt at asylsøkere som ikke får opphold, må returnere til sitt hjemland. Noen reiser frivillig. Andre blir «returnert». Noen blir såkalt «papirløse». Hvis hjemlandet ikke vil akseptere dem, kan de ikke returneres. Andre vil ikke reise. De frykter forfølgelse. Noen søker kirkeasyl.
Noen, særlig yngre menn, forsvinner. Ingen vet hvor de er. Noen har ikke papirer som overbeviser norske myndigheter om hvem de er. De blir bedt om å skaffe identitetspapirer fra landet de flyktet fra. Det virker som norske myndigheter tror at et undertrykkende vil gi identitetspapirer til en person som har flyktet fra undertrykkelsen? Det er like sannsynlig at regimet ikke vil bekrefte at vedkommende finnes.
Papirløse får ikke lov til å arbeide. De får helsehjelp bare i nødstilfeller. De bor hos bekjente og velvillige – eller i et mottak. I praksis anerkjenner norske myndigheter at mange ikke kan returnere, men de er rettsløse, uten rettigheter i Norge.
Alle må ha noe å leve av. Når mennesker er rettsløse, tyr de til svart arbeid eller grov kriminalitet. Manglende helsestell kan føre til alvorlig til sykdom og store muligheter til å bli en smittebærer. Norske myndigheter aksepterer dette med åpne øyne.
Rettssaken mot Gunnar Stålsett satte søkelys på regjeringens løfte (i Granavold-plattformen) om en «engangsløsning» for eldre, lengeværende asylsøkere. Resultatet er en ordning som omfatter svært få. Arne Viste vil ha papirløse bort fra svart arbeid og kriminalitet. Han vil ha dem i arbeid. Det resulterer i påtale og store bøter.
Den ene ble tilkjent rettigheter av den norske stat. De andre er tilsynelatende uten.
— Trond Bakkevig
Kongo-fareren
Et foreldreløst, norsk barn er hentet fra Syria, men norske myndigheter vil ikke gjøre noe med norske kvinner som var støttespillere for Den islamske stat. De gjorde det vanskelig for seg selv.
En annen nordmann, i tilsvarende situasjon, krysset grenser i Afrika med våpen i hånd – med uklare oppdragsgivere. Han ble dømt for mord. To norske regjeringer brukte millioner for å hente han hjem. Statsministeren og utenriksministeren avbrøt feiringen av syttende mai for å fortelle om hjemkomsten. Fangen fra Kongo kom hjem til frihet.
Hvis Syria-farerne i det hele tatt kommer tilbake, venter rettssaker og fengsel. Norge tok ansvar for fangen i Kongo, men fraskriver seg ansvar for kvinner og barn i Syria. Den ene ble tilkjent rettigheter av den norske stat. De andre er tilsynelatende uten. Er forskjellen at mange Syriafarere har mer melanin i huden, eller er den et innflytelsesrikt nettverk i Norge?
[ Navs beskjed til Marit: Du har lite penger å leve for. Men vi kan ikke hjelpe deg ]
Ansvar for norske borgere
Syria-farerne reiste for å leve blant voldelige islamister, men endte i kurdiske leirer der voldelige islamister nå herjer med kvinner og barn. Enkelte kvinner angrer på sin begeistring for IS, andre gjør det kanskje ikke. Noen politikere ønsker en internasjonal domstol som kan behandle disse sakene. Den finnes ikke.
Kurdiske myndigheter ber Norge hente norske kvinner og barn. Barna kan bli tatt hånd om av norsk barnevern. Kvinnene må møte i retten for å ta ansvar for sine handlinger. Rettsstaten ivaretar menneskeverdet når den stiller mennesker til ansvar. Nå må Norge gjøre det, siden ingen annen myndighet ivaretar norske borgeres menneskerettigheter og menneskeverd.
I virkeligheten handler spørsmålene om samme sak fordi Norge velger å gjøre mennesker rettsløse.
— Trond Bakkevig
De papirløses situasjon og henting av kvinner og barn som har støttet IS, handler tilsynelatende om to ulike spørsmål. Det første om norsk innvandrings- og flyktningpolitikk. Det andre om ansvaret for norske borgere som deltar i kriminelle handlinger i utlandet. I virkeligheten handler spørsmålene om samme sak fordi Norge velger å gjøre mennesker rettsløse.
Den første gruppen er rettsløs i Norge. De norske borgerne i Syria er gjort rettsløse. Til forskjell fra fangen i Kongo, blir de overlatt i en situasjon hvor de ikke har rettigheter hverken i Kurdistan eller i Norge.
Menneskeverdets vokter
Detaljer i norsk flyktning- og innvandringspolitikk hører ikke hjemme på kirkens bord. Ingen, heller ikke kirken, mener at norske grenser skal være åpne. Antall kvoteflyktninger og bestemmelser i norsk grensekontroll må overlates til politikeres og legfolks samvittighet og vurdering. Hva norske borgere engasjerer seg i her til lands eller i utlandet, er ikke kirkens sak før det blir et spørsmål om menneskerettigheter og menneskeverd.
Ingen skal være rettsløse, enten de er papirløse i Norge eller norske kvinner i Syria.
— Trond Bakkevig
Kirken skal alltid være menneskeverdets vokter. Menneskeverdet sikres ved at rettsstaten respekterer at ethvert menneske har rettigheter. Kristen tro reflekteres i Menneskerettserklæringens artikkel 6: «Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.» Nøkkelordet er «overalt». Ingen skal være rettsløse, enten de er papirløse i Norge eller norske kvinner i Syria.
Alle mennesker har sitt verd, uavhengig av hudfarve, etnisitet, kjønn eller seksuell orientering. Alle har menneskeverd uavhengig av om de er på Norges grense, er kommet over den, eller er norske borgere.
Dette handler ikke om politikk, men om menneskeverdet. Selv om det heller ikke i vårt land er rom for alle som vil ha det, skal ingen være eller bli gjort rettsløse.
[ Frp-Helgheim provosert av rasisme: – Det som er galt med Masud, er at han er fra Ap ]