Ikke ta penger fra verdens fattige

Klimakampen er vår tids største utfordring, og klimaendringene rammer de fattigste aller hardest. Det trengs en kraftig innsats for å kutte utslipp både her hjemme og globalt.

Som et rikt land, som forurenser mye har Norge en forpliktelse til å bidra mer i arbeidet for å få ned internasjonale klimautslipp. Det blir imidlertid fullstendig feil dersom vi sender regningen for økt klimaengasjement til verdens fattige, ved å ta pengene fra fattigdomsbekjempelse og bistand. Dessverre, har den nye regjeringen gått langt i å åpne for nettopp dette.

[ Sylvi Listhaug raser mot klima-forbønn ]

Klare internasjonale regler

I Hurdalsplattformen står det at Norge skal bruke en prosent av bruttonasjonalinntekten på internasjonal satsing for Bærekraftsmålene. Dette kan høres tilforlatelig ut, og mange vil oppfatte det som en direkte videreføring av KrFs gjennomslag de siste 8 årene, hvor KrF har vært garantisten for at 1 prosent av BNI skal gå til utviklingsbistand.

Men internasjonal satsing for Bærekraftsmålene kan innebære mye mer enn det som er bistand. Det er nemlig klare internasjonale regler for hva som regnes som utviklingsbistand, som enkelt fortalt handler om at det må være penger for å bekjempe fattigdom i utviklingsland.

Satt på spissen blir det jenta i Malawi som ikke får skolegang og familien i Niger som ikke har mat på bordet, som betaler prisen for å nå internasjonale klimamål.

—  Kjell Ingolf Ropstad og Dag Inge Ulstein

Verken rettferdig eller bærekraftig

Ved å gjøre dette stiller Norge seg i rekke med andre rike land som velger å hente penger til andre gode formål, for eksempel klimapolitikk, gjennom å kutte i tradisjonell utviklingshjelp og fattigdomsbekjempelse. Det er verken rettferdig, effektivt eller bærekraftig. Satt på spissen blir det jenta i Malawi som ikke får skolegang og familien i Niger som ikke har mat på bordet, som betaler prisen for å nå internasjonale klimamål.

Arbeidet for å bekjempe fattigdom i utviklingsland, risikerer å bli presset ut for å dekke behovet for å finansiere andre felles utfordringer. Regjeringen vil på den ene siden beskytte vanlige folk i Norge mot konsekvensene av økte klimaavgifter. På den andre siden åpner de for å ta penger fra folk i fattige land for å vise klimamuskler. Det er urettferdig, usolidarisk og ikke bærekraftig.

[ Statsbudsjettet: Kutter én av KrFs store seire ]

Innstendig bønn til den nye regjeringen

KrF mener en økning i klimafinansiering må komme i tillegg til tradisjonell bistand. Det fulgte vi opp i regjering gjennom etablering av et klimafond for fornybar energi i utviklingsland, der pengene i all hovedsak blir hentet utenfor bistandsprosenten.

Dette grepet har av miljøorganisasjoner blitt omtalt som noe av det viktigste vi kan gjøre for klima. Slike grep er kjempeviktige, og vi ber innstendig den nye regjeringen om å følge opp dette. Men, gjør det uten å ta pengene fra de aller fattigste!

Det skulle bare mangle

For det finnes ikke noe ambisiøst ved å fortrenge andre viktige formål på bistandsbudsjettet for å hente flere klimapenger. For KrF er fattigdomsbekjempelse og klimakrisen to kamper som må kjempes samtidig. Det er mye klimainnsats som er god bistand og god bistand bør bidra til å nå klimamålene. Men, regjeringen må finne friske midler utenfor bistandsbudsjettet for å møte internasjonale klimaforpliktelser.

Det er ingen bærekraftig løsning å kutte i internasjonal fattigdomsbekjempelse for å dekke klimaregningen. Vi forventer at den nye regjeringen viser at de klarer å bruke de resterende 99 prosentene av statsbudsjettet til offensive klimatiltak som kutter utslipp i Norge og internasjonalt, og ikke tar fra verdens fattige på veien. Det skulle faktisk bare mangle.

[ Regjeringen kutter støtte til friskoler ]