Var Olav den Hellige en maktsyk hersker eller genuint troende?

Olav Haraldsson, født 995, drar tidlig i viking. Reiser så langt sør som til Gibraltar, kanskje så langt øst som til Palestina.

På sine reiser møter han kristendommen på kontinentet, i en annen form enn den han kjenner fra Norge. Han møter en kobling mellom hersker og guddom, makt og religion, som hadde sine røtter allerede fra keiser Konstantin på 300-tallet. En kobling som ble et forbilde for senere konger i Europa, også for Olav Haraldsson.

Olav kommer tilbake til Norge i 1030 fra Russland, og dør på Stiklestad i Verdal 29. juli, ikke for kristendommen som sådan, men for den nye institusjonen, rikskongedømmet. Han dør for én konge under én religion. Kristendommen i Norge fører til en humanisering av samfunnet. Mennesket får verdi på en måte ættesamfunnet ikke gav grunnlag for.

Så til det interessante: makt eller genuin religion? Var det kristentroen som drev Olav, eller var det et ønske om makt?

Sparker inn åpne dører

Monoteismen i kristendommen passet bedre for den nye institusjonen enn den flerguderiske norrøne skikken. Den kristne Guden var sterkere enn de norrøne gudene, og nærværende på en måte hedninger bare kunne drømme om. Norrøn religion taper i kampen mot kristendommen i en ny tid.

Skulle Olav klare prosjektet sitt, egnet kristendommen seg bedre på flere områder. Kristendommen var derfor et middel Olav brukte for å oppnå sitt prosjekt, rikskongedømme, og ved denne institusjonen ble kristendommen spredt i Norge, ovenfra og ned. Makt er derfor et viktig motiv for kristningen i Norge.

Vi trenger mer forskning på kirkens indre under kristningen, vi trenger flere kirkehistorikere på banen.

—  Gaute Aune Aurdal

Å si at kristningen handlet om makt er som å sparke inn en åpen dør. På samme tid handlet det om genuin kristendom. Misjon har vært en del av kirkens DNA fra begynnelsen av, det er noe kirken drev med lenge før Olav kom til Norge og skulle samle riket.

Kristning, misjon, nye verdier, kristendom nedenfra, ovenfra og utenfra, alt dette skjer samtidig. Kristningen i Norge handlet også om en religion som endret hjerter og sinn både før og etter Olav sin død.

Behov for mer forskning

Forskningen på kristningen i Norge er dominert av disipliner utenfor den kirkehistoriske. Dette har noe å si for hva som forskes på, hvilke «briller» tekstene leses med, og med litteraturen som følger, hva folk oppfatter som sentralt i kristningen.

Vi trenger mer forskning på kirkens indre under kristningen, vi trenger flere kirkehistorikere på banen. Hva slags kristendom ble forkynt fra lekmenn og hva slags kristendom ble forkynt fra prester? Hva slags liturgi ble brukt? Dette vet vi noe om selv om kildegrunnlaget ikke er det største, men vi trenger mer forskning, gjerne fra våre teologiske institusjoner.

Forskningen på kristningen i Norge er dominert av disipliner utenfor den kirkehistoriske.

—  Gaute Aune Aurdal

Min fordom er at forskning på tiden fra reformasjonen og oppover har vært så viktig at vi i for stor grad har overlatt det som har med kristningen å gjøre til andre fagkretser.

Fortellingen må utfylles

Frem mot 2030 kommer interessen for kristningen til å øke. På Stiklestad hvor jeg jobber er forberedelsene godt i gang, og nå trenger vi tydelig satsning både lokalt og sentralt der kirkens perspektiv løftes frem.

Vi ser med ulike «briller» på den samme historien. Dette er sentralt i forståelsesfilosofien, men for lite tydeliggjort i forskning på kristningen i Norge.

Når forskning på kristningen og Olav blir presentert uten at forforståelsen til forskeren kommer tydelig frem, etterlates leseren altfor ofte til å tro at forskningen er objektiv. Poenget er ikke at maktperspektivet i kristningen ikke er viktig og riktig, problemet er at hvis det genuine i kristendommen får for lite plass står vi i fare for å tro at maktperspektivet er det eneste interessante.

Kristning-fortellingen i Norge trenger å utfylles med forskning fra kirkehistorikere. Ved å gjøre dette kan flere sider av Olav og kristningfortellingen «males», og maktperspektivet utfylles.

[ Erling Rimehaug: «Ja, vi trenger kritikk av mytene om Olav den hellige» ]