Et arbeidsliv uten vold og trusler

Mandag denne uken ble en kvinne knivdrept på jobben sin ved Nav-kontoret på Årstad i Bergen. Dette skjedde til tross for at Nav har jobbet mye med sikkerhet i de åtte årene som har gått etter drapet på en ansatt ved Nav Grorud.

For 800.000 ansatte innen helse-, sosial-, oppvekst- og utdanningssektoren handler veien fra hjemmekontor tilbake til det fysiske kontoret nå om trusler som forflytter seg fra digitale flater til fysiske møter.

Nå skal ansatte i førstelinja møte de menneskelige konsekvensene av et nedstengt samfunn.

[ BCC er tatt opp som medlem i Norges Kristne Råd. Her er forventningene ]

Volden kan øke

Før pandemien traff oss ble vold og trusler i arbeidslivet sett på som en av de største utfordringene for helse, miljø og sikkerhet.

Fremover kan den øke. Under pandemien har sårbare grupper, som mennesker med psykiske lidelser eller med alkohol- og rusavhengighet, fått mindre av den hjelpen de har behov for. Når samfunnet nå åpner opp igjen, og både brukere og ansatte vender tilbake til de fysiske kontorene, er det grunn til å tro at risikoen for vold og trusler mot ansatte i førstelinja øker.

Men ved å ta med oss kunnskapen vi har ervervet under pandemien, kan vi redusere denne risikoen. Det siste året har vist oss at flere oppgaver kan løses uten fysisk tilstedeværelse. Ved å dra veksler på vår nye digitale kompetanse kan vi derfor forebygge risiko.

[ Kjetil Stene: «Her er åtte spørsmål hovedstyre i NLM ikke gir klare svar på» ]

Tilbake til kontoret

Tradisjonelt er volds- og trusselhåndtering knyttet til rutiner, organisatoriske endringer, fysiske endringer, eller opplæring. Det er også en rekke andre tilnærminger, som fysiske tiltak; adgangskontroll, overvåkning og ulike alarmsystemer. Ansatte kan sikres ytterligere gjennom å skille personalrom fra samtale-/behandlingsrom, etablering av sikre soner, samt å etablere rømnings- og evakueringsdører som kan benyttes til aktivt å unnvike en eskalerende situasjon.

Selv der vi har god opplæring og gode fysiske arbeidsforhold, er det krevende å reagere hurtig nok på en trussel.

—  Ole André Bråten

Men selv der vi har god opplæring og gode fysiske arbeidsforhold, er det krevende å reagere hurtig nok på en trussel. Å innføre digitale nettmøter med enkelte brukere som et eget sikkerhetstiltak, kan derfor være en måte å øke den fysiske sikkerheten for de ansatte.

Her vil man naturligvis stå i mange avveininger, mellom åpenhet overfor sårbare mennesker og sikkerhet for de ansatte. Det er nødvendigvis ikke en motsetning. Men med digitale sikkerhetstiltak kan man i større grad balansere verdigheten som må ligge til grunn for all samhandling mellom ansatte og brukere, og det grunnleggende behovet for sikkerhet.

Gjennom økt digital samhandling kan man lettere samarbeide om de truende og voldelige brukerne

—  Ole André Bråten

Et arbeidsliv uten vold og trusler

Et annet poeng er at personer med truende eller voldelig atferd, og som er brukere av offentlige tjenester, ofte ikke utgjør en sikkerhetsrisiko bare hos Nav. De kan ha den samme atferden i møte med barnevernskontoret, skolen eller barnehagen – arenaer hvor sikkerheten er betydelig lavere enn ved et Nav-kontor. Også her kan vi ta lærdom av de digitale arbeidsforholdene under pandemien.

Å sette sammen tverrfaglige grupper på tvers av organisasjoner i det offentlige, har aldri vært lettere. Gjennom økt digital samhandling kan man lettere samarbeide om de truende og voldelige brukerne.

Eksempelvis kan man lettere samarbeide i forkant av de møtene der fysisk tilstedeværelse er nødvendig. Da kan man legge til rette for tverrfaglige møter med en risikovurdert bruker, på et kontor der sikkerhetsnivået er høyt.

Slik kan man møte utsatte mennesker på en verdig måte, samtidig som sikkerheten for ansatte i førstelinja – på tvers av tjenesteområder – ivaretas. Med unntak av akutte forhold, vil man slik kunne både redusere risiko og øke kvaliteten på tjenestene.

Nøkkelen er å implementere nye, innovative strategier for å redusere risikoen

—  Ole André Bråten

Våge å tenke nytt

En høyere andel norske yrkesaktive har de senere år oppgitt at de opplever truende og ydmykende oppførsel og er utsatt for fysisk vold i arbeidet, enn yrkesaktive i de fleste andre europeiske land og EU-gjennomsnittet forøvrig.

Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt har ansatte i helse- og sosialsektoren dobbelt så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler på jobb sammenlignet med alle andre yrkesaktive grupper sett under ett. Risikoen er tydelig både i registrerte avvik og levekårsundersøkelser. De som utsettes for vold og trusler om vold har dessuten om lag 70 prosent høyere risiko for et høyt sykefraværsnivå, sammenliknet med dem som ikke utsettes for vold og trusler på jobben.

Dersom vi våger å kombinerer fysiske og digital samhandling, internt og eksternt, kan vi fremme et bærekraftig arbeidsliv uten vold og trusler. Nøkkelen er å implementere nye, innovative strategier for å redusere risikoen.

Min drøm som konfliktforsker og rådgiver innen temaet over mange år, er at man etablerer kommunale samarbeidsarenaer i hver kommune, med et høyt fysisk sikkerhetsnivå. Slik kan tverrfaglige team gi den støtten og hjelpen utsatte bukergrupper har behov for, men uten å spre risikoen på alle som jobber i førstelinja.

[ Nav-knivstikkinga: Mann i slutten av 30-åra sikta for drap og grov kroppsskade ]