Sommer i gamle spor

I «Sommer i P2» den 7. august beskriver kronprinsesse Mette-Marit hvilken strategi hun benytter i reisen tilbake til seg selv, på Sørlandet om sommeren. Denne måten å reise på deler hun med en stor del av landets voksne befolkning.

Om sommeren oppsøker vi barndommens paradis, men det er ikke bare en fysisk reise. Det er også et møte med foreldre, søsken, naboer og venner, og disse har kanskje en annen oppfatning av hvem man er, enn den man selv føler man har blitt.

Dermed kan sommeren i gamle spor bli både god og utfordrende.

[ For klimaet er det likegyldig hvem som blir statsminister – alle kandidatene avviser rådet fra FNs klimapanel ]

Min egen sommervandring

I min sommervandring har jeg ikke benyttet hovedveier eller gått i rette linjer, for det er barnet, ved hjelp av alle preposisjoner og vidåpne sanser, som viser vei bak steingjerdet, inn i bjørnebærkrattet, under hestekastanjene og over svabergene.

Midt i et veikryss renner tårene, for plutselig husker jeg hvordan åkeren med rug sto akkurat slik, da jeg sykla til badestranda om sommeren.

Barndommens tårnseilere skriker over meg der jeg går på svabergene, som er like glatte som før. De har en annen melodi enn svalene hjemme, men hjemme, hva er det? Dette er også mitt. Det er som å leve to liv i ett.

Jeg står i spagaten mellom de stupbratte fjellene hjemme, og de myke, nedslipte svabergene fra barndommen. Landskapet ligger her fremdeles, men jeg har fått innskrenket bruks- og råderett.

[ Vidar Mæland Bakke: Det burde være en visjon for menigheter å bli mindre opptatt av kjernefamilien ]

Spor å gå seg fast i

For mange er sommeren også et gjentakende møte med den gamle kjernefamilien, et møte på godt og vondt. Noen av oss lever med en lengsel etter det som var, for i den gamle flokken har vi felles historie og erfaringsbakgrunn. Vi nyter å finne tilbake til vårt gamle «oss».

Andre har brukt årevis på å distansere seg. Og mens sommerdagen ligger over landet, er det mangt et gammelt spor i familiemønsteret å gå seg fast i.

Den evige lillebror blir fremdeles plassert i rollen som sorgløs rotekopp som ingen forventer noe av.

Det kan se ut til at barnets opplevelse av rolle, rangordning og følelse av verdi er meislet ut, en gang for alle, og gjerne blir forsterket med årene.

—  Liv Osnes Dalbakken

Storesøster kommer seg aldri ut av rollen som omsorgsarbeider for små og store, og bruker sin innebygde radar til å forhindre dårlig stemning ved å megle og stryke med hårene.

Og «dritten i midten» føler seg fremdeles ikke sett eller verdsatt av verken søsken eller foreldre. Uansett hvor mye hun legger seg i selen for å oppnå ting i livet, blir hun tatt som en selvfølge. Hun er jo bare der.

Rollene omfordeles

Det kan se ut til at barnets opplevelse av rolle, rangordning og følelse av verdi er meislet ut, en gang for alle, og gjerne blir forsterket med årene. Våre personligheter har stivnet i skåla, og selv om vi har en opplevelse av oss selv som rause og tolerante mot våre medmennesker, er vår nærmeste familie et unntak.

Det unike med de nære familiebåndene er jo at her kan man være seg selv. Problemet blir imidlertid at oppfatningen av hva som er «en selv» er en dynamisk størrelse, i alle andre sammenhenger enn i møtet med den gamle kjernefamilien. Dermed må vi fremdeles strebe etter å bli sett, anerkjent og elsket. Slåss for å vise vårt nye eller sanne jeg. Kjempe for å løse opp i gamle fordommer.

Trolig er det derfor vi er slitne når vi kommer hjem fra familieferie. Det er mange følelser å bearbeide

—  Liv Osnes Dalbakken

Trolig er det derfor vi er slitne når vi kommer hjem fra familieferie. Det er mange følelser å bearbeide, ikke minst vemodet ved å se egne foreldre bli eldre. I oppveksten framstår det som en naturlov at foreldre skal være grunnfjellet i barnas liv. De skal være armeringsjern i et vellykket byggverk. Men gradvis omfordeles rollene.

Én sommer oppdager vi at nå har de som vi betraktet som sterke og uovervinnelige, blitt slitne og ubesluttsomme. De orker kanskje ikke så mye besøk av gangen, og barnebarna må hysjes på. Det er et sårt, men uunngåelig ledd i generasjonenes gang.

[ Ber Samlivspanelet om hjelp: – Vi er blitt noen foreldre som vi ikke ønsker å være ]

Kronprinsessen som tilgir

Med alle sine ambivalente følelser kan heldigvis sommeren for mange munne ut i takknemlighet over å stå i en sammenheng, både geografisk og familiært. Neste sommer får vi en ny sjanse.

Kronprinsesse Mette-Marit forteller i programmet «Sommer i P2» om sine somrer på familiens ferieøy. Hun går barbeint rundt på sommerøya og tilgir. Hun tilgir at hun har blitt voksen, at hun har blitt en annen, og at hun gjør feil. Å tilgi både seg selv og andre kan være nødvendig for å komme ut av gamle spor.