Verdidebatt

Klimakrisen som psykologisk problem

ATFERD: Klima-psykologenes svar på klimakrisen er at vi må endre vårt forhold til naturen, penger og forbruk. Hvordan gjør vi så det?

Knut Ivar Karevold, klimapsykologi, debatt

FNs siste klimarapport var nedslående for mange, med advarsler om mer ekstremvær, oversvømmelser, tørke, branner og stormer i årene som kommer. Ekspertene anbefaler stans i fossil energiproduksjon som et viktig tiltak, men norske myndigheter og næringsliv vil, til tross for FN-rapporten, fortsette som før med olje og gass.

Det er naturlig å bli oppgitt og føle at situasjonen virker håpløs. Hva kan hver av oss gjøre nå?

Vi kan bruke anledningen til å spørre hva problemet egentlig skyldes. Vi må forandre årsakene til problemet, samtidig som vi plastrer såret.

Knut Ivar Karevold, klimapsykolog

Klimakrisen som psykologisk problem

Ulike eksperter har mange forklaringer på klimakrisen. Et klimapsykologisk perspektiv ser på hvordan mentale mekanismer hos enkeltpersoner, grupper, bedrifter og samfunn påvirker forbruk, utslipp og bærekraft. Hva slags psykologisk mentalitet har skapt problemene vi ser i dag? Svaret på dette er sammensatt og innvevd i mange ulike deler av individers og bedrifters syn på verden.

Vi mennesker har plassert oss over naturen, gitt oss selv retten til å bruke opp naturen og bestemme over livet til dyr, planter og økosystemer. Vi har plassert oss ved siden av naturen og føler oss lite avhengige av den levende naturlige naturen for vår livskvalitet.

I vitenskapens navn begrenser vi oss til den observerte virkeligheten. Det som subjektivt oppleves som sant eller godt er mindre relevant. De gode følelsene naturen utløser vektlegges ikke så lenge de økonomiske fordelene kan tallfestes.

De gode følelsene naturen utløser vektlegges ikke så lenge de økonomiske fordelene kan tallfestes.

—  Knut Ivar Karevold

Med en slik oppfatning av verden er det lett å dele den opp i komponenter. Slik blir det greit å bruke opp enkelte deler uten tanke på konsekvensene for helheten. Men når vi ser på hele økosystemer, kan det å fjerne en del eller en art, ødelegge det hele.

Flertallet av oss tror på verdien av økonomisk vekst og økt konsum, men tar ikke kostnadene ved ødelagt natur med i de økonomiske kalkylene. Manges hverdag er drevet av ideen om at mer penger gir et bedre liv. Næringslivets motivasjon er økt produksjon, salg og verdiskaping.

Konsekvensen av denne virkelighetsforståelse blir overforbruk av jordens ressurser og ødeleggelse av naturen, uten tanke på konsekvensene for vår livskvalitet og helse.

Økofilosofisk bærekraft

To nordmenn har foreslått et alternativ til dette verdensbildet. Først kom Arne Næss med sine økofilosofiske tanker om jorden som biologisk og systemisk helhet, der alle delene henger sammen og er avhengige av hverandre.

Han mente at menneskene trenger naturen og at vi ødelegger livsgrunnlaget vårt ved å tære for mye på den. Næss foreslo at naturen i seg selv har en verdi uavhengig om den brukes til menneskets fordel.

Så introduserte Gro Harlem Brundtland ideen om bærekraftig vekst, som enkelt sagt dreier seg om at vi ikke må bruke mer ressurser enn hva jorden og naturen skaper.

Disse tankene er på ingen måte nye. Liknende ideer har preget samfunn og trosretninger tidligere i menneskets historie. Et langsiktig, klimapsykologisk svar på klimakrisen er dermed at vi må forandre enkeltindividers og bedrifters forhold til naturen, penger og forbruk, og hva som gir oss livskvalitet, helse, mening og glede.

Klimapsykologien anbefaler at vi må mestre krisen og begrense de negative konsekvensene gjennom innovasjon og samarbeid.

—  Knut Ivar Karevold

Kriser mobiliserer

Men hva kan vi gjøre på kort sikt og innenfor rammene av dagens økonomiske system?

Kriser gjør folk i stand til å mobilisere. I sommer har flere brukt hundrevis av timer i kalde elver for å stanse pukkellaksens fremmarsj. I vinter lenket mange seg fast ute i vind og regn i kampen mot nye vindmøller.

Men det er vanskelig å mobilisere for klima fordi det er uklart hva som nytter, og fordi det allerede er for sent å stanse noen av problemene vi ser i dag. Mye av klima-kommunikasjonen er dessuten negativ, med fokus på dommedag, tap og forsakelser, skyld og skam.

Klimakrisen kan ta knekken på fremtidshåp. Det er kanskje fristende å stikke hodet i sanden og fortsette som før?

Klimapsykologien anbefaler at vi må mestre krisen og begrense de negative konsekvensene gjennom innovasjon og samarbeid. Vi må ikke la oss overmanne av depressiv fortvilelse, men finne nye, positive og praktiske løsninger.

Hvordan leve klimavennlig?

Mange nordmenn ønsker å leve mer bærekraftig, men gjør likevel få klimavennlige valg i praksis. En årsak er at vi ikke helt vet hvordan vi påvirker klimaet. Noen spiser litt mindre kjøtt, men er redde for å spise mer grønnsaker fordi det kreves mye vann i produksjonen. Andre spiser mer kjøtt og mener at den elektriske bilen veier opp for det.

Ingen av oss har et klart klimaregnskap og baserer oss på omtrentlige forestillinger om hvor bærekraftig livsstilen er. Når vi mangler oversikt, blir det vanskelig å velge bedre. Hver av oss kan starte med å tenke gjennom hva vi faktisk trenger for et godt liv og hva vi bruker pengene på.

Mange små endringer i hverdagen trenger ikke føles som tap av livskvalitet.

—  Knut Ivar Karevold

Mat står for en betydelig andel av klodens klimautslipp. For mange kan en justering i kostholdet, og spise mer grønnsaker og fisk og mindre kjøtt, være bærekraftig.

Transport er også viktig, og ved å justere på hvordan og hvor mye vi reiser, vil vi også bidra. Bygninger, bygging og oppussing påvirker både natur og utslipp.

Mange små endringer i hverdagen trenger ikke føles som tap av livskvalitet.

Naturvern som løsning

Klimaproblemet er også et naturproblem. Naturødeleggelser forverrer klimaforandringene, og klimaforandringene forsterker naturødeleggelser.

I vår tids økonomiske logikk er det greit å ødelegge naturen i klimaets navn, for eksempel ved å tillate utslipp eller bygging av fabrikker. Noen firmaer ødelegger naturen for at de skal tjene mer penger, selv om det går ut over fellesskapet eller lokalbefolkningen.

Men tilgang til natur fremmer folks mentale og fysiske helse, og synet av naturødeleggelser forsterker manges klimafortvilelse og håpløshet.

Hver av oss kan bidra gjennom å velge oss et stykke natur vi vil ta vare på, for eksempel et skogholt eller en bekk i nabolaget. Vi kan også bidra gjennom å støtte organisasjoner som jobber for naturvern. Hver av oss kan bry oss om lokalmiljøet og protestere mot tiltak som ødelegger naturen i bygda eller nabolaget. Vi kan ta kontakt med politikere som stemmer lite klimavennlig eller snakke med saksbehandleren som fatter lite bærekraftige beslutninger.

Næringslivets og myndighetenes rolle

Men er egentlig den enkelte innbygger mest ansvarlig for å gjøre noe for klimaet? Tallene tyder på bedrifter og næringsliv er de største synderne og samtidig de største klimaprofitørene.

Næringslivet har stor makt over oss forbrukere. Vi kjøper hva som er praktisk og rimelig. Næringslivet kan påvirke folks klimautslipp ved å tilby mer bærekraftige varer og tjenester. Forbrukere kan påvirke næringslivet til å produsere mer klimavennlig ved å kjøpe mer av de mest bærekraftige produktene. Forbrukere og næringsliv kan sammen begrense klimaødeleggelsene.

Vi vil komme lenger hvis myndighetene slutter å tillate at naturen vi allerede har, ødelegges.

—  Knut Ivar Karevold

Virksomheter har også makt over egne arbeidstakere, og kan påvirke ansatte til mer klimavennlige valg. De fleste av oss påvirkes av sjefen og kollegaene, og hva vi lærer på jobb kan påvirke familien, venner og naboer.

Myndighetene kan påvirke gjennom å regulere både enkeltindivider og næringsliv, og belønne klimavennlig forbruk og bærekraftig produksjon. Det finnes allerede gode lover som beskytter naturen, men de settes til side for næringsliv og arbeidsplasser, og forestillinger om «utvikling og fremskritt».

Vi vil komme lenger hvis myndighetene slutter å tillate at naturen vi allerede har, ødelegges.

Samarbeid og fellesskap

Det er vanlig å snakke om «klimakampen». Kamp gir assosiasjoner til aktivisme, men også til konflikt og motstand. Klimaproblemet kan trolig skape økte motsetninger mellom land og befolkningsgrupper. Samtidig krever løsningene samarbeid, dialog og innovasjon. Sosial bærekraft er derfor ekstra viktig, med fokus på relasjoner og dialoger som forplikter til felles løft.

Vi må derfor legge opp klimakampen slik at den blir positiv, engasjerende, innovativ og lønnsom. Selv om klimakrisen er negativ og ødeleggende, ligger det i menneskets natur å samarbeide om felles utfordringer. Vi er avhengige av hverandre for å lykkes.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt