Ved første øyekast ser den tilforlatelig ut, der den står på side 81 i Hurdalsplattformen: «Vi vil bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft». Er ikke dette bare det samme som vi har vært enige om lenge i Norge – at vi skal gi én prosent i bistand?
Så enkelt er det nok dessverre ikke. Hurdalsplattformen sier ikke at én prosent skal gå til bistand, men til «internasjonal innsats». Det er klare regler for hva som godkjennes som bistand. Litt forenklet er det midler som skal bidra til økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. Enda mer forenklet kan man si at det er midler som skal bekjempe fattigdom.
Sloss for verdens fattige
Når Støre-regjeringen skriver «internasjonal innsats», er det formodentlig for å åpne for at andre typer «internasjonal innsats» kan finansieres gjennom «én-prosenten». Det kan være gode formål, for all del. Internasjonale utfordringer knyttet til klima, miljø, helse, migrasjon, fred og sikkerhet vil kreve stor innsats og betydelig finansiering i årene som kommer.
For finansminister Trygve Slagsvold Vedum kan det selvsagt være fristende å la bistandsbudsjettet finansiere den «internasjonale innsatsen» på disse områdene.
Men jeg håper hans partikollega, den dyktige, nye utviklingsministeren Anne Beathe Tvinnereim, setter foten ned. Hennes jobb er å sloss for verdens fattige. Og det er ikke rettferdig at verdens fattige skal ta regningen for å løse de store utfordringene som møter hele menneskeheten, og som i stor grad er skapt av de rikeste landene.
Dette er ikke tiden for et hvileskjær i kampen mot global fattigdom.
— Erik Lunde
Et verdispørsmål
Det er selvsagt fullt mulig å finne midler til globale klima-, helse- og migrasjonstiltak på andre måter enn å spise av den budsjettposten som primært handler om å utrydde fattigdom.
Å utrydde fattigdom er et verdispørsmål. Hvis vi mener noe med at «alle mennesker er født frie, med samme menneskeverd og menneskerettigheter», slik det er formulert i FNs menneskerettigheter, kan vi ikke akseptere at fattigdom truer liv og rettigheter for en stor del av verdens befolkning.
Men å utrydde fattigdom er også noe som er i vår felles interesse. Vi klarer ikke å løse klimakrisen, stoppe tapet av naturmangfold, skape en bærekraftig økonomisk vekst, forhindre globale helsekriser, redusere andelen mennesker på flukt og skape fred og forsoning uten å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet.
Vi trenger fortsatt en sterk satsing for å gi mennesker og samfunn en mulighet til å løfte seg selv ut av fattigdom, for eksempel ved å sikre alle rett til utdanning og skape nye, grønne jobber.
Dette er ikke tiden for et hvileskjær i kampen mot global fattigdom.