Norske fordommer mot kristne

Kristne i Norge har vært vant med å tilhøre en majoritet og være toneangivende i samfunnet. De har vært respektert for sitt samfunnsnyttige bidrag, og fullsatte kirker og bedehus har vært sentrale møteplasser i bygd og by. Slik er det ikke lenger.

Siden 1985 har prosentandelen som svarer at de tror på Gud gått ned fra 53 til 30 prosent, og dette forteller om en forandring som skjer stille og rolig. Det som er enda mer dramatisk, er holdningen overfor kristne i dagens samfunn.

Går skolen etter kristne?

Da Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i 2019 spurte om nordmenns holdninger til troende, svarte mer enn halvparten av Norges befolkning at de er skeptiske til mennesker med en sterk kristen tro. Denne uttalte skepsisen overfor kristne gjenspeiles også i det offentlige ordskiftet og i de grep enkeltpolitikere fremmer ovenfor kristne i dag.

Forslaget til ny opplæringslov skulle sikre likebehandling og objektivitet i skolen, men i den påfølgende debatten kunne det se ut som lovforslaget var myntet på å stoppe kristen og religiøs forkynnelse. Karl Johan Kjøde fra Laget bidro til å løfte fram et viktig moment; hva da med sekulær forkynnelse?

Når Vårt Land går Kunnskapsdepartementet på klingen, er basunen klar fra statssekretæren: «Verken enkeltlærere eller skolen skal uttrykke at én overbevisning, ett livssyn eller én religion er bedre eller riktigere enn noe annet».

Men hvor er departementets prinsipielle holdninger når rektorer i Oslo-skolen boikotter studenter fra NLA, på grunn av skolens kristne verdidokument?

[ KrF-avhopper: «KrF setter oss som tror under et åndelig press» ]

Fordommer og mistanker

Nylig uttalte Torbjørn Rød Isaksen (H) at han var bekymret for det han ser som «liberal uniformering av samfunnet», og det at alle undergrupper må organisere sitt indre liv etter flertallets verdier for å eksistere. Han ser også angrep på religiøses muligheter til å være troende i egne organisasjoner, menigheter og trossamfunn.

Selv om dette temaet har vært omtrent fraværende i alle store debatter i valgkampen, ble det adressert i en mindre debatt om den nye trossamfunnsloven under Arendalsuka. Her tok livssynspolitisk talskvinne fra Arbeiderpartiet til orde for noe så spesielt som at «det er viktig å høre fra trossamfunnene om hvordan praksisen er med, for eksempel å melde om voldtekter».

Som om dette er handlinger som blir dysset ned hos troende, eller at det er et større problem her enn i andre organisasjoner? Jeg mener dette demonstrerer de fordommene og mistankene som til stadighet kastes mot trossamfunnene.

Vi kan ikke slappe av

Så i takt med at det går nedover med prosentandelen troende kristne, tenker jeg at det mer enn noen gang er viktig at vi ikke blir så slappe at vi tar våre rettigheter for gitt. Tvert imot må vi engasjere oss for å sikre at disse faktisk blir ivaretatt av de som skal lede landet, og ikke innskrenkes, centimeter for centimeter.

Muslimene har vært flinke til å arbeide med problemstillingen og brukt de demokratiske kanalene for dette. Regjeringen la i 2020 fram en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Da planen ble lagt fram, uttrykte Abid Raja (V) et håp om at dette skulle starte en bevegelse slik at Norge skal romme alle – uavhengig av funksjonsnivå, etnisitet, opphav og religion.

Jeg vil påstå at troende kristne fortsatt utgjør en verdifull ressurs.

—  Berit Hustad Nilsen

I dag reageres det raskt fra både medier og politikere når det gjelder diskriminering av muslimer, det viser at handlingsplanen var et bra og viktig tiltak.

Så lenge det er enighet med Kunnskapsdepartementet om at ikke én religion eller ett livssyn skal ha fortrinn, så er Norge i realiteten et livssynsåpent samfunn. I praksis viser det seg at ungdommer på jobbjakt opplever en helt annen realitet. Derfor er det viktig at vi snakker om hva unge religiøse er opptatt av, og hvilke utfordringer de opplever i det som skal være et samfunn med livssynsmangfold.

Kristne er en ressurs

Jeg vet ikke om kirker og bedehus vil bli fylt opp med det første. Men gjennom flere hundre år har kristendommen vært en samfunnsbyggende faktor i Norge, og jeg vil påstå at troende kristne fortsatt utgjør en verdifull ressurs.

I disse valgdager er min oppfordring til politikere fra alle fløyer: Ikke se på kristne minoriteter som et problem, men ta dere bryet å bli kjent med oss og se det viktige og samfunnsnyttige arbeidet vi faktisk utgjør – kanskje du blir positivt overrasket.

[ Åpner prekestolen for aktivister ]