Verdidebatt

Må hun selge sin elskede hytte?

FATTIGDOM: Jeg kjenner en enslig minstepensjonist som lider i stillhet og skam. Forskjellene i dette landet er blitt så store at de på toppen ikke har noen forutsetning for å forstå hennes hverdag.

John Sylte, fattigdom, debatt

Dette er et åpent brev til landets ledende politikere, med et klart og tydelig spørsmål. Det er vanskelig å nå frem, derfor gjør jeg det slik.

Jeg kjenner ei som er enslig minstepensjonist og som får utbetalt 188.000 kroner i året etter skatt, inkludert KLP. Jeg og andre har involvert oss, og hjulpet henne med å søke bostøtte hos Husbanken og sosialstøtte hos NAV. Begge ble avslått, fordi hun skal ha for stor formue.

John Sylte, sokneprest

Hytta brukes mot henne

Hun arvet en hytte av onkelen sin for noen år tilbake. Den lille hytta er en familiehytte som hun setter veldig høyt, og som hun husker helt fra barndommen. Den inneholder ingen luksus, slik vi er vant med å se i dag. Denne hytta blir tolket som formue, som om vi her snakket om Stein Erik Hagen.

I praksis tilsier en hytte utgifter, som hun har store problemer med å dekke. Når en søknad om økonomisk støtte leveres inn, så brukes hytta for alt det er verdt – på en måte som faller i søkerens disfavør. Den blir regnet inn som inntekt, slik at hun på papiret har en «fiktiv» inntekt på 29.000 kr pr måned. Derfor får hun selvfølgelig avslag på søknaden sin om bostøtte.

Dette syns jeg er utpønsket, for i virkeligheten får hun utbetalt 15.745 kr, inkludert KLP. I tillegg skal hun betale eiendomsskatt på hytta. Dette er ikke annet enn lureri i mine øyne. Det er tydelig at man lager regler slik at de som trenger hjelpen mest faller utenom.

Ropstad-saken

Dette rammer de svakeste i samfunnet vårt, de som ikke selv har krefter til å kjempe sin sak og prøve å nå frem. De får avslag, blir stille og lider i stillhet og skam. Det er uverdig.

I 2021 ble fattigdomsgrensen i Norge beregnet til 247.000 kroner (VG 14. februar 2021). Hun jeg kjenner får 15.064 kroner mindre enn det i året, hvis man da ikke inkluderer hytta, slik Nav og Husbanken gjør.

Skal hun være nødt til å selge hytta hun arvet, som onkelen hennes ønsket at hun skulle ha – for å få hjelp til ikke å leve under fattigdomsgrensa i Norge i dag? Ifølge hjelpeapparatet er svaret et tydelig «ja».

I kjølvannet av Ropstad-saken, så skal jeg ærlig innrømme at jeg lar meg provosere.

—  John Sylte

I kjølvannet av Ropstad-saken, så skal jeg ærlig innrømme at jeg lar meg provosere. Jeg er ikke ute etter Ropstad personlig, for dette tror jeg gjelder flere på Stortinget. Han gjorde da heller ingenting ulovlig, så vidt jeg forstår, han bare benyttet seg av ordningene som var tilgjengelig.

Det gjør det hele enda mer provoserende. Hvorfor skal de som har mye fra før, få enda flere gunstige ordninger, mens de som har lite må møte et kaldt byråkrati? Jeg er redd de som er valgt til å styre oss har fjernet seg for langt fra dem de er satt til å tjene. De får tilgang til ordninger hun jeg kjenner aldri har mulighet til å få. I stedet skal hun måtte møte ydmykende avslag på hjelp.

Har gjort sin borgerplikt

Forskjellene er så store at de på toppen ikke har noen forutsetninger for å forstå hverdagen til hun jeg kjenner. Akkurat det føles utrygt. Jeg tror ikke de en gang merker de økte prisene i samfunnet, som kan slå fullstendig bena under en som henne. Jeg tror ikke de aner hvordan det er å leve på en daglig økonomisk knivsegg, hvor man lever i frykt for enhver uforutsett regning. Forskjellen på fattig og rik øker i samfunnet vårt, og med den svekkes samholdet.

Har denne kvinnen sløst med pengene? Nei. Har hun vært uforsiktig med pengene? Nei. Bruker hun pengene på dyre ferier? Nei.

—  John Sylte

Har denne kvinnen sløst med pengene? Nei. Har hun vært uforsiktig med pengene? Nei. Bruker hun pengene på dyre ferier? Nei. Hun ble tilfeldigvis syk, etter å ha tatt en lang høgskoleutdanning, på vei inn i et yrke hun brant for.

På tross av dette har hun gjort sin borgerplikt. Hun har betalt sine regninger i tide, og hun har oppfostret barn som i dag bidrar i samfunnet. Men hun skal altså ikke få hjelp til å få klumpen i magen bort.

Dette er ramme alvor

Nok valgprat nå, jeg ønsker et klart svar. Er dette ok? Ønsker vi å ha det slik? Om vi ønsker å ha slike ordninger (for det er politikerne selv som har lagt opp til at hun ikke skal få støtte når hun ber om hjelp), så si det rett ut, uten vissvass og tomme fraser.

For dette er virkeligheten for mange nordmenn der ute, det er ramme alvor for dem. Dette må man forholde seg til på en bedre måte. Det eneste som kan hjelpe hun jeg kjenner, er praktisk hjelp. Tomme valgløfter har vi prøvd, de funker ikke.

Vårt Land har fått innsyn i avslagene fra Nav og Husbanken.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt