Verdidebatt

Vi er kalt til å tjene, ikke regjere

HERREDØMME-TEOLOGI: Ungdom i Oppdrag blir dessverre tatt til inntekt for en teologi og samfunnssyn som er fjernt fra det vi står for.

Det har i løpet av de siste månedene vært skrevet artikler om konseptet «de syv fjell», hvor Ungdom i Oppdrag blir tatt til inntekt for et teologisk syn som er fjernt fra det vi står for. Med dette vil jeg forsøke å oppklare.

Loren Cunningham, grunnlegger av Ungdom i Oppdrag internasjonalt, klassifiserte i 1975 samfunnet i syv ulike sektorer. Han var inspirert av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer (1912-1984). Cunninghams inndeling av samfunnet var på mange måter en strategisk tilnærming til hvordan kristne kunne engasjere seg på ulike samfunnsområder.

De syv områdene var familie, forretningsliv, kirke og religion, utdanning, media, politikk og kultur. I begynnelsen kalte Cunningham denne inndelingen for «de syv klasserom».

Mens Schaeffer stod bak mye av den teologiske tenkningen og de historiske refleksjonene, var Cunninghams hensikt å utforme en helhetlig strategisk og praktisk tilnærming for kristent samfunnsengasjement. Cunningham var også indirekte inspirert av den nederlandske teologen og politikeren Abraham Kuyper (1837-1920), som er mest kjent for sin utvikling av «public theology» og artikuleringen av «common grace».

Kuypers store livsverk handlet om å forstå og praktisere et kristent verdensbilde innenfor rammeverket av samfunn og kultur.

Andreas Nordli, Leder i ungdom i oppdrag. Har skrevet bok om å tro på og leve med Gud.

Ny dimensjon til misjonsarbeidet

Gjennom klassifiseringen av ulike samfunnsområder, ville Cunningham vise at kristent samfunnsengasjement var en like viktig del av misjonsbefalingen som tradisjonell evangelieformidling; dette skulle være en praktisk anvendelse av misjonsbefalingen i Matteus 28,19, men da utenfor kirkens sfære.

Mens misjonsbefalingen i Markus 16,15, som nærmest ensidig fokuserer på evangelieformidling, og som frem til da hadde vært Ungdom i Oppdrags eneste virkemål, ville Cunningham med dette inkludere en ny dimensjon til organisasjonens misjonsforståelse og misjonsarbeid.

Cunningham kommer selv fra en lavkirkelig pinsetradisjon i USA, hvor «sjelenes frelse» var det sentrale i kristent arbeid. Med «de syv klasserom» utviklet han perspektivet, altså at «evangeliet om Guds rike» er holistisk – det gjelder hele mennesket og hele samfunnet, det handler ikke bare om «sjelenes frelse».

Med «de syv klasserom» utviklet han perspektivet, altså at «evangeliet om Guds rike» er holistisk

—  Andreas Nordli

Han benyttet begrepet «syv klasserom», nettopp fordi han mente vi som kirke trengte å lære hvordan vi kunne engasjere oss i samfunnet. Senere ble samme konsept kalt «de syv samfunnsområder» – eller på engelsk «The Seven Spheres of Society».

Utover 1990-tallet begynte flere amerikanske teologer og kristne ledere i USA å videreutvikle Cunninghams tanker. Fra å bli kalt «syv klasserom» eller «syv samfunnsområder», var det flere og flere som begynte å benytte begrepet «de syv fjell» (The Seven Mountain Mandate).

Perspektivet som ligger bak dette begrepet er annerledes enn det Cunningham opprinnelig mente å artikulere – og siden Cunningham ofte blir oppgitt som kilde for denne tenkningen, blir Ungdom i Oppdrag dessverre derfor tatt til inntekt for en teologi og samfunnssyn som er fjernt fra det vi står for.

Pervertering av Cunningham

Mens Ungdom i Oppdrag mener at denne inndelingen av samfunnet kan være en hjelp til å forstå hvordan et kristent samfunnsengasjement kan se ut i praksis, og hvordan kristne kunne tjene samfunnet med sine gaver positivt «nedenfra» gjennom å tjene og leve inkarnerte liv i denne verden, handler «The Seven Mountains Mandate» dessverre om noe annet.

Tanken bak «de syv fjell» er at samfunnet skal styres av kristne «fra toppen» – derav begrepet «syv fjell». Altså; kristent engasjement er synonymt med posisjonelt lederskap, hvor kristne skal innta maktposisjoner innenfor alle disse syv områdene. Denne posisjonelle makten skal da føre til samfunnstransformasjon.

Det er ikke rart om noen tenker at dette ligner teokratiske prinsipper hvor landet skal kristnes med lov og tvang.

—  Andreas Nordli

Gjennom at kristne inntar lederposisjoner innenfor alle disse syv samfunnsområdene, skal «salvelsen» fra fjelltoppene renne nedover og berøre samfunnet gjennom Guds velsignelser. Det er ikke rart om noen tenker at dette ligner teokratiske prinsipper hvor landet skal kristnes med lov og tvang. Jeg mener «dominionisme» – som gjerne oversettes til «herredømme-teologi» på norsk – er en pervertering av Cunninghams opprinnelige tanke om kristent samfunnsengasjement.

At samfunnet skal «rekristnes» gjennom posisjonell makt står langt fra vår demokratiske tenkning. Og ved siste presidentvalg i USA fikk dette betydelige utslag, hvor begrepet herredømme-teologi ble brukt av enkelte som grunnlagstenkning i sin støtte til Trump. Dessverre var dette med å gi legitimitet for enkelte deler av den kristne støtten til tidligere president Trump.

Kalt til å tjene, ikke regjere

Når kirken har evnet å integrere seg positivt i samfunnet gjennom å tjene «enker, farløse og innflyttere», da har kirken vært på sitt beste. Dette krever at kirken er en aktør med et positivt samfunnssyn og en åpenhet til kulturen rundt seg. I en slik tenkning kan ikke kirken «dominere».

De epokene i historien hvor kirken har styrt samfunnet, er ikke av de stolteste øyeblikkene i kirkens historie. Som kristne trenger vi å representere «Faithful Presence» – et trofast nærvær i samfunnet rundt oss, slik forfatteren James D. Hunter skrev i boken sin To Change The World: The Irony, Tragedy & Possibility of Christianity in The Late Modern World i 2010.

Slik vil kirken uselvisk tjene «nedenfra» og ikke regjere «ovenfra». Dette er herredømme-teologiens antitese.

—  Andreas Nordli

Mens herredømme-teologi forutsetter at makt kan forandre tilværelsen og føre til reformasjon og «rekristning» av ulike samfunnsområder, så er problemet ganske enkelt at dette ikke er en bibelsk tanke.

Den kristne kirke er kalt til å tjene, ikke regjere. Så kan selvsagt enkeltpersoner fra kirken innta ledende posisjoner i samfunnet, men kirken eller kirkens representanter kan aldri utøve makt eller tvang for å påtvinge andre mennesker en kristen moral – selv om dette dessverre også er en del av kirkens historie.

Det «trofaste nærværet» forutsetter vilje til å uselvisk ofre noe for andre mennesker og leve i overgivelse til menneskenes felles beste, med særlig tanke på «enker, farløse og innflyttere», slik refrenget i Moseloven formidler det. Slik vil kirken uselvisk tjene «nedenfra» og ikke regjere «ovenfra». Dette er herredømme-teologiens antitese. Og dette er kirkens kall.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt