Gjennom historien har det vært store variasjoner i hvilke bibeltekster som er blitt lest og prekt over i gudstjenesten. I 1977 skjedde i så måte en viktig endring i Den norske kirke. Fra det året av ble bibeltekstene som leses i hovedgudstjenesten utvidet, fra tidligere bare å ha vært hentet fra Det nye testamente (NT) til også å omfatte tekster fra Det gamle testamente (GT).
Samtidig ble det også bestemt at noen ganger i løpet av kirkeåret skulle prekenen holdes over enten den gammeltestamentlige teksten for søn- eller helligdagen eller over teksten fra de nytestamentlige brevene (epistelteksten) istedenfor over teksten fra evangeliene.
Fra å ha ligget på 12–13 er antallet søn- og helligdager med GT eller episteltekst som prekentekst, i løpet av et kirkeår i det siste blitt redusert til tre–fire ganger. På Kirkemøtet 11.–16. november foreslås det å avvikle ordningen med særskilte prekentekster helt.
GT og NT i den tidlige kirke
GT var Jesu og apostlenes hellige skrift, som de leste og underviste fra. Vi kan også si at de prekte over tekster fra GT, Jesus over Jes 61,1–2 under en synagogegudstjeneste i Nasaret (se Luk 4,16–21) og apostelen Peter over Joel 3, Salme 16 og Salme 110 på pinsedag (se Apg 2,14–36).
Den første delen av NT som ble samlet og lest i gudstjenesten i de tidlige kristne menighetene, var Paulus-brevene (jf. 2 Pet 3,16; Kol 4,16). Altså har fra kirkens første tid ikke bare fortellinger om Jesus og ord av ham, nedtegnet i de fire evangeliene, fått lyde i gudstjenesten – men også GT og episteltekster er blitt lest og forkynt over.
Da skipsrederen Markion på 140-tallet i menigheten i Roma ville sikre en sann evangelisk forståelse av troen mot det han oppfattet som jødisk loviskhet, gjorde han seg til talsperson for en slanket bibel, kun bestående av Lukasevangeliet og ti av Paulus-brevene. Både i Roma og andre steder avviste de kristne dette anslaget mot GT og resten av NT. Hvorfor var og er det viktig å beholde begge testamentene i sin helhet som kirkens bibel?
[ Holder fast ved fortapelsen – men oppfordrer unge til å tenke nytt om helvete ]
NT bygger på GT
De nytestamentlige skriftene kan utelukkende forstås på bakgrunn av GT. Bibelens «store fortelling» tar til i Første Mosebok, utfoldes videre gjennom hele GT og finner etter NTs selvforståelse sin fortsettelse og fullendelse der. Det er den samme Gud, Herren, som taler og handler i GT og som Jesus proklamerer som sin Far.
GT er en uoppgivelig kilde for kristen skapelsesteologi og en ressurs i aktualisering av menneskeverdet og av forvalteransvaret for skaperverket. Det samme gjelder for det vi kaller frelseshistorien: Etter at synden hadde ødelagt harmonien i Guds skapte verden, gav Gud menneskeheten og verden en ny start ved å kalle Abraham med formål å bringe frelse og velsignelse. Abraham ble stamfar til Israel, Guds utvalgte folk, som Herren forærte landet – med Jerusalem, Davidsætten og templet som stedet for sitt nådige nærvær i folket.
GT er en uoppgivelig kilde for kristen skapelsesteologi og en ressurs i aktualisering av menneskeverdet og av forvalteransvaret for skaperverket.
— Holter og Ådna
Alle disse elementene bekreftes og videreføres i NT: Abraham er de troendes far, kirken er fortsettelsen og utvidelsen av gudsfolket Israel, det lovede landet får sin videreføring og universelle oppfyllelse i Guds rike, Jesus er Davids sønn og Messias. Alle disse forbindelseslinjene og GTs betydning i kristen teologi tilsier at det ikke er nok bare å lese GT-tekster i gudstjenesten, men det må også prekes over de gammeltestamentlige tekstene.
Det er forskjell på GT og NT. Dette må kristne forkynnere være seg bevisst og unngå overfladiske og lettvinte tilpasninger og nivelleringer. Det er også et uomgjengelig krav at predikantene utviser sensitivitet og respekt for det faktum at den hebraiske Bibelen – bestående av Loven, Profetene og Skriftene – også er synagogens hellige skrift.
Som kristne teologer og forkynnere må vi derfor føre en kontinuerlig samtale med våre jødiske søsken i Det Mosaiske Trossamfund om GT-tekstene og deres utleggelse.
[ Laget-generalen kritiseres for liste med «Ti sekulære bud» ]
Behov for tilrettelegging
Forslaget som fremmes for Kirkemøtet i høst, går ut på at ordningen med at Kirkerådet fastsetter særskilte prekentekster for noen søn- og helligdager, oppheves. Selv om dermed noen få GT- og episteltekster ikke lenger foreskrives, vil den enkelte predikant fremdeles ha anledning til å velge å preke over disse lesetekstene (eller andre bibeltekster) istedenfor over evangelieteksten.
Imidlertid vil det trolig bare være et lite mindretall av prestene i Den norske kirke som vil benytte denne anledningen, og uansett vil forslaget fremlagt for Kirkemøtet overlate til tilfeldigheter og individuelle valg hvor ofte en menighet vil få høre en preken over en GT- eller episteltekst.
Som kirke må vi se viktigheten av at hele Guds ord og råd får lyde i gudstjenestene våre
— Holter og Ådna
Etter vår oppfatning trengs det også i fortsettelsen en koordinert tilrettelegging av når det i høymessen skal holdes preken over en annen bibeltekst enn dagens evangelietekst. Som kirke må vi se viktigheten av at hele Guds ord og råd får lyde i gudstjenestene våre – ikke bare som lesetekster, som predikanten i større eller mindre grad trekker inn i forkynnelsen av evangelieteksten, men som direkte prekentekster hentet fra GT og epistlene.
Hvis ordningen med særskilte tekster oppheves, vil det sende ut et svært uheldig signal: 1) Evangeliet er bare å finne i «evangeliene». 2) GT er annenrangs i kirkelig sammenheng, enten fordi man ser på denne delen av Bibelen som lovisk og mangelfull, eller fordi man av respekt for synagogens hellige skrift tenker at kristne bør avstå fra å benytte GT i sin forkynnelse.
Denne signaleffekten er sikkert ikke intendert av dem som fremmer forslaget, men vi frykter at den like fullt er reell.
[ Obos-sjefen ble latterliggjort for at han sa at Jesus er hans forbilde ]