Paulus’ kvinnesyn og den ironiske ettervirkningen

«En torn i kjødet.» «Tro, håp, og kjærlighet.» «Et pauli ord.» Disse kjente uttrykkene er formulert av eller om én person: Paulus, en ressurssterk hellenistisk jøde fra Tarsus i Lilleasia.

Likevel våger jeg påstanden at når folk flest hører navnet Paulus, tenker de ikke på disse uttrykkene, men på uttrykket «Mannen er kvinnens hode» fra hans første brev til Korinterne (11,3) – eller på råd om kvinners underordning i Titus og Timoteus-brevene, antikke versjoner av «fan-fiction» tilegnet Paulus av hans disipler.

Merkelappen «negativt kvinnesyn» er en grov reduksjon av mannen som også kan kalles kristendommens grunnlegger. Men den illustrerer hvor viktig kjønn er i teologien.

Historisk kontekst

For å komme nærere hva Paulus kan ha ment, må han leses i sin historiske kontekst. Vi må følge tråden gjennom historien: hvordan tekstene har blitt oppfattet og tillagt ulik vekt til ulike tider, for å forstå hvordan tekstene hans gradvis har fått den betydning de har for mange i dag.

Paulus skrev til sitt nettverk rundt midten av det som i dag kalles første århundre. Selv om ikke alle hans brev er bevart (se f.eks. Kol. 4,16), ble mange snart ansett som bevaringsverdige.

Da han skrev, var ordet «kristen» ennå ikke «oppfunnet», i alle fall ikke skrevet ned. Det skjer ikke før forfatteren av Apostlenes Gjerninger omtrent et halvt århundre senere forteller om hvor og hvordan ordet først ble tatt i bruk (Apg. 11,26).

Da han skrev, var ordet «kristen» ennå ikke «oppfunnet», i alle fall ikke skrevet ned.

—  Jorunn Økland

I denne forstand kan man si at Paulus var «før kristendommen»: Da han skrev, fantes ingen spesifikt kristen skrift, deres hellige skrift var det gamle testamente, gjerne på gresk. Ord som i dag er tungt teologisk ladd i oversettelse, som «nåde», «tro», «synd», «frelse», hadde dagligdagse betydninger blant gresktalende i Romerriket.

Paulus «lader» ordene for å forklare evangeliet om Kristus som Gud åpenbarte «i meg» (Gal 2,16). Hadde ikke Paulus tatt utgangspunkt i gjengs språkbruk, ville jo ikke brevmottakerne forstått ham!

[ Forsker: Alt du vet om Paulus er feil ]

Ingen Jesus-biograf

Det kan være forvirrende at Jesus hadde sitt virke før Paulus, men at tekstene vi har fra Paulus selv er eldre enn alle andre kilder vi har om Jesus og Paulus.

Paulus var muligens den første kristne forfatter, men han skrev ikke noen Jesus-biografi eller framstilling av Jesu lære. For det første var Jesu ord allerede bevart i muntlig form, før evangeliene ble skrevet tiår senere. For det andre hadde Paulus aldri møtt Jesus, og dette var på mange måter hans svake punkt overfor Jesu disippelkrets i Judea og Galilea.

Paulus snakker om «Jesus» stort sett i kombinasjon med «Herre» eller «Kristus», for det er den Kristus som Gud har oppreist fra de døde, som opptar Paulus (Rom 8,11; 2 Kor 4,10-14). Det er de kosmiske, etiske og tolkningsmessige konsekvensene av Guds enestående inngripen gjennom Kristus Paulus prøver å gjennomtenke, og kjønn hører med i dette bildet.

Han hadde kunnskap og ordet i sin makt til å formulere brev

—  Jorunn Økland

Paulus’ sitat av Jesu innstiftelsesord i 1. Korinterbrev 11 er den tidligste nedtegnelsen av Jesus-ord vi kjenner til, skrevet allerede 15-20 år etter Jesu siste måltid. Vi merker oss at Paulus ikke innleder sitatet med «det står skrevet»: Jesus-ordet har ennå ikke status som hellig skrift.

Likevel er det tydelig at det er autoritativt: Paulus innleder sitatet med det omhyggelige «Jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har gitt videre til dere, at ...» Det er viktig for Paulus å formidle at han gjengir den muntlige overleveringen eksakt slik han har mottatt den.

Mektig brevskriver

Mange av antikkens tekster er bevart for oss i form av brev. Paulus-forskeren Stanley Stowers påpeker at det er vanlig å tenke på brev ut fra hva de inneholder, men at det er nyttigere å tenke på hva slags handlinger folk utførte med brev som redskap.

Gjennom å sende brev framstår Paulus som en mektig mann sammenlignet med massene av slaver og løsarbeidere i Romerriket. Han hadde kunnskap og ordet i sin makt til å formulere brev; tilgang til knapphetsgoder som papyrus og blekk; til skriveføre slaver å diktere brevet til, til fysisk sterke slaver som transporterte brevet til mottakerne; et sosialt nettverk av mottakere og videreformidlere, samt oversikt over reiseruter og steder i Romerriket.

Nettopp fordi de var uttrykk for ressurssterkhet, var brev ofte mer effektive enn personlige besøk. Denne vurderingen slutter Paulus seg til i og med 2. Kor. Videre var brev i seg selv verdigjenstander. De kunne stjeles, lånes ut, eller resirkuleres som skrivemateriale.

Ut fra hans argumenterende stemmeleie i brevene, skjønner vi også at Paulus var kontroversiell

—  Jorunn Økland

Utover deres innhold, fylte brevene også andre viktige funksjoner: Omreisende håndtverkere og løsarbeiderne i Romerriket skapte nye religiøse rom langs handelsveiene, på tvers av etniske grupper, og reglene for hvem og hvilket kjønn som kunne gjøre hva i en religiøs setting måtte dermed reforhandles. I Paulus’ fravær bygget og stadfestet brevene de tidligste multikulturelle kristne menighetene, og befestet hans posisjon i dem.

Men ut fra hans argumenterende stemmeleie i brevene, skjønner vi også at Paulus var kontroversiell, ikke bare blant Jesu disippelflokk, men selv i menigheter han selv hadde grunnlagt eller besøkt. Hadde han snakket fra en posisjon av allerede etablert autoritet, hadde slik argumentasjon vært overflødig. I dette lys må vi også lese hans argumentasjon om kvinners plass.

[ Elise Kruse: «Det må bli slutt på dårlige sexmetaforer og ekskluderende guttastemning i norske menigheter» ]

Fra kontroversiell til autoritet

Paulus levde, i likhet med størstedelen av Romerrikets betraktelige jødiske befolkning, i diasporaen, utenfor Judeas grenser. Han virket i tiden etter korsfestelsen av Jesus, men før brannen i Roma i 64 og den jødiske krig som kulminerte med ødeleggelsen av Templet i Jerusalem i år 70. Han virket innenfor en jødedom med Jerusalem-templet og Toraen («Mosebøkene») som selvsagte omdreiningspunkt.

Men det er slett ikke sikkert vi hadde hatt hans brev i dag om de ikke allerede hadde vært i omløp da Templet falt, og dermed kunne bidra til å fylle det religiøse vakuumet som oppstod med tanker om brudd og behovet for en radikal nytolkning av tradisjonene rundt Moseloven, Templet (1. Kor 3,16-17; 2. Kor 6,16), og Guds fortsatte nærvær på jorden. Om han selv aldri brøt med Tempel-fromheten, hadde han på paradoksalt vis «preppet» sine menigheter for videre liv uten Templet som fysisk referansepunkt.

Paulus hadde gått fra å være kontroversiell til å være autoritet allerede ved utgangen av 1. århundre.

—  Jorunn Økland

Rundt år 100 skjer flere ting plutselig på en gang: Paulus’ brev er samlet, og blir sirkulert mellom menighetene; Paulus’ første «biografi» (fordi han er den enkeltperson som vies mest plass) utgis: Apostlenes Gjerninger. Dette skriftet har preget ettertidens syn på Paulus kanskje mer enn hans egne tekster.

Det fjerde som skjedde på denne tiden, var at tilhengere hans begynte å forfatte skrifter i hans navn, såkalte pseudepigrafer (f.eks. Titus- og Timoteus-brevene). Fenomenet med å dedikere eget forfatterskap til Paulus’ navn, viser at Paulus hadde gått fra å være kontroversiell til å være autoritet allerede ved utgangen av 1. århundre.

Paulinske menigheters innflytelse

Når pseudepigrafene snakker tydeligere om betydningen av å opprettholde kjønnshierarki, antar forskerne at det handler om å dempe omverdenens negative reaksjoner mot de første paulinske menighetenes kjønns-integrerende praksis.

Da kristendom ble statsreligion i Romerriket i 4. århundre, var det de godt organiserte paulinske menighetene og deres kristendomsforståelse som seiret. De fikk derved forme bildet av den tidligste kristne brytningstid gjennom sitt utvalg av tekster som ble inkludert i den kristne kanon – Det nye testamente. I dag må vi bare gjette oss til hvordan «kristendom» og «jødedom» hadde sett ut om de kristne hadde forblitt en sekt innenfor jødedommen.

Så lenge kirkene i Europa hadde innflytelse over statenes lovgivning, var Paulus’ brev som del av Bibelen også lovkilder.

—  Jorunn Økland

Historien har gjort Paulus’ brev sentrale i kristen teologi. Men i selve brevene finner vi en argumenterende, bedende mann. Vi finner tale om Gud i samme åndedrag som beskrivelser av de praktiske og organisatoriske problemene som oftest fikk ham til å skrive. Unntaket er Romerbrevet, hvor han utvikler sitt syn på Loven, kjøttet og behovet for frelse.

Så lenge kirkene i Europa hadde innflytelse over statenes lovgivning, var Paulus’ brev som del av Bibelen også lovkilder. Slik er det ikke lenger, og jeg tror mange vil få mer ut av å lese Paulus om de av-lærer den juridisk-autoritative lesemåten og ny-leser brevene hans som argumentasjonsskrift.

Hadde han kunnet bestemme, hadde han jo ikke trengt å argumentere og forsvare seg.

[ Indremisjonsforbundet stadfester: Kvinner kan ikke sitte i eldsteråd ]

Sier lite om kjønnsorden

Selv tror jeg ikke det hadde blitt noen kristendom uten Paulus, like lite som det hadde blitt noen platonisme bare med en skrivekyndig Platon (uten Sokrates) eller noen Guds Lov til menneskene uten en Moses som tok steintavlene ned fra fjellet.

I disse historiene er de menneskelige formidlernes rolle – det helt sentrale. Vi kjenner færre av de kvinnelige middelaldermystikerne fordi de fleste ikke var skriveføre eller manglet formidlere som skrev ned deres åpenbaringer og hva de skulle bety. Gud er framfor alt inkarnert i ordet, uten språk og formidlere stopper den fortsatte åpenbaring opp.

Han sier lite generelt om kjønnsorden

—  Jorunn Økland

Vi kjenner Paulus gjennom hans brev: hans iver for teologiske resonnementer, pragmatisk problemløsning – og hans ulike måter å involvere kvinner på i sin misjon, som sponsorer, menighetsforstandere, apostler, talere, informanter, m.m.

Han sier lite generelt om kjønnsorden (se 1 Kor 11,2-3, Gal 3, 26-29). Men noen steder konkretiserer han den rette orden under forsamlingens sammenkomster (1 Kor 11,4-16 og 14,33-36), eller seksuell orden med menn som målgruppe, bortsett fra i 1. Kor 7 hvor han også adresserer kvinner.

Tillit til kvinner

Paulus skriver mye oftere om konkrete kvinner og deres arbeid for Kristus. Derved gir han viktig informasjon om hvordan han selv forstod rekkevidden av egne generelle utsagn om menns forrang i skapelsen og i forsamlingsmøtene. Dette er ofte oversett i diskusjoner om hva Paulus’ mer generelle utsagn om kjønn skal bety.

Hilsener til brev-innledning og -avslutning gir innblikk i hvor mange kvinner Paulus viste høy tillit som medarbeidere. De er faktisk så mange at forskere og oversettere lenge ikke kunne tro at kvinner kunne inneha de posisjonene Paulus refererer til som den mest selvsagte ting av verden, ettersom han i andre avsnitt sier at mannen er kvinnens hode og ber kvinner tie i forsamlingen.

Hilsener til brev-innledning og -avslutning gir innblikk i hvor mange kvinner Paulus viste høy tillit som medarbeidere.

—  Jorunn Økland

Forskere konkluderte at håndskriftene måtte inneholde skrivefeil, så kvinnenavn ble endret til mannsnavn (Junia ble til Junias). Oversettere gjorde kvinnelige forstandere til «tjenerinner» og «diakoner» til «diakonisser», en tittel og funksjon som ikke eksisterte før i mye senere tid.

I dag er heldigvis oversettere mer bokstavtro. De paulinske forsamlingene (ekklesiai) hadde verken mannlige eller kvinnelige prester like lite som synagogene hadde det. Prestene virket ennå i Templet i Jerusalem, og de var bare menn.

Men i forsamlingene var kvinner, menn og barn, ettersom de paulinske kristnes møte-sted i folks hjem også medførte at de var kjønns- (og slave-)inkluderende fra første stund.

[ Fra Mor Teresa til The Beatles – Her er 1900-tallets religiøse ‘influensere’ ]

I strid med konvensjonene

Der kvinnenes yrker nevnes, er de håndverkere. Håndverkerne dro langs de enorme romerske handelsveiene, dit det til enhver tid var arbeid. Det var en fleksibel og sikker måte å livnære seg på, på grunn av romernes mange store byggeprosjekter. De hadde gode nettverk, og når de kom til et nytt sted, oppsøkte de først håndverkerkvarterene for å se etter kolleger, arbeid og losji – slik Lukas tenker seg at Paulus slo seg sammen med Priska og Akvilas (Apg 18).

Paulus selv hilser paret i Romerbrevet (16,3) og nevner Priska før mannen – i strid med datidens konvensjoner. Dette tolkes som at det først og fremst var hun som ledet forsamlingen paret huset hos seg i verkstedet, hvor håndtverkere vanligvis også bodde (1 Kor 16,19).

Paulus selv hilser paret i Romerbrevet (16,3) og nevner Priska før mannen – i strid med datidens konvensjoner.

—  Jorunn Økland

Det er naturlig at Paulus’ viktigste nettverk fantes i håndverkerklassen, han betoner at han selv levde av håndverk for ikke å ligge sitt vertskap til byrde. Han minner særlig korinterne om dette (1 Kor 4,12; 9,1-19; 2 Kor 11,7-9).

Informasjonen i Apg. om at han var teltmaker verifiseres ikke av Paulus selv, men er sannsynlig: Arkeologer i Korint har nylig funnet at det i nærheten av Korints vestre havneby Lechaion fantes et stort verkstedsområde for sying og reparasjon av seil til skip i skytteltrafikk mellom Rom og de østlige provinsene, skip som tok snarveien over den smale landtungen Isthmos som forbinder Peloponnes med fastlandet.

Det å sy telt og seil var samme håndverk, så oppdagelsen kan underbygge at gode arbeidsmuligheter trakk Paulus til Korint.

Føbe: Kvinne og forstander

Romerbrevets siste kapittel (16) er et unikt vindu inn i Paulus’ nettverk av menn – og kvinner! Det inneholder en liste med hilsener og anbefalinger fra dem Paulus er sammen med i Korint-området og til forsamlingene i Rom. Her nevner Paulus Priska – men først nevner han Føbe, diakonos (diakon, en tittel Paulus bruker om Jesus i Rom 15,8) og prostatis (forstander) for forsamlingen i Kenkreæ, Korints østlige havneby.

Prostatis var allerede i bruk som tittel på kvinnelige synagoge-forstandere, og i mannlig form i den greske oversettelsen av GT om ledere. Kanskje kom Føbe fra synagogen? Uansett bruker Paulus tittelen for å beskrive hennes funksjon i forsamlingen, og legger til at hun også har vært forstander for ham. Funksjonen var ansvarsfull, for Paulus oppfordrer romerne til å stå til tjeneste for henne på alle måter.

Paulus bruker tittelen for å beskrive hennes funksjon i forsamlingen, og legger til at hun også har vært forstander for ham.

—  Jorunn Økland

De to titlene; det at hun plasseres først på listen i Rom 16; anbefalingsbrevet i v. 1-2: til sammen viser disse momentene hvor viktig det er at romerne gir henne full tillit. Det antas at det var Føbe som bragte brevet til Romas menigheter på en arbeidsreise; at hun, for å låne den populære eksegeten N.T. Wrights ord, er brevets sendebud, første (høyt-)leser og første fortolker: Det var uvanlig å kunne å lese, så Paulus’ brev ble lest høyt for forsamlingene. Den som leste høyt, var også forventet å kommentere eller svare på innholdsmessige spørsmål.

Føbe var den nærmeste til det i Rom, ettersom det var henne Paulus hadde utrustet og sendt av gårde med beskjed om at hun må bli tatt imot på en måte verdig de hellige. Gitt Romerbrevets innhold og enorme virkningshistorie, skjønner vi i ettertid at det å kommentere brevet ikke var noe lite ansvar.

[ Sexolog: «Manglende sex før ekteskapet er et sjansespill» ]

Høyt respekterte misjonærpar

Apostelen Junia, som opererer sammen med Andronikus, nevnes i 16,7. Paret synes å være et bindeledd til apostlene i Jerusalem, hvor de var høyt respekterte: de var jøder som tidlig kom til tro på Jesus, og satt fengslet sammen med Paulus.

Et annet par er Filologus og Julia (16,15), et tredje er Nerevs og hans søster, som enten opererte i par eller i gruppe sammen med en tredje kvinne, Olympas, som nevnes i forlengelsen (16,15). Uansett synes trianglet sammen å ha ledet en forsamling av «hellige» (som sagt, Paulus skrev før termen «kristen» var tatt i bruk).

De to kvinnene Tryfaina og Tryfosa (16,12), utgjør enda et misjonærpar «som arbeider så hardt for Herren.»

—  Jorunn Økland

De to kvinnene Tryfaina og Tryfosa (16,12), utgjør enda et misjonærpar «som arbeider så hardt for Herren.» Maria samt «den elskede Persis» (16,6 og 12) nevnes enkeltvis. De har arbeidet «mye og hardt». Moren til Rufus nevnes som en som har vært som en mor for Paulus selv (16,13).

I 1 Kor 1,11 hører vi om en kvinne i en annen rolle, Kloe. Hennes arbeidsfolk står i kontakt med Paulus. Siden hun har egne arbeidsfolk, må hun ha vært velstående og antakelig sponsor, men uten at hun tilskrives noen direkte lederrolle i menigheten i motsetning til Priska og Føbe.

Paulus avkrefter i 1 Kor 9 at han selv hadde noen kone. Hans nærmeste partner synes å ha vært Timotheus, som han stadig refererer til, som han reiste og også satt fengslet sammen med.

«Kvinner skal tie i forsamlingen»

Paulus’ generelle utsagn om kjønnshierarki har gjennom historien vært brukt for å ekskludere kvinner fra kristne embeter og lederstillinger, og, i perioder der Bibelen også har vært en lovkilde, fra offentligheten generelt.

Men i brevene står hans hierarkiske utsagn mot dette overveldende bakteppet av hilsener og ros til handlekraftige kvinner med mye ansvar, kvinner Paulus selv utrustet, stolte på og samarbeidet med. Denne umiddelbare konteksten har konsekvenser for hvordan hans formuleringer for eksempel i 1 Kor 11,2-3 og 14:33-36 er å forstå:

Selv om Paulus berører kjønn, seksualitet og samliv i sine diskusjoner, er det spesielt sistnevnte skriftsteder som i ettertid har blitt brukt for å hindre kvinners aktive og fulle deltakelse i kristne menigheter. Slike generelle formuleringer lar seg lettere løsrive og overføre til nye tider og steder enn egennavn.

Hvordan kan han si det, når han bare noen kapitler tidligere har forutsatt at de taler i vei, under Åndens ledelse?

—  Jorunn Økland

Det er i 1 Kor 11 Paulus tegner opp et hierarki av «hoder» der Gud er øverst, så Kristus, så mannen, og nederst kvinnen. Konteksten er forsamlingens sammenkomster, hvor han for øvrig tar aktive kvinner som ber og taler profetisk som en selvfølge. Men de må dekke til hodet! For å forklare korinterne hvorfor, tegner han altså opp hierarkiet, og hodeplagget fungerer som rituelt tegn på kvinnens plass i det.

I 1 Kor 14 kommer de berømte ordene om at kvinner skal tie i forsamlingen, og at han ikke tillater en kvinne å tale. Hvordan kan han si det, når han bare noen kapitler tidligere har forutsatt at de taler i vei, under Åndens ledelse?

[ Märtha Louise kaster seg på kvinneprest-debatten: – Respektløst ]

Kvinner kunne ha nøkkelroller

Det var en vanlig oppfatning lenge før Paulus at ærbare kvinner ikke skulle «ses» i det offentlige rom. Det var menns domene, hvor kvinner selvsagt også beveget seg, men helst uten å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Forsamlingene fant sted i hjem eller ikke-offentlige møteplasser hvor kvinner og barn var friere til stede, men selve ekklesia-termen (forsamling) skriver seg likevel fra en mannlig offentlighet (termen brukes både på klassisk-, hellenistisk- og Septuaginta-gresk om forsamlinger av borgere/israelitter), ikke fra den kjønnsblandede gruppen av gudsdyrkere i en helligdom.

Det er i alle fall åpenbart at for Paulus selv innebar ikke hans ytring at kvinner ikke kunne inneha nøkkelroller i menighetene

—  Jorunn Økland

Mens Kor 11 forutsetter at kvinner ber og profeterer, er det innenfor rammen av lærevirksomhet at Paulus i 1 Kor 14 byr kvinner å tie. Roten math- som Paulus bruker her om kvinnenes tale, er den samme som brukes på læringssituasjoner. I Romerriket var det få filosofer, skriftlærde, og andre skolerte tenkere som hadde kvinnelige disipler, men utelukket var de ikke.

Diskusjonene om hvorvidt kvinner har evne til å ta til seg lærdom eller undervise, har altså kommet og gått, slik kvinners mulighet for å la sin stemme høres i forsamlinger også har kommet og gått. Hvordan Paulus’ negative ord om kvinners kunnskapspraksis lot seg forene med kvinners store ansvar i misjonen, får vi aldri svar på.

Det er i alle fall åpenbart at for Paulus selv innebar ikke hans ytring at kvinner ikke kunne inneha nøkkelroller i menighetene, eller lese og kommentere brev (Føbe).

Virkningshistoriens ironi

Kanskje var det bekvemt for ham å ha kvinner i sentrale stillinger, rett og slett fordi de tilhørte en kategori hinsides omskåret-uomskåret, det store stridstemaet i paulinsk kristendom? De kunne lettere gå inn og ut i ulike religiøse settinger og derved fungere konfliktdempende i den tidligste fasen av «hedninge-misjon», før Templet falt og sluttet å fungere som felles religiøs forankring?

Ekklesia-termen viser til offentlige rom (ekklesia), hvor også undervisning foregikk.

—  Jorunn Økland

Verdt å understreke med tanke på den videre historien, er at presteskap er et fraværende tema i Paulus’ formaninger om forsamlingsmøtene (1 Kor 11-14). Som sagt ovenfor, er referanserammen for ekklesia verken Templet i Jerusalems preste-ledede kult eller gresk-romerske prestehierarkier hvor prestinner kunne ha helt sentrale roller.

Ekklesia-termen viser til offentlige rom (ekklesia), hvor også undervisning foregikk. Det er derfor virkningshistoriens ironi hver gang disse versene kommer opp som forbud mot kvinners presteskap, men ikke mot deres lærergjerning.

Da kristendommen ble statsreligion i 4. århundre, smeltet den tidligkristne ekklesia sammen med den offentlige romerske borgerforsamling. Romersk offentlighet ble kristen, og kirken ble innpasset i romerske embetsstrukturer.

[ 12 kvinnelige prester: Vi må senke terskelen for å si i fra ]