Mine erfaringer som prest og prost og styreleder for Stiftelsen Stensveen – trygg i eget uttrykk, har gitt meg innblikk i mange menneskers sterke fortellinger om krav til konformitet og tilpasning.
Jeg har gått en vei. Før ble jeg gjerne oppfattet som konservativ, nå er det mange som synes jeg er altfor liberal. Jeg kjenner meg ikke helt komfortabel med noen av betegnelsene. Jeg ser på meg selv som en evangelisk luthersk kristen som har en tro preget av skriften og møter med medmennesker på veien.
[ Erik Andreassen: «Det er beklagelig at frykt preger den frikirkelige samtalen om homofilt samliv» ]
Bildet er sammensatt
Forrige uke gav Kirkerådet sitt høringssvar til regjeringens forslag til regulering av konverteringsterapi. I denne debatten for og imot konverteringsterapi er det viktig for meg å si at de konservative innleggene jeg har lest, har viktige poenger jeg kjenner meg igjen i. Bildet er sammensatt og slett ikke enkelt.
I en kronikk i Vårt Land signert av åtte personer (flere av dem valgte representanter til Kirkemøtet) kan vi lese om deres bekymring for at lovforslaget vil åpne for at «foreldre og besteforeldre, prester og ungdomsledere som med innsikt og omsorg tilbyr sunn og sann medvandring, kan dømmes til ett år i fengsel».
Her tenker jeg at det er viktig å skille mellom konverteringsterapi og forbønn. Det må være lov å tilby omsorg og medvandring i form av forbønn. Forbønnen er nemlig åpen og har som mål å legge virkeligheten frem for Gud. Konverteringsterapien har derimot en helt klar retning av at noe unormalt eller feil skal rettes opp. En slik holdning kan fort bli misbrukt i bønn og sjelesorg.
Etter min mening må det være lov å møte mennesker med forbønn uten å skulle sensurere deres ønsker og forhåpninger
— Stein Ovesen
Jeg støtter Kirkerådet
Jeg har møtt kristne miljøer og enkeltmennesker som har vært tydelige på at alt som ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnsnormene er synd og uakseptabelt. Jeg har møtt mennesker som har blitt støtt ut i mørket og blitt forkastet av både familie og forsamlinger. I slike tilfeller betrakter jeg forbønnen og tankene bak som maktovergrep og krenkende.
Derfor støtter jeg Kirkerådets uttalelse: «Den norske kirke tar avstand fra alle former for konverteringsterapi. Forbudet må gjelde til fylte 18 år. Forbudet mot konverteringsterapi må bli straffbart, og inn i straffeloven.»
Samtidig kan jeg se dette fra en annen side. Vi lever i et samfunn som verdsetter individualisme og pluralisme. I et slikt samfunn virker det noe merkelig at vi skal lovregulere hva det er lov til å be om bønn for. Skal vi nekte voksne selvstendige mennesker å bli bedt for av den grunn at bønnen er ulovlig? Etter min mening må det være lov å møte mennesker med forbønn uten å skulle sensurere deres ønsker og forhåpninger.
Å be for andre
Gitt at det kom en godt gift mann og småbarnsfar til meg, som innrømmer at han har romantiske følelser for andre menn. Han opplever at han ikke elsker sin kone lenger, men han vil heller ikke svikte henne.
I en slik situasjon ville vi trolig hatt en lang samtale om sorgen ved å skulle bryte opp og svike sin kone, et svik som også ville inkludere barna. Samtidig ville det å velge å leve et uærlig liv ved å skjule hvem han virkelig var, også gi ham stor smerte.
Kanskje ville han spurt om jeg kunne be for ham – om Gud kunne gjøre ham heterofil? Da ville kanskje samtalen dreid seg inn på om det å bli heterofil vil gjøre ham til en annen enn han er. Er det en flukt fra det som er vanskelig?
Barn skal få lov til å være seg selv og de må gjerne gå litt inn og ut av roller
— Stein Ovesen
Kanskje ville vi blitt enige om at gjennom bønn kan vi legge alt som var vanskelig over i Guds hender. Så ville jeg lagt hendene på hodet hans og bedt om at Gud måtte røre ved ham. Om det er Guds vilje at han skulle bli heterofil, så måtte vel Gud la sin vilje skje. Men viktigst måtte være at Gud gir han styrke og frimodighet til å leve livet på ærlig vis. Så ville jeg lyst Guds fred over ham og velsignet ham.
Omtrent slik ville jeg ha bedt over alle mennesker i alle livsområder. Ikke som et krav til forandring. Ikke som en handling hvor Gud blir fortalt hvordan han bør svare, men som en bønn hvor vi legger et menneskes liv i Guds hender.
Formålet er å bære en smerte, en sorg og en lengsel frem for Gud, med bønn om omsorg og velsignelse.
Barn skal få være barn
Hva så med de unge? Hva med dem som av forskjellige årsaker sliter med å finne ut av sin egen kjønnsforståelse og som kjenner på varierende grad av kjønnsinkongruens? Jeg kjenner flere unge som synes dette er vanskelig.
I en verden hvor kroppsfokuset er så sterkt som i dag, er dette ofte fortvilede ungdommer som er redde for avvisning og isolasjon. Jeg har hørt historier om liv som har blitt vanskeligere i møte med krav fra familie og venner som har krevd at dette sludderet må de slutte med. Jeg har også møtt kloke og omsorgsfulle foreldre som har støttet sine barn ved å akseptere dem og elske dem som de er.
Jeg opplever at dette er et vanskelig felt med mange meninger og sterke følelser. Selv tenker jeg at barn skal få lov til å være barn og bør møtes av trygge voksne. Barn skal få lov til å være seg selv og de må gjerne gå litt inn og ut av roller. Det jeg sier er at vi skal være varsomme med å presse barn, men også voksne i retninger som de ikke selv velger.
Så velger jeg å sympatisere med forbudslinja, ut ifra behovet for beskyttelse mot invaderende teologi og ensretting. Samtidig som jeg sier ja til forbønn, der dette forstås som en del av sjelesorgen der mennesker søker hjelp og støtte.
[ Knut Anders Sørum: «Jeg trodde det var umulig å både være homofil og kristen» ]