Verdidebatt

En hardt tilkjempet klassereise

UTDANNING: Jeg blir så usigelig trist når jeg møter kunnskapsforakt, for kunnskap er noe som mange av oss har kjempa hardt for å tilegne oss.

I forrige uke hadde vi oppstartuke for de nye studentene ved Det teologiske fakultet. Det er alltid en fest. En del av opplegget var å delta på den store åpningsseremonien som foregår årlig på Universitetsplassen.

Her kommer Universitetets rektor og dekanene fra de ulike fakultetene, alle kledt i staselige akademiske kapper, og Oslos ordfører inn i høytidelig prosesjon og stiller seg opp på trappa til Universitetets aula. Universitetets strykeorkester og Akademisk korforening deltar med musikk, og det blir holdt taler av rektor, ordfører og studentrepresentanter.

For andre år på rad måtte arrangementet strømmes, og de nye studentene fikk heller ikke i år være til stede på grunn av pandemien. Likevel var synet av Universitetsplassen i augustsol og lyden av taler og musikk så virkningsfull at tankene mine ganske fort gikk til en augustdag i 1985.

Merete Thomassen

Da Merete ble imatrikulert

Denne augustdagen sto jeg som nittenåring i trengselen på Universitetsplassen sammen med en mengde andre nye studenter.

Jeg kjente ingen. Jeg hadde flytta til Oslo samme høst, og riktignok hadde jeg både familie og venner bosatt i byen, men ved denne anledningen kjente jeg ikke et eneste menneske. Jeg skulle samme høst ta forberedende eksamen, examen philosophicum, og derfor måtte jeg immatrikuleres, eller innskrives, ved Universitetet i Oslo.

Jeg husker ikke noe fra talene som ble holdt, og jeg husker heller ikke noe av musikken. Men jeg husker en universitetsplass bada i gyllen augustsol, de store søylene og trappa opp til aulaen, og jeg husker hundrevis av andre unge mennesker som også sto der.

Noen sto i små klikker og lot til å eie verden, mens andre så like bortkomne ut som meg. Mest av alt husker jeg min egen undring over at jeg, Merete, fra helt alminnelige kår i Vestfold, nå ble immatrikulert, et ord jeg knapt forsto betydninga av, ved selveste Universitetet i Oslo.

Det var første gang noen i min slekt ble immatrikulert.

—  Merete Thomassen

Stort for hele familien

Det var første gang noen i min slekt ble immatrikulert. Det var så stort at moren min i all hemmelighet sendte penger til storesøster Anne i Oslo som overraska meg med napoleonskake etter seremonien.

Dette var ikke bare en stor begivenhet for meg, men for hele familien. Det var ingen fra min bakgrunn som gikk i gang med universitetsstudier. Det var ganske mange som begynte på sykepleier-, lærer-, sosionom- og ingeniørutdanning, men universitetsstudier var for de aller smarteste og mest privilegerte. Det var i hvert fall det vi trodde.

Det var tilfeldigheter som førte til at jeg begynte å studere ved universitetet. Jeg hadde i løpet av et folkehøyskoleår i forkant blitt kjent med ungdom som verken var smartere eller mer privilegert enn meg, men som skulle gå i gang med studier i sosiologi, språk, litteratur – og teologi. Hvis de kan, kan jeg, tenkte jeg, og søkte opptak. Og sånn ble det.

Samtaler rundt middagsbordet

I spalten min for fem uker siden skrev jeg om kunnskapsforakten som preger deler av kristenfolket. Utdanning, og især teologisk utdanning, er noe som blant en del oppfattes som en motsetning til en enkel, åndsfylt og levende kristentro.

Dette mener jeg stadig er et stort problem. Men noe jeg ikke fikk plass til å skrive om, er klasseperspektivet på denne problematikken. For noen er det en selvfølge at de skal studere. De kommer fra akademikerfamilier der studier på universiteter og høyskoler er det opplagte neste skrittet å ta etter videregående skole. De har vokst opp med interessante samtaler rundt middagsbordet, og nye problemstillinger i kirke og samfunnsliv har blitt møtt med åpenhet og intellektuell nysgjerrighet, ikke avvisning eller angst.

Når noen er uenige om noe, løses det ikke ved å rope og skrike, men ved å argumentere på dannet akademisk vis

—  Merete Thomassen

Studentene som kommer fra akademikerfamilier, diskuterer gjerne studiene med foreldrene sine. Når noen er uenige om noe, løses det ikke ved å rope og skrike, men ved å argumentere på dannet akademisk vis. Enda mindre går de bananas i kommentarfeltene. Det oppfattes som vulgært.

Usigelig trist av kunnskapsforakt

For oss klassereisere var akademikerfamilielivet ukjent. Vi var vant til andre måter å snakke på, og samtalene rundt middagsbordet dreide seg om andre ting. Ikke minst ble nye problemstillinger og spørsmål ofte avvist fordi en ikke forsto vitsen med dem, eller opplevde dem som truende.

Mine foreldre var utrolig stolte av meg, og de var svært interessert i det jeg drev med, men de kjente ikke studentlivet. Det satte selvsagt begrensninger for hva jeg kunne fortelle dem om liv og studier i Oslo. Det ble klart for meg at det var stor forskjell på oss studenters forhold til våre egne familier, og at denne forskjellen dreide seg om klassetilhørighet.

I ettertid er jeg glad for at jeg vet hvordan det er å ikke komme fra en akademikerfamilie.

—  Merete Thomassen

I ettertid er jeg glad for at jeg vet hvordan det er å ikke komme fra en akademikerfamilie. Det har gitt meg en ydmykhet og takknemlighet for min egen livsvei, fordi jeg vet hvor lite selvsagt det er at den ble som den ble.

Men det er også grunnen til at jeg blir så usigelig trist når jeg møter kunnskapsforakt, fordi kunnskap er noe som mange av oss har kjempa hardt for å tilegne oss, i overbevisninga om at den gjør verden til et bedre sted. Den skal tjene det helt alminnelige livet og komme alle til gode.

For å hedre min egen bakgrunn og glede meg over at jeg fikk studere, prøver jeg hver eneste august å ta en rusletur på Karl Johan, forbi Universitetsplassen, og ta inn stemninga fra semesterstart og åpningsseremonien. Også i år.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt