I løpet av det offentlige ordskiftet om The Send, som skal gå av stabelen i Telenor Arena 25. juni 2022, har det fremkommet kommentarer i både aviser og på sosiale medier om hva det betyr å følge Jesus. Noen av ytringene er kritiske til The Send, mens andre er positive. Flere av innspillene oppleves konstruktive og gode, særlig har stipendiat Hans Eskil Vigdel og prest i DNK, Vidar Bakke, gitt gode innspill.
Denne konstruktive dialogen er helt nødvendig, og da ikke bare for The Send, men for alle som formidler kristen tro til unge mennesker.
Videre vil jeg forsøke å gi noen generelle betraktninger om forkynnelse, og hvordan vi alle står i fare for å benytte falske dikotomier i formidling av kristen tro til unge mennesker.
[ Karoline Nyhaug (25) er del av The Send-ledelsen: «Jeg vil ikke bli umyndiggjort» ]
Trenger Gud meg?
Gud trenger meg ikke. Han er nemlig opphavet til alle ting og har skapt alt som finnes, ut av ingenting. Derfor er ikke Gud avhengig av hverken mennesker eller ressurser. Dette perspektivet gjør at vi mennesker kan senke skuldrene og det fritar oss fra et tyngende ansvar som dypest sett tilhører Gud selv, som både skaper, livgiver og opprettholder av alle ting.
På den andre siden; av en eller annen grunn jeg ikke helt skjønner, har Gud gjort seg avhengig av menneskene for at hans rike skal vokse og bygges – for at verden skal utvikles og forbedres. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom de fem eksplisitte misjonsbefalingene i Det nye testamentet – hvor Jesus sender oss til verden på samme vis han selv ble sendt (Joh 20,21).
Den treenige Gud bruker skapningen til å forvalte livet han har skapt, selv gitt liv til og som han selv opprettholder med sitt ord.
Av en eller annen grunn jeg ikke helt skjønner, har Gud gjort seg avhengig av menneskene for at hans rike skal vokse og bygges
— Andreas Nordli
I dette finnes et paradoks; Gud trenger meg ikke. Samtidig inviterer han meg til å være hans medarbeider. Invitasjonene til menneskeheten, som finnes i kulturmandatet (1 Mos 1,28), definerer vårt oppdrag. Dette beskrives også i 1 Mos 2,15 «Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den». Interessant nok er det hebraiske begrepet å dyrke det samme som også brukes om å tilbede i for eksempel Salmenes bok. Paulus summerer det opp på følgende vis; «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst» (1 Kor 3,6).
Gud trenger meg ikke. Men Gud vil bruke meg. Vår formidling trenger å romme spenningen i begge perspektivene som komplementære sannheter – uten at vi skaper motsetninger mellom dem.
Tro eller tvil?
Alle som prøver å følge Jesus vet at tro ikke er en konstant størrelse. I perioder kan den være livskraftig. Andre tider er Jesus borte fra våre øyne og vi evner ikke å tro, selv om vi så gjerne skulle ønske vi kunne. Denne erfaringen forteller oss at tvilen og troen ikke er motsetninger, men nærmest som to sider av samme sak.
For noen unge mennesker kan tvilen bli som en fiende av troen. Dette har gjerne sitt utgangspunkt i idealisme – og fristelsen til å gi enkle svar på kompliserte spørsmål.
I Bibelen gis det rom for tvil. Dette kommer tydelig til uttrykk før misjonsbefalingen gis i Markus 16,15. I både vers 11 og 13 sier Markus direkte at disiplene ikke trodde at Jesus var oppstått fra de døde. Det samme kommer frem i vers 17 i Matteus 28: «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte». Trass disiplenes tvil, gir Jesus misjonsbefalingen til disiplene.
Tro kan derfor ikke formidles uten at det gis rom for undring og tvil. Slik blir ikke tvilen en motsats til tro – men kan være en integrert del av livet som Jesu etterfølger.
For noen unge mennesker kan tvilen bli som en fiende av troen.
— Andreas Nordli
Være eller gjøre?
Den tredje motsetningen handler om å være eller gjøre. Igjen, begge deler er riktig. Først og fremst er vi Guds barn. Dette er fundamentalt i vår tro. Frelsen hviler ikke på hvem jeg er eller hva jeg har gjort. Jeg er fordi Jeg Er var først.
På den andre siden sier Jakobs brev at en tro uten gjerninger er en død tro. Troen viser seg i handlinger. Refrenget i Moseloven beskriver disse handlingene som omsorg for «enker, farløse og innflyttere», et refreng som repeteres gjennom hele Det gamle testamentet og som fortsetter i Det nye testamentet. Disse gjerninger handler også om å formidle Guds godhet med ordene våre.
Og på denne måten er begge deler sant: Vi er kalt til å være. Vi er kalt til å gjøre.
[ Epleskrott-metaforen slo henne i magen: – Jeg ble besatt av å bli ren ]
Indre eller ytre kall?
Paulus skriver at troen kommer av å høre evangeliet forkynt. Mange fotballtrenere benytter samme prinsipp i garderoben før en kamp, når de maner spillerne til tro; de kan faktisk vinne kampen!
Det ytre kallet gis i Jesu ord; «følg meg!». Dette ytre kallet trenger heller ikke være eksplisitt formidlet, da et behov i seg selv gjerne kan fungere som et implisitt ytre kall.
I enkelte lavkirkelige sammenhenger forstås hørelsen av forkynnelse nærmest som et tredje sakrament. «Å høre seg frelst», kunne man gjerne tidligere si på bedehusene. Dette skjer når ordet om frelse formidles på en slik måte at tilhøreren forstår at Gud allerede har frelst mennesket gjennom sin død på korset – en frelse som blir synlig gjennom kirkens to sakramenter. Det ytre kallet – enten til frelse, etterfølgelse eller tjeneste – spiller en helt sentral rolle.
Det viktigste paradokset er Jesus selv.
— Andreas Nordli
Samtidig, dersom man tar valg basert på et ytre kall alene, kan det skape dissonans i vårt indre liv. I kristen formidling trenger vi å gi rom for at det ytre kallet sanksjoneres med en indre opplevelse – eller en indre motivasjon. Dersom dette ikke er på plass, degraderes mennesket lett til en robot som kun handler på befalinger og instruks. Slik krenkes menneskers autonomi, integritet og egenverdi. Dette er det dessverre mange som har opplevd.
God kristen formidling evner å omfavne både ytre og indre motivasjon, hvor det indre og ytre kallet integreres; vi kan beveges av ytre påvirkning, men beveggrunnen finnes i den indre motivasjonen som oppstår.
Flere paradokser
Det er mange paradokser vi kunne tatt oss tid til å omtale; erfaringsbasert tro eller skriftbasert tro? Etterfølgelse eller tjeneste? Nabolag eller folkeslag?
Det viktigste paradokset er Jesus selv. Han presenteres i Guds ord som både Menneskesønn og Gudesønn. Han er begge deler fullt ut.
Som kristne formidlere trenger vi å holde paradoksene sammen – ikke som et enten/eller – men som et både/og. Lett? Ikke nødvendigvis. Men vi prøver. Også på The Send skal vi forsøke. Så vil det helt sikkert være nyanser som vi ikke klarer å reflektere godt nok i løpet av en enkeltdag. Det vil ettertiden eventuelt fortelle oss.
[ Den nye trosministeren tåler ikke fordømmingen i enkelte kristne miljøer ]