Behov for oppgjør med kvinners skamfulle sexlyst

Kristine B. Gripsgård kommer med en ny og viktig vinkling i debatten om sex før ekteskapet. Men i en artikkel i Vårt Land (7.10) der pastorene Neteland og Sæbjørnsen blir intervjuet om Gripsgårds problemstillinger, tar dessverre ikke debatten noen ny retning. For vi har bare har skrapt overflaten av problemet.

I min bachelor i Praktisk teologi og ledelse skrev jeg nettopp om dette; skam i kristne ungdomsmiljøer. Akkurat det Gripsgård skriver om, var min hovedmotivasjon.

[ Dette sier forkynnerne om epleskrott-metaforen ]

Tåke av skam

Det har ligget en tåke av skam over benkeradene i kristne ungdomsmiljøer. Vi har alle pustet den, og den er vanskelig å vaske bort med nådeforkynnelse. For nåden forholder seg stort sett til synd og skyld, men skammen forholder seg til det uhåndterlige.

Og ja, det virker som det er kvinner som blir mest svekket og skamfulle. I det jeg søkte personer til å fortelle om erfart skam i ungdomsmiljøer, fikk jeg utelukkende svar fra jenter.

Det de mannlige pastorene svarer på i intervjuet i Vårt Land, er ikke nødvendigvis feil. Men mens jeg leste meg nedover artikkelen, tok jeg meg selv i skumlese mer og mer. For jeg har lest det før. Hørt det før. Jeg lengtet etter å lese at man erkjenner at det faktisk er en forskjell på kjønn i denne debatten. Hvordan man snakker om sex generelt i kirkene er superviktig, men la det bli en egen debatt parallelt med denne.

[ Ber frimenigheter forkaste gammel forkynnelse om sex  ]

Bare kvinnen skammet seg

La meg gi et eksempel: Et kjærestepar, der begge var vokst opp i noenlunde like kirke-omgivelser, fikk erfare at fristelsen ble for stor. De var blitt offer for synden.

De fikk erfare på den harde måten at Guds bud om å holde sex innad i ekteskapet var til det beste. For de var like stor del av synden og ingen hadde mer skyld enn den andre. Men den ene følte mer skam. Rettere sagt, så var det bare en part som skammet seg. Kvinnen.

Flertallet av jentene fra bachelor-oppgaven min kjente på nettopp dette. De var plutselig ikke gode nok for Gud lenger.

—  Ida Pettersen Sandvik

Det ble ikke bare ødeleggende for kjæresteparet, men også for kvinnens plass i kirken. Hun følte seg ikke verdig en plass i tjenesten. Ironisk nok vil jeg si, for hvem kan kalle seg tjener uten å kalle seg selv en synder? Hun, med flertallet av de andre jentene fra bachelor-oppgaven min, kjente på nettopp dette. De var plutselig ikke gode nok for Gud lenger.

Etter å ha blitt litt eldre og undersøkt mer, har jeg forstått at dette kjæresteparet faktisk heller er blant majoriteten enn minoriteten av norsk kristen ungdom, og vi må kanskje ikke være så redde for å innrømme det.

Skamfull sexlyst

Som ledere blir vi livredde for å innrømme akkurat denne feilen, for hva hvis ungdommene tenker «Ja, men hvis de ikke klarte å holde seg, da kan vel også vi la være å vente med sex?» Ja, det finnes en veldig fin linje mellom åpenhet og lære. Men la oss ikke være så livredde.

Vi må aldri slutte å prøve å finne frem til den aller beste måten å snakke med barn og ungdom om seksualitet. Hvor er det perfekte balansepunktet, mellom å fortelle ærlig om livet og å fortelle om Guds bud, på en kjærlig måte?

Men la oss ta et oppgjør for kvinners skamfulle sexlyst. Hvis det går på bekostning av kvinners tro, så går det på bekostning av alt.

[ Hareide om KrFs vei: – La dagens abortlov ligge ]